Framtida har lenge sett ut som en strak motorvei som stadig ble bredere, stadig la sitt jevne asfaltbånd utover markene og skogene på begge sider. Men vi har også glemt, latt oss beruse av vår egen makt, så mye at vi ikke ser at den har ført oss inn i avmakt. 

Plutselig ble verden snudd på hodet. Det mulige ble umulig og det umulige mulig. Stilt overfor en akutt trussel, handlet regjeringene – i alle fall i de fleste land – resolutt og radikalt. Og folket fulgte – på tross av at endringene vi ble pålagt gikk langt utover hva vi noen gang tidligere hadde opplevd. Vi ga avkall på mange av det vi ville kalle kjerneverdiene i samfunnet og livet, fordi vi så at det var nødvendig.

Dette er slett ikke behagelig. Omkostningene er store, men det kan læringsverdien også bli. Vi har sett at en tilsynelatende stabil verdensorden, og et ellers velfungerende norsk samfunn over natta ble brakt ut av likevekt – og at vi maktet å respondere rasjonelt og effektivt. 

Neste krise vil kanskje ikke bli en ny epidemi. Ser vi ett til to tiår fram i tid, taler all kunnskap og sannsynlighet for at klima-og miljøødeleggelser vil slå innover oss med en langt annen kraft enn koronaviruset. Ifølge rapporten En framtid du ikke vil ha fra Framtiden i våre hender (2015), kan vi mot midten av århundret ha én til to milliarder klimaflyktninger. Til nå har det vært liten vilje til å ta dette perspektivet på alvor, og langt mindre å sette i verk tiltak som kan avdempe krisen og møte den.

Det sannsynlige virker usannsynlig. Følgene av tilsynelatende små klimaendringer blir enorme. Økosystemer og matproduksjon vil oppleve brå fall – ikke en lineær reduksjon – som følge av at systemene møter ulike vippepunkter, som kan være vanskelige å forutse i dag. Været vil dessuten ikke bare bli generelt varmere, og våtere noen steder og tørrere andre, det vil bli mer ustabilt. Framtida er ikke hva den var.

Koronakrisen viser både at dagens samfunnssystem er sårbart, at det vil endres, og at vi kan møte en krise med nødvendige tiltak. De som trodde vi var ved historiens slutt, at framtiden var som en fortsettelse av fortiden, må tenke nytt. De kalkylene vi har stolt på, svikter.

LES OGSÅ av Ole-Jacob Christensen: En bærekraftig framtid krever mer radikale løsninger enn vage ord om grønne skifter

Lærdom fra et album
Klokketiden renner som en jevn strøm, men livets tid går i rykk og napp. Med ujevne mellomrom skjer ting rundt en som enten får timene og dagene til å renne fortere, som utfor en foss, eller som holder en igjen som i en bakevje, snur en rundt, og får en til å se bakover. For eksempel i et gammelt album som omstendighetene plutselig har gjort en til eier av. Man åpner forsiktig. Hva inneholder det? Man leter etter mennesker man kjenner igjen. Minnene vokser fram mellom hendene på en. Noen mennesker trer fram levende, som om man plutselig var tilbake i en annen tid. Er de virkelig ikke mer? Andre drar man kjensel på, studerer ansiktene deres fra bilde til bilde, leser tidens spor fra ungdom til alderdom. Så tar man fram forstørrelsesglasset, prøver å kjenne igjen, setter de ukjente inn i kjente sammenhenger – hvem er de sammen med?, hvor er de? – prøver å gjette hvem de er. Av og til faller bitene i puslespillet på plass. Andre ganger har de avbildede forsvunnet i historiens svarte hull. I alle fall for meg. Fins det andre som husker?

Dag Solstad behandler dette temaet i romanen Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591 til 1896. Men man behøver altså ikke gå så langt tilbake i tid før menneskene begynner å viskes ut av bevisstheten. De fleste av oss etterlater få langtlevende spor. Fødsel, barndom, oppvekst, forelskelser, arbeid, sorger og gleder – liv fylt av dager med opplevelser og følelse, viskes langsomt bort som spor på en sandstrand.

«Det er rart at et helt liv kan holdes i én hånd», synger den franske sangeren Jean Ferrat om opplevelsen han har ved å bla i et gammelt album sammen med moren sin. Bak hvert bilde ligger det historier som er skjult for oss som ikke er med på bildene. Historier som vi ikke kan rekonstruere. Dag Solstad innså at historiens svarte hull måtte forbli svarte, og ville ikke dikte tenkt liv inn i personer han visste svært lite om. For historiene vi kan dikte, må på en måte henge sammen, være logiske. Og virkeligheten er ikke alltid logisk eller sammenhengende. Tiden er kanskje som en elv, men vi kjenner ikke elveløpet framover. Plutselig graver elva seg ut til en side, og lager nye elver og bekker. 

