I Norge finnes det et akutt behov for økt forståelse og innsikt i flyktninger og asylsøkeres situasjon. Denne medfølelsen er ikke bare noe flyktningene har bruk for, men noe vi i høy grad selv har bruk for.
Det finnes i Norge et akutt behov for en økt forståelse for, og innsikt i den psykologiske annerledeshet, som preger livene til de flyktninger og asylsøkere som bor i Norge. Hvordan har de det – egentlig? Hva tenker de mest på? Hva er vanskeligst for dem i et nytt land? Hva synes de om oss? Og hvordan ønsker de å bli sett? Spørsmålene er mange. Og likevel finnes her en underlig mangel på nysgjerrighet og interesse for disse medmenneskenes liv midt blant oss.
Ta for eksempel det å leve i eksil. Hvor ofte tenker vi over hva det egentlig innebærer for den som rammes? Når du må forlate ditt land mister du på mange måter også ditt indre liv: alle de stedene du kjenner, og all historie knyttet til disse, hele kulturen du har vokst opp i, språket og de sosiale kodene, vennene, yrket, framtidsplanene, osv – alt dette forsvinner i det øyeblikk du ser deg tvunget til å forlate ditt hjemland. Det gis ofte ingen muligheter for å vende tilbake. Det hjemmet du engang hadde er ikke lenger der.
LES OGSÅ: Av Tor Jones: Antirasistisk egenomsorg – om å overleve antirasismens uutholdelige tyngde
Det psykologiske sjokket, traumet ved å måtte forlate alt som forteller hvem og hva du er, kan neppe bli fullt ut forstått av oss som slipper å oppleve det. Likevel bør vi forsøke å leve oss litt inn i følelsen av tap, sorgen, fortvilelsen, angeren, skyldfølelsen overfor de som ble igjen, og fremmedfølelsen. Et menneske i eksil er ikke ”en ny landsmann”, men snarere et menneske uten noe annet land enn et hav av mental bagasje og minner, som man tungt bærer på, men som ikke lenger kan brukes til noe.
For i det nye landet er man med ett en ikke-person. Man har havnet i fremmede omgivelser. Man har mistet sitt språk, sin historie og sin sammenheng. Og som om ikke dette er vanskelig nok – man forstår fort nok at man er en uønsket, en utgift, et problem, og en evig fremmed. Man kan ikke føle seg som ”en ny landsmann” når man ofte ikke blir ansett som det, når man ikke møter noen interesse fra menneskene omkring seg, og når man forstår at det vil bli vanskelig å skaffe seg hybel, bolig, arbeid fordi man har et utenlandsk navn.
Slik sett sitter mange av ”våre nye landsmenn” i et slags mentalt fengsel, kapslet inn av noe de ikke har kontroll over, psykologisk ute av stand til å øyeblikkelig å skaffe seg et nytt liv som erstatning for det livet de forlot. Mennesker som er rykket opp med roten er skadede mennesker. Mennesker er ikke lette å plante om. Våre mentale røtter stikker dypt, og avrevne røtter trenger lang tid for igjen å begynne å suge ny næring og vann, hvis det i det hele tatt skjer.
LES OGSÅ: Demokratiforkjempere forfalsket papirer for å rømme hjemlandet – trues med deportasjon fra Norge
Det er denne rotløsheten må vi forsøke å forstå. Vi trenger å leve oss inn i det store savnet, den dype sorgen, den eksistensielle ensomheten, og den bitterhet mot skjebnen mange ”nye landsmenn” nødvendigvis går omkring med. Det er til å bli gal av, og det bør ikke overraske oss at mange flyktninger og asylsøkere sliter med dårlig psykisk helse. Et menneske som er fratatt sin selvfølgelige følelse av identitet er et menneske i dyp krise.
For at dette eksiltraumet skal kunne begynne å heles, for at de fremmede ikke skal forbli fremmede livet ut, er de avhengige av vår tålmodighet , vår medfølelse, og vår forståelse. Deres situasjon er ytterst sårbar og utsatt. De trenger å oppleve at vi ser dem, at vi oppfatter at deres situasjon er vanskelig, og at vår holdning til dem er grunnleggende velvillig og empatisk. Uten en slik grunnleggende medmenneskelig aksept, vil en fra før vanskelig følelsesmessig bearbeiding bli ennå vanskeligere for den som lever i eksil, og i verste fall helt umulig.
Vår menneskelighet er nesten synonym med vår evne til å leve oss inn i og bry oss om våre medmennesker. Derfor er denne innlevelsen, denne medfølelsen og rausheten, ikke bare noe flyktningene har bruk for, men noe vi i høy grad selv har bruk for.