Økonomisk vekst, konkurranse og profitt er blitt en enorm del av vår tilværelse. Det strider mot både hva som gir mennesker mening i livet og står i motsetning til å ta vare på jordkloden.
Har du noen gang hatt følelsen av at tilværelsen domineres av en allestedsnærværende konkurranse som blir stadig mer uunngåelig?
Denne konkurransen ser ut til å trumfe alle hensyn fra menneskelig velvære til planetens overlevelse. I går handla den om hvem som kunne selge den beste og billigste brusen, bilen eller sydenferien. I dag må du selge deg selv som aldri før for å få deg en jobb eller rettferdiggjøre at du skal fortsette i den du