Nasjonalstaten er tilbake. Hva skal progressive nasjonalister nå kjempe for?

Mímir Kristjánsson hevder at koronakrisen har gitt det nasjonale fellesskapet en revansj. Men det var på ingen måte i ferd med å forsvinne.

«Koronakrisen blir nasjonalstatens revansj – der er Rødt og Frp rørende enige. Når krisen er et faktum, er det ikke EU eller FN som kommer og redder oss.» Slik ble Nrks Politisk kvarter innledet tirsdag 21. april. Under sendingen var det Mímir Kristjánsson som utbroderte Rødts perspektiv på utviklingen:

Vi ser i krisesituasjoner – ikke bare denne krisen, men også flyktningkrisen og finanskrisen – at det er nasjonalstatene som trer i kraft. Det er de som er de fungerende, handlende politiske kollektivene vi har. [Vi ser dette] i Norge nå på det enorme nasjonale samholdet rundt Erna Solberg, der selv folk som meg i Rødt kan være stolte og glade for at vi har folk som Bent Høie, Jan Tore Sanner og Monica Mæland i regjering, der alle nordmenn plutselig står sammen og er i samme båt.

LES OGSÅ av Oscar Dybedahl: Er staten det motsatte av marked?

Et slag mot antiglobalismen
Under nasjonens samlende symbol blir vi altså alle oppfordret til å være forsonlige og samarbeidsvillige, og til å trekke i samme retning. Dette er på flere måter en treffende analyse, og det er nok grunnen til at nasjonalstaten og dets fellesskap består og vil fortsette med det, til tross for alt snakk om globalisering.

Dette er i seg selv et kraftig argument mot kritikere av «globalismen» – ikke minst Per-Willy Amundsen i samme sending av Politisk kvarter – som fryktet at framveksten av stadig mer betydningsfulle overnasjonale organer ville gjøre slutt på nasjonalstaten. Amundsens teori finnes også i en venstrevariant, som lesere av Klassekampen vil kjenne til, der det blir tilføyet at maktforskyvningen fra det nasjonale til det globale fører til høyrevridd og nyliberalistisk politikk. Budskapet antyder at nyliberalismen ble tvunget på motvillige nasjonale politikere gjennom overnasjonale organer – og at bare en revitalisert nasjonal suverenitet vil kunne gjøre slutt på den.

Mímir Kristjánssons beskrivelse gir oss en anledning til å revurdere denne teorien, som ikke lenger virker særlig rimelig. Det er riktig nok at nyliberalistisk globalisering (om vi med dette sikter til færre handelsrestriksjoner, lettelser av kapitalkontroll, privatiseringer og så videre) ble implementert i det globale Sør ved hjelp av tvangspåførte «strukturtilpasningsprogrammer», iverksatt gjennom overnasjonale organer. I vår del av verden fikk den imidlertid et annet ansikt, og ble snarere iverksatt av villige og aktive nasjonale politikere.(I) I det minste er det ikke helt tydelig hvorfor en mer nasjonal politisk orientering skulle gi progressive resultater.

LES OGSÅ: Internasjonalisme i arbeiderbevegelsens historie

«’The competitive us’ har utfordret klassen som identitetsskaper»(II) 
Implementeringen av en mer nyliberalistisk verdensorden (i over nevnte betydning) skjedde ikke på tross av «det nasjonale fellesskapet», men ved hjelp av det. Den ufravikelige horisont for den økonomiske politikken de siste tre tiår lar seg oppsummere med to ord: «nasjonal konkurransekraft». Dette slagordet ble og blir benyttet veldig aktivt – i Norge og i Europa forøvrig – som et redskap for å disiplinere både fagforeninger og velgere til å utvise «moderasjon» og «ansvarlighet».

Et eksempel på hvordan dette har utspilt seg gir John Monks, lederen for landsorganisasjonen for britiske fagforeninger (TUC), som i 1996 slo fast:

«Dersom fagforeningene skal overleve… så må arbeiderne godta kutt i sine sikkerhetsnett, mens fagforeningene finner måter å styrke produktiviteten. Fagforeningenes agenda burde være konkurransekraft, og å gjøre ting smartere og mer effektivt.»(III)

Det er klart at konkurransekraft er en betingelse fagforeningene må forholde seg til, men denne uttalelsen illustrerer hva som skjer når den blir det overordnede mål: Arbeideres selvstendige interesser forsvinner fra regnskapet og det eneste som virkelig teller blir hvorvidt bedriftene får karet til seg en sømmelig profitt, som forhåpentligvis vil dryppe nedover. 

Med dette som fagforeningenes horisont tar det ikke lang tid før de selv oppfatter sikre arbeidsplasser og gode arbeidstidsordninger, ikke som viktige landevinner i en pågående kamp for arbeideres interesser, men som utfordringer og bremseklosser for den nasjonale industrien.

Som fagforeningsveteran Sam Gindin har påpekt førte orienteringen mot nasjonal konkurransekraft til at arbeiderne i langt mindre grad enn tidligere fungerte som en felles kraft som kjempet for sine interesser ved hjelp av streik og kollektive aksjoner. Derimot ble løsningene stadig mer individualistiske: særlig kvinner arbeidet flere timer enn tidligere, arbeiderhusholdninger tok opp større gjeld, sønner og døtre flyttet til sine foreldre for å spare til huslån, og så videre.(IV)

«Den samlende Erna» er ikke et brudd
Det markerer ikke et brudd, men en fortsettelse av disse tendenser når Erna Solberg med koronakrisen blir et samlende symbol som forener og sveiser oss sammen, på tvers av parti- og klasseskiller. At «alle nordmenn plutselig står sammen og er i samme båt» er dessverre ikke en ny utvikling – det er heller «nyliberalismens» viktigste produkt.

Det er derfor et stort mysterium at sosialistiske holdninger i Norge så ofte blir knyttet til en nasjonalistisk fortelling om at det store politiske problemet er vendingen bort fra nasjonalstaten. Sosialdemokratiske partier og fagforeninger er sjelden så nasjonale som de har vært de siste tiår. Det gjør det desto vanskeligere å forstå hvordan en fornyet og forsterket nasjonalisme skulle få oss ut av den politiske bakevje sosialister over hele verden nå befinner seg i.

*

I det nasjonale fellesskapet skal arbeidere og bedriftseiere arbeide sammen for å øke deres inntekter ved å tilintetgjøre konkurrenter i utlandet. Er det ikke sosialisters oppgave å gå inn for en mer solidarisk verdensøkonomi nettopp ved å overskride denne nasjonale harmoni og dermed – for å parafrasere Lenin – omgjøre den økonomiske verdenskrigen mellom nasjoner til en verdensomspennende borgerkrig mellom klasser?

(I) Se Leo Panitch og Sam Gindin, «Trumping the Empire», Social Register 2019.
(II) Jan Heiret i Rettferdighetens navn. LO i 100 år — historiske tilbakeblikk på fagbevegelsens meningsbrytninger og veivalg (Oslo 2000), s 303.
(III) Sitert i Sam Gindin, «Notes on Labour at the end of the century. Starting over?», Monthly Review; juli/august 1997, s. 141.
(IV) Se Sam Gindin, «Global Issues: Bringing Class Back In», Socialist Interventions Pamphlet no. 14 — september 2015.