LES OGSÅ: Klassekamp og klimakamp i koronaens tid

Historien tar nye veier
Koronakrisen har lært oss en lekse om dette. En samfunn som virket sterkt og stabilt, settes plutselig ut av funksjon. Dagliglivet snus rundt. Endringer som vi knapt kunne forestilt oss, foretas på timers varsel.

Vi kan bare forstå fortiden ved hjelp av nåtiden, og nåtiden ved hjelp av framtiden, hevder sosiologen Edgar Morin: «(H)istorikeren som arbeider med årene 1787-1788 forutser med skarpt blikk, det som i disse årene leder fram til eksplosjonen året etter (noe som naturligvis var helt ukjent for menneskene i denne før-revolusjonære tiden)». Dette kan synes innlysende når vi gransker historien, men langt vanskeligere å ta inn over seg når det gjelder framtiden. På dét området tror vi stort sett fortsatt på en lineær tidsforståelse, altså på at dagens trender og tendenser vil fortsette uhindret framover. Koronakrisen kan igjen vise hvor uholdbar et slikt syn på framtiden er. 

Finanskrisen i 2007-8 burde ha lært oss det samme – men et drøyt tiår senere virker det som om vi allerede har glemt. Og hvem bryr seg lenger om lærdommen fra første verdenskrig (som brøt ned troen på evig framskritt for sivilisasjon og vitenskap), fra det store krakket i 1929 (som avkledte myten om markedets usynlige hånd og perfekte likevekt), eller annen verdenskrig (som brutalt motbeviste at menneskene hadde tatt lærdom av første verdenskrig)?

Klimakrisen er enda et eksempel på hvor farlig en slik lineær og oppadstigende historieforståelse er. Om økningen av klimagasser er jevn, kommer konsekvensene i rykk og napp – når temperaturendringer og andre værforandringer når terskler som får akutte virkninger, enten for levende organismer som får ødelagt sine livsbetingelser, når temperaturen øker fra – 0,1 grader til + 0,1 grader og isen smelter, eller når permafrosten tiner og akselerer utslippene av metan. Særlig den nyliberale økonomiske tenkning sin sterke tro på matematiske modeller har virket som skylapper og hindret oss i å se at virkeligheten ikke bare er kvantitet, men også kvalitet, at når vi har målt og veid alt som kan måles og veies, har vi fortsatt ikke grepet virkeligheten.

Vi har handlet med en instrumentell logikk som om verden kunne manipuleres, og årsak og virkning beregnes og planlegges. Vi trodde vi behersket verden, var verdens herskere, men kalkylene våre er vare tall fra våre egne regnskaper. Nettalderens algoritmer har bare styrket oss i denne troen. Fascinerende, men et reduksjonistisk og ofte svikefullt bilde av en mer kompleks virkelighet.

Vi sliter med å sette sammen brikkene i fortidens puslespill, men handler som om framtidens puslespill allerede var lagt. Vårt eget pensjonsfond, oljefondet, er bare ett eksempel på denne naive tilliten til historiens stødige gang.

Men historien er full av det uforutsette, av tilfeldigheter både i det små og i det store. Utbruddet av spanskesyken var én av grunnene til at Tysklands siste offensiv mot Paris i 1918 brøt sammen. Utbrudd av kopper i de franske styrkene gjorde det umulig for Napoleons styrker å slå ned opprøret på Haiti, noe som indirekte førte til at Frankrike måtte selge sine store besittelser i Nord-Amerika, og det var en ekstraordinær hard vinter som drev Napoleons hær tilbake fra Moskva. 

LES OGSÅ: Ekspander eller dø

Livet er biologi og psykologi
Et gammelt album forteller det samme. Menneskene på bildene visste ingenting om sin framtid da bildene ble tatt. Noen ble brått revet bort, andre fikk lange liv. Barn døde før de fikk levd sine liv. Hva hadde de drevet det til hvis de hadde fått vokse opp, hadde de fått etterkommere? Hadde de forandret noe på historiens gang i stort og smått? Og vi som har kommet etter: vi er alle tilfeldige sammentreff av tilfeldige sammentreff. Et tog som var forsinket, en sankthansfest som hadde regnet bort, en sykdom som hadde eller ikke hadde inntruffet – og vi hadde ikke vært her…

Lar vi tankene løpe rundt gamle bilder, er vi kanskje nærmere virkeligheten enn framtidsforskeren som viser sine scenarier og prognoser på selvhøytidelige konferanser.

