Med den nye etterretningstjenesteloven ønsker regjeringen å åpne for full overvåking av alle nordmenns bevegelser på internett. Loven er det største steget mot et overvåkingssamfunn i Norge.
For to uker siden la regjeringen fram forslag til ny lov om etterretningstjenesten. Loven går kort fortalt ut på at etterretningstjenesten skal kunne lagre data om all datakommunikasjon som krysser Norges grenser. I praksis betyr dette en masseovervåkning av alle nordmenns internett-trafikk.
Loven er foreløpig bare et lovforslag, som avventer behandling i Stortinget. Regjeringspartneren Venstre anså forslaget for å være så inngripende at de har tatt dissens internt i regjeringen.
Lovforslaget er en revidert versjon av et lovforslag som regjeringen la fram for to år siden, som den gang høstet mye kritikk. Blant kritikerne var Advokatforeningen, Amnesty International og Datatilsynet. Flere av kritikerne var klare på at det digitale grenseforsvaret innebar masseovervåkning, potensielle menneskerettighetsbrudd og utgjorde en reell trussel mot ytringsfriheten.
I forbindelse med den nye loven som ble lagt fram i april, sa Datatilsynets direktør Bjørn Erik Thon til digi.no:
–– Vi står fast ved at dette innebærer masseovervåking av nordmenn.
LES OGSÅ: av Tormod Fjeld Lie: Smittestopp er masseovervåking
Hva slags data kan Etterretningstjenesten lagre?
Lovforslaget retter seg mot innhenting av metadata. Enkelt forklart er dette data om data. Om vi tar en e-post som eksempel, er det faktiske innholdet i e-posten data som E-tjenesten ikke kan samle inn. Informasjon om når e-posten ble sendt, hvem den ble sendt til, hva slags nettleser den ble sendt fra osv. er metadata.
Dersom man kobler innhenting av metadata sammen kan det avsløre veldig mye om en person. Myndighetene kan for eksempel få vite hvem vennene dine er og når du kommuniserer med dem. Basert på internett-trafikken din kan de fastslå døgnrytmen din, når du er mest produktiv i løpet av døgnet. De kan også finne ut av hva slags informasjon du oppsøker og hva slags informasjon du videreformidler.
Lovforslaget er masseovervåking uten sidestykke i Norgeshistorien. Det setter stater og organisasjoner vi gjerne forbinder med overvåking av egne borgere – som Stasi i Øst-Tyskland – fullstendig i skyggen.
Skyldig til det motsatte er bevist
Formålet med loven er, ifølge regjeringen, å «bidra til å trygge Norges suverenitet, territorielle integritet, demokratiske styreform og andre nasjonale sikkerhetsinteresser». Loven retter seg med andre ord hovedsakelig mot utenlandsk etterretning.
E-tjenesten er også Norges utenlandske etterretningstjeneste. Det vil si at mandatet deres i hovedsak retter seg mot utenlandsk etterretning, ikke overvåking av norske borgere. Allikevel er regjeringen klare på at forslaget vil plukke opp enorme mengder kommunikasjon nordmenn imellom: «I dagens teknologiske situasjon vil det ikke være mulig å hindre lagring av store mengder metadata om norsk innenlandsk kommunikasjon»
Det forslaget i praksis gjør er å snu opp ned på rettsprinsippet om at du er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Ifølge dette prinsippet skal man eksempelvis ikke etterforskes uten at det finnes sjelelig grunn. I denne nye virkeligheten anser e-tjenesten store deler av Norges befolkning for å være spioner for fremmede makter inntil det motsatte er bevist. Derfor må man også samle inn og undersøke informasjon om dem, inntil denne informasjonen enten bekrefter eller avkrefter at de faktisk er spioner.
LES OGSÅ: Et angrep på ytringsfrihet og journalistikk
Hva er bulk innsamling?
Det nye lovsforslaget retter seg mot såkalt «innhenting av metadata i bulk», men hva betyr dette? Bulkinnsamling er det motsatte av målretta innhenting. Målretta innhenting handler om at du forsøker å samle inn data om et spesifikt mål: Data om nettrafikk, epostadresser, telefonsamtaler osv.
Eksempler på målretta innhenting er metoder Politiet bruker på å bekjempe kriminalitet. Måten norske venstreradikale ble overvåket av Politiets overvåkingstjeneste på 70- og 80-tallet var også målretta innhenting. De tok utgangspunkt i enkeltpersoner, og forsøkte deretter å finne ut mest mulig om disse enkeltpersonene.
