Et kobbel av høytstående offentlige tjenestepersoner dro på luksustur sponsa av milliardær og påtroppende direktør for Oljefondet, Nicolai Tangen. Skal det være så enkelt å kjøpe seg innflytelse?
Ukene etter VGs avsløring av Nicolai Tangens smøretur har gitt offentligheten mye ny innsikt. En søkkrik aksjespekulant bruker sin formue på å styrke kontakter, knytte nye, sette agenda, sette folk i kontakt med hverandre og på å få seg en av de aller mest betydningsfulle jobbene i Norge.
Jobben Tangen har blitt utnevnt til er ikke bare viktig i norsk sammenheng. Oljefondet er verdens største fond. Det rår i skrivende stund over mer enn 10.000 milliarder kroner som har blitt plassert i aksjer, obligasjoner, eiendom og andre verdipapirer verden over. Det er syv ganger større en statsbudsjettet.
LES OGSÅ: Fra forvaltning til statlig eid korrupsjon
Ikke bare forlystelse
Det er naturligvis ikke noe nytt i at én av måtene rike og mektige øker sin mat og rikdom på er gjennom bekjentskaper til andre rike og mektige, som kan gi informasjon, tjenester og nye kontakter. Ei heller at de superrike gjemmer unna penger i skatteparadiser for å snike seg unna beskatning, samt både offentlighetens og myndighetenes søkelys. Nå har imidlertid slik praksis fått et ansikt og blitt beskrevet mer inngående og detaljert enn tidligere. Praksisene har også blitt satt i sammenheng med hverandre og med et utfall som i beste fall vekker mistanke.
At rikingene stryker hverandre med hårene og møtes i lukka selskap vil skje så lenge de finnes. Å tro at de treffes kun for å snakke om hvordan sneipen har det i barnehagen og om de har spilt noe golf sia sist er naivt. Liberalisten og det moderne økonomifagets far, Adam Smith — best kjent for analogien om «markedets usynlige hand» — sa det slik:
Folk i samme bransje møtes sjelden, selv for moro og forlystelse, uten at samtalen ender i en sammensvergelse mot allmennheten eller i et påfunn for å øke prisene.
Kanskje tar Smith vel hardt i, men det er på sida av saken — han har et poeng åkkesom. Så kan man spørre seg hva i alle dager offentlige tjenestepersoner har i slike selskaper å bestille.
LES OGSÅ av Joakim Møllersen: Ukas sutrepris går til Kristin Clemet — mener media er slemme med de rike
Alt på Tangens premisser
På gjestelista fant man disse som står på skattebetalernes lønningslister:
Direktør for Oljefondet, Yngve Slyngstad
Arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen
Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted
FN-ambassadør Mona Juul
NUPI-direktør Ulf Sverdrup
Generalmajor Kristin Lund
Direktør i Norfund Tellef Thorleifsson
Munch-direktør Stein Olav Henrichsen
Tingrettsdommer Audgunn Syse
Det var altså en firedagers luksuskonferanse i USA de dro på. Privatfly, Sting-konsert og overdådig bevertning. Foredragsholderne var plukket ut av milliardær Tangen. Det var også gjestene.
I dagene og ukene som fulgte avsløringa har flere av gjestene sendt regninga for smøreturen fra milliardær Tangen til skattebetalerne ved at departementer og kontorer drevet ene og alene på statens midler betaler for noe de aldri skulle vært med på.
Unnskyldningene fra det som skal være folkets representanter har variert i ordlyd, men kvaliteten har vært like laber over hele linja. De var der som venn, det var faglig interessant og det skal ikke ha blitt diskutert noe som kunne gi Tangen fordeler på verken den ene eller andre måte.
Hvorfor stilte egentlig denne imponerende buketten offentlig lønnede folk på Tangens konferanse? At han er milliardær med rykte for å ha et imponerende kontaktnettverk er jo naturligvis noe i seg sjøl. Han hadde jo faktisk samla en god slump med viktig-Perer og -Karier på en og samme konferanse, noe som ville vært umulig uten å være kvalmende rik. Dette ga altså Tangen mulighet til å la sjefen for Oljefondet, en tidligere sjef for Oljefondet, en minister, en dommer, en generalmajor, en FN-ambassadør og en regjeringsadvokat høre foredragene og diskusjonene han hadde bestemt. De mingla med folkene han ønsket at de skulle mingle med. Han satte agendaen for deres diskusjoner i fire dager. Dette på universitetet hvor han en var student og som nå vil kalle et av byggene på campus for Tangen Hall, naturligvis etter at han hadde gitt dem masse penger.
LES OGSÅ: Inkasso- og bank må kontrolleres i koronakrisen
Hemmelighold
Ikke bare var sjef og tidligere sjef for Oljefondet på Tangens seminar. Det var syv av hans elleve referanser på jobbsøknaden for jobben som Yngve Slyngstad fremdeles har. Bare én av de syv oppga at de hadde vært på smøreturen.
En annen av de syv er mannen som herfra til evigheten konsekvent bør kalles for en vits av en etikkprofessor, Henrik Syse. Syse, som for øvrig jobba med etikk og samfunnsansvar for Oljefondet, flagga høyt og klart at han var etikkprofessor da han en stakket stund var Tangens mest verdifulle forsvarer i offentligheten. Det viste seg så at milliardæren har beæra Syse med 1,5 millioner kroner i styrehonorarer de siste ti årene, i selskaper registrert i skatteparadiset Cayman Islands. Dette visste neppe Slyngstad da han mingla med Syse etter Sting-konserten de hadde fått sponsa. Dette visste neppe ansettelseskomiteen til Norges Bank, de som ansatte Tangen. For én og en halv million er det nok mange flotte navn som kunne tenkt å stå som jobbreferanse.
Hvorfor var det så viktig for Torbjørn Røe Isaksen å holde sin deltakelse på seminaret hemmelig? Han holdt det faktisk skjult i 15 måneder! I strid med reglene som gjelder for slike reiser. I januar 2019 blei deltakelse lagt inn. Først i oktober samme år blei møtet med USAs handelsminister som skjedde på samme turen bekrefta. Og når det kommer til betaling for luksusen så skal det faktisk sies at Tangen var mer gjennomtenkt enn mange av gjestene da han i en epost informerte dem om muligheten til at de kunne betale sjøl om ønskelig. Dette var ingen kollektiv forglemmelse slik det har blitt framstilt.
Den tidligere omtalte vitsen av en etikkprofessor forsøker så godt han kan å ro i land det leder for Fellesforbundet, Jørn Eggum, så treffende har kalt «århundrets smøretur»: «Hele poenget med dette arrangementet var jo nettopp at vi skulle dele ideer som vi skulle bringe videre.» Det var neppe hele poenget til Tangen, men en stor del av det var å plante sine ideer i hodene på mektige folk.
Det fineste som kan påsmøres
Hvis du liker meg øker sjansene for at du ansetter meg. Hvis du liker meg godt blir de enda større. Hvis vi har møttes over en god middag med tilhørende drikke er forutsetningene gode for at vi to har funnet tonen. Folk som er i god stemning har en tendens til å bli enige fortere, kompromissviljen og godviljen øker. Det er derfor næringslivet tar på seg spanderbuksene når partnere skal inviteres til kontraktsforhandlinger og lignende.
Dette vet Nicolai Tangen. Dette vet Torbjørn Røe Isaksen. Det er grunnen til at offentlige tjenestepersoner ikke skal ta imot allslags gaver og at det skal registreres når det først skjer.
Tangen har brukt sine milliarder til å spinne et nettverk som gjør at han kan sette klørne i enda flere milliarder. De andre søkerne har ikke kunnet tilby det samme som ham. Det er derfor sjefer for Oljefondet ikke skal påspanderes Sting-konserter. Det er derfor dommere og generalmajorer ikke skal meske seg i luksusmiddager de ikke har betalt for sjøl.
Jeg lærte av min mor at man skal gi bort det fineste man har, og det er på en måte en leveregel jeg har. (…) Nå tenkte jeg at jeg skulle gi bort det fineste jeg kunne tenke meg, og det mest intelligente jeg kunne få til, som var å lage dette seminaret og konferansen
Nicolai Tangen til VG
Det er derfor en regjeringsadvokat ikke skal ta imot det fineste en milliardær kan tenke seg.
Ingenting er gratis
There ain’t no such thing as a free lunch, er et uttrykk pengefolket liker å strø rundt seg med. Mottar man en gave setter man seg i skyld; av en tjeneste forventes en tilbake. Det er den praktiske betydninga av ordtaket. Man skal være ubeskrivelig naiv om man tror to privatfly bookes fordi mora til Tangen en gang sa at han skulle være snill og grei.
Nå har representantskapet til Norges Bank kommet med foreløpige konklusjoner i forbindelse med ansettelsesprosessen av Tangen. Regelverket for ansettelsesprosessen er brutt. Tangens milliardinvesteringer gjør at han vil komme i en interessekonflikt om han også skal ha ansvar for fellesskapets milliarder. Det er ei motsetning mellom å ha via karriera si til skatteparadiser, fremdeles ha milliarder i skatteparadiser og samtidig lede et fond som har motarbeidelse av skatteparadiser som sin offisielle politikk. Ansettelseskomiteen har ikke bedt om fullstendig oversikt over Tangens hemmelige kunder.
Nicolai Tangen har aldri vært skikka for jobben. Etter sirkuset som har fulgt hans ansettelse bør det være åpenbart for alle. Sentralbanksjef Øystein Olsen bør også gå av. Sammen med ansettelseskomiteen har han brutt sitt eget regelverk og går ut i mot både sentralbankens og den norske statens interesser ved å unnskylde skattesnyteriet som pågår i skatteparadiser. Hemmeligholdet som Tangen har gjort karriere av har Olsen satt alle kluter til for å bringe inn i Norges Bank. For det finnes ingen unnskyldning.
Tangen-skandalen har mange elementer. Det viktigste har likevel blitt diskutert lite. Hvor lett er det å kjøpe seg innflytelse av det offentlige i Norge?
Det er få forunt å kunne diske opp med luksusen Tangen smurte sine utvalgte med. Det er sjeldent at slike sammenkomster kombineres med åpenbare fordeler «gavene» kan ha gitt den gavmilde i umiddelbar ettertid. Derfor vil slikt vanligvis skje i all hemmelighet, eller i alle fall uten at det blir en offentlig sak ut av det.
Det bør være innlysende at det neppe er første gang de smurte har latt seg smøre. Aksepten for en slik praksis gjelder selvfølgelig heller ikke bare de som tok turen til Philadelphia. Det mange i Oljefondet som har vist om Slyngstads tur. Mange i Nærings- og handelsdepartementet også. Når en generalmajor skal utenlands må det registreres, så også i Forsvaret må flere ha fått det med seg. Det må man tro at også har skjedd på Norges FN-kontor. Og hos Norfund som styrer over 25 milliarder skattekroner som har blitt investert i utlandet. Om tingrettsdommer Audgunn Syse har sagt noe til sin institusjon vet jeg ikke, men om en dommer i norsk rett ikke forstår hvorfor en slik deltakelse er høyst problematisk vil jeg påstå at heller ikke hun er egna til jobben sin.
Det er naturligvis mulig å dra på slike turer uten å gi noe tilbake, uten å la seg korrumpere, men grunnen til at denne metoden brukes er at man vet den funker.
Alt for lett!
VGs kommentator Hanne Skartveit mener det har oppstått en kulturkrasj mellom Tangen og norsk statsforvaltning. Det er i for seg uinteressant. Mer interessant er at dette har avslørt en svært alvorlig ukultur. For hvem tror vel at lynet har slått ned ni ganger på samme sted i denne saken? At den ene og den andre og den tredje … og den niende offentlige tjenestepersonen med tilhørende stab og institusjon skal ha forglemt seg er å tro på julenissen.
Alt for lett! Det er det beste svaret jeg kan gi på spørsmålet stilt i overskrifta. Men når Tangen er tilbake i skatteparadiset sitt og en ny oljefondssjef er ansatt er det det som bør granskes.
Folkevalgte skal svare til folket og de med lønn fra det offentlige skal jobbe for alle landets innbyggere. Det er uforenelig med smøreturer betalt av skatteflyktninger.