Den siste tiden har lært oss mye om uforutsigbarhet, om at livet er biologi og psykologi mer enn matematikk. Dette burde mane til en større beskjedenhet på menneskenes vegne. Vi opplever daglig på kroppen at vi ikke behersker våre omgivelser slik vi trodde. Som Piet Hein sa det: «På skolen terper man de små tabeller. I livet lær man at de ikke gælder».

Vi har bygd samfunnet vårt på kalkyler om evig vekst og framgang, på tall i tabeller – uten å tenke over om tallene og tabellene stemmer med virkeligheten. Vi spør oss nå om hvordan vi «skal få hjulene i gang igjen» etter koronakrisen. Men vi spør oss ikke hvor hjulene skal rulle. Vi tror de skal rulle som før: mot mer vekst, høyere tall i tabellene, flere biler på veiene, mer klær i garderobeskapet. 

Solid samfunnsfaglig forskning har for lengst vist at over et visst nivå – som vi i Norge har passert for lenge siden – gjør ikke økonomisk vekst oss lykkeligere. På samme måte som torsken i Skagerak plutselig har dukket under på grunn av at temperaturøkningen i vannet kom til et vippepunkt, synes vi å ha nådd et vippepunkt der økt forbruk ikke fører til økt glede, men til permanent utilfredshet. Vi prøver å presse tiden og livet inn i tabeller, men opplever igjen og igjen å skuffes.  

Sosiologen og filosofen Herbert Marcuse advarte mot utviklingen av «Det endimensjonale mennesket» (1964). Den ensidige vekten på nyliberal økonomisk teori i dagens politikk og samfunnsutvikling har gitt oss et endimensjonalt samfunnssyn. Alt reduseres til tall, tallene settes inn i tabeller, og angir en nærmest deterministisk samfunnsutvikling: There is no alternative…

Vi har oppnådd alt det som menneskene i albumet jeg har mellom hendene, drømte om, og mere til. Men vi er mer opptatt av hva vi (ennå) ikke har, enn hva vi har. Vi teller og teller våre penger og eiendeler, men kommer aldri i mål. Vi har havnet i en særdeles lite tilfredsstillende sinnsstemning som heter blaserthet: ingenting er (bra) nok.

Det fins alternativer
Fins det et alternativ til tallenes tale, troen på at framtiden er upåvirkelig? Fins det åpen framtid med flere alternativer – et rom for frihet? Kan vi inngå i et mer fruktbart samspill med våre omgivelser enn det konkurranse, dominans og reduksjonisme pålegger oss? 

Troen på at verden og livet kan reduseres til matematikk og instrumentell logikk, er tett knyttet til det sosiologen Max Weber kalte Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd:

«Idet askesen ble ført fra munkecellene og ut i næringslivet og begynte å beherske den verdslige moral, hjalp den til med å bygge opp det mektige kosmos av den moderne økonomiske orden, (…) den orden som i dag med overveldende tvang bestemmer livsstilen til hvert enkelt menneske.»

En ånd som ikke åpner for mange sprell – en ånd for regneark, algoritmer, kalkyler og prognoser, men ganske fritt for det samspill som livet selv er gjennomsyret av.

Framtida har lenge sett ut som en strak motorvei som stadig ble bredere, stadig la sitt jevne asfaltbånd utover markene og skogene på begge sider. Vi kunne trykke gasspedalen i bånn. Drivstoff hadde vi nok av. Farten beruste. Farten økte for hver kilometer. Kalkylene viste eksponentiell vekst. Men framtida ligner kanskje mer et nett av krokete stier gjennom ulendt terreng. Full av overraskelser, full av muligheter for å ta nye retninger, — men også av snublesteiner og røtter, kvister som pisker oss i ansiktet. Trær, blomster, insekter, dyr og fugler som fanger oppmerksomheten og ber oss om å saktne farten, trå varsomt, ikke skremme dem bort.

Glemmer vi at vår måte å betrakte verden og framtida på, bare har vært den vanlige i et par generasjoner? Allerede menneskene i albumet mitt ville kunnet fortelle om et mer ydmykt forhold til livet. Vi har lært mye, skapt mye, også store reelle framskritt, siden de gikk bort. Men vi har også glemt, latt oss beruse av vår egen makt, så mye at vi ikke ser at den har ført oss inn i avmakt. 

De gamle grekere kalte vår tilstand hubris, overmot. Koronakrisen har vist oss noe som vi allerede burde ha visst: vår sårbarhet og historiens uforutsigbarhet. Bare synd vi trodde så sterkt på framskrittet og vår egen overlegenhet at vi overså gammel visdom…

Ole-Jacob Christensen er småbruker og styremedlem i Vestre Slidre Miljøpartiet dei Grøne.