Bulkinnsamling er den direkte motsetningen til dette. Når du samler inn i bulk samler du en hel masse data, også tar du utgangspunkt i denne datamengden for å finne data som faktisk er interessant for formålet. Metoden går med andre ord ut på å finne nåla i høystakken.
Når man driver med bulkinnsamling, er det derfor også viktig å kunne filtrere informasjonen godt. Med hensyn på å hindre at uskyldige rammes av denne innsamlinga skriver regjeringen også i lovforslaget at E-tjenesten skal «søke å hindre lagring av metadata om kommunikasjon mellom en avsender og en mottaker som begge befinner seg i Norge.» (s. 215)
Samtidig er «søke å hindre» nøkkelformuleringen her. I delen om filtrering i lovforslaget står det: «det [er] i dagens situasjon ikke mulig å gjennomføre slik filtrering fullt ut; det er ikke til å komme fra at det vil lagres store mengder metadata om norsk innenlandsk kommunikasjon.» (s. 106).
LES OGSÅ: Stanken av Kråkerøytalen – igjen jaktes det på venstreopposisjon i fagbevegelsen
Grenseoverskridende kommunikasjon
E-tjenesten er Norges utenlandskrettede etteretningstjeneste og Politiets sikkerhetstjeneste (PST) er den innenlandske. Det er med andre ord i utgangspunktet ikke E-tjenestens oppgave å overvåke nordmenn. Hvorfor får de derfor muligheten til å gjøre nettopp dette gjennom det nye lovforslaget?
Årsaken er at den nye loven retter seg mot «grenseoverskridende kommunikasjon». Det vil si kommunikasjon som krysser den norske grensen. Om man har den opprinnelige hensikten til loven i mente — å hindre utenlandsk spionasje på norsk jord — gir dette mening. E-tjenestens nye overvåking fremstår enn så lenge fremdeles som en utenlandskrettet overvåking, men det er bare på overflaten.
I virkeligheten passerer det store flertallet av vår daglige internettkommunikasjon de norske grensene. Dersom man skal kommunisere med en server som er plassert i utlandet, for eksempel facebook sin, må den over grensa.
Dessuten, på grunn av måten internett er bygget opp, er det umulig å vite om kommunikasjonen din har krysset grensa, selv når du kommuniserer med en norsk nettside. Routeren din, som lenker datamaskinen din til internett, kan for eksempel bestemme at den raskeste vegen fra en norsk datamaskin til en norsk nettside noen ganger går gjennom et datasenter i Norge, andre ganger gjennom et datasenter i Sverige — eller Tyskland for den saks skyld.
Derfor er det heller ikke «teknologisk mulig» å gjennomføre en filtrering av innenlandsk kommunikasjon «fullt ut», som det nye lovforslaget sier svart på hvitt. Derfor er også den nye loven om etterretningstjenesten en lov som legger opp til masseovervåking av nordmenn.
LES OGSÅ: Når skal media og PST lære?
Men jeg har jo ingenting å skjule
Et vanlig argument man møter når det er snakk om masseovervåking er at dersom du ikke har noe skjule, har du heller ingenting å frykte. Man kan svare på dette argumentet, som Edward Snowden gjør, ved å si at dette er akkurat det samme som å si at du ikke bryr deg om ytringsfrihet fordi du ikke har noe å si. En annen analogi er å si at du ikke kommer til å gjøre noe galt når du går inn på et offentlig toalett, men du låser døra allikevel.
Selv om du ikke bryr deg om ditt eget privatliv noe nevneverdig, bør du bry deg om masseovervåking. Du bryr deg kanskje ikke om en eller annen anonym offentlig ansatt kan se hvem du snakker med eller hva du søker opp på google. Det er allikevel flere grunner til å være mot masseovervåking, enn hensynet til ditt eget privatliv.
Det første er sosial kjøling, nemlig at vissheten om at du blir overvåket endrer adferden din. Dersom du vet at E-tjenesten kan se hva slags informasjon du oppsøker, er sjansene store for at du vil tenke deg om to ganger dersom E-tjenesten kan tolke årsaken til at du oppsøker denne informasjonen feil. Om vi utvider dette til å ikke bare gjelde deg, men hele samfunnet, blir dette et problem både for ytringsfriheten og retten din til å oppsøke informasjon.
Det er også denne effekten som har gjort at Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening har kritisert forslaget. De frykter, helt rettmessig, at kildevernet ikke ivaretas og at folk kan bli nøle med å ta kontakt med journalister.
Det andre er formålsutglidning, altså at de innsamlede dataene kan brukes til et annet formål enn det som var utgangspunktet for innsamlingen. Samtidig er E-tjenesten underlagt hemmelighold og ifølge den nye loven har du ikke innsyn på de dataene som samles inn om deg. Det betyr at en slik formålsutglidning til enhver tid kan skje, uten at offentligheten noensinne vil finne ut av det. Du må bare til enhver tid stole på at E-tjenesten ikke har funnet informasjon om deg som er av interesse for en annen del av statsmaskineriet, og delt denne med disse.
LES OGSÅ: Masseovervåkninga – et offentlig-privat samarbeid
En regjering uten overvåking
Når loven ble kunngjort, sa forsvarsminister Frank Bakke-Jensen til NTB:
— Dette er masselagring av metadata, ikke masseovervåking.
Dette med å nekte å kalle masseovervåking det som det faktisk er, ser ut til å være en valgt taktikk fra regjeringen, som i løpet av noen uker i april ble norgeshistoriens store masseovervåkingsregjering.
Dette blir tydelig når man ser det i sammenheng med Helse- og omsorgsminister Bent Høies uttalelser i forbindelse med appen smittestopp. Helsepolitisk talsperson i FrP, Åshild Bruun Gundersen, gikk ut og kalte appen en «total overvåkning» av befolkningen. I den forbindelse sa Bent Høie til NRK:
— Jeg reagerer på bruken av ord som overvåkning for å prøve å skremme andre fra å laste ned en app som en del av dugnaden. Det syntes jeg ikke er greit.
Både Bakke-Jensen og Høie gjør noe ganske snedig her. De velger å ikke omtale det som skjer med det rette ordet, men heller bruker et ord som forvrenger og ufarliggjør hva som skjer. Sånn blir «masseovervåking» i det første tilfellet til bare «masselagring av metadata», og i det andre tilfellet til bare en «dugnad».
Dette skjer faktisk i 1984
I løpet av de siste årene har det gått litt inflasjon i å sammenligne statlige masseovervåkingstiltak med George Orwells dystopiske 1984. Det er ikke det jeg skal gjøre her. Saken er at masseovervåkingen Orwell beskriver er veldig mild satt inn i en moderne kontekst. Partiet i 1984 kan overvåke hele befolkningen når de er hjemme og ser på TV, som de er pålagt å gjøre hele tiden de er hjemme. Dette setter klare teknologiske begrensninger på masseovervåkingen, som i vår verden for lengst er sprengt av internetteknologi. NSA — og nå vår egen E-tjeneste — får Partiet i 1984 til å se ut som amatører.
Det Partiet, og dets mytiske leder Storebror, gjør i 1984 for å holde kontroll på befolkningen, ved siden av overvåking, er at de har endret på språket. Gjennom såkalt nytale forandrer de definisjonen av ord, til de betyr sin rake motsetning. På denne måten fjerner de befolkningens evne til kritisk tenkning rundt sin egen virkelighet.
Det er nettopp dette både Høie og Bakke-Jensen gjør her, selv om Høie kanskje gjør det i høyest grad. Det er ikke snakk om masseovervåking – et ord som er rett fram, som folk skjønner, som er beskrivende for hva som foregår og som har negative assosiasjoner for folk. Det er snakk om «masselagring av metadata», som i alle henseende betyr akkurat det samme her, men som allikevel ikke er like rett fram å forstå hva faktisk betyr.
Høie går enda lengre i uviljen sin mot ordet «masseovervåking» og vil heller bruke dugnad, som har veldig positive konnotasjoner i det norske språket og som griper rett inn i den norske folkesjela. Dugnad sier jo selvfølgelig heller ingenting om hva som faktisk skjer her. Det er jo ikke akkurat snakk om å rake løv i bakgården.
Dette kan virke som en bagatell, men er allikevel vesentlig. Man kan kritisere regjeringen for overvåking, man kan knapt laste den for å gjennomføre en dugnad. På samme måte kan man kritisere etterretningsloven med ordet overvåking. Om man insisterer på at man ikke skal si overvåking, men «masselagring av metadata» er ikke dette beskrivende for noe som helst. Å kalle den nye etterretningsloven «masselagring av metadata» er like sirkellogisk og innholdsløst som bare å kalle den «en lov».
Det er dessuten klart at dette ikke er en bagatell med tanke på at begge ministrene, etter å ha innført masseovervåking uten sidestykke, gikk ut og tok avstand fra begrepet overvåking. Som et noe beryktet politisk slagord sier, så må vi kalle en spade for en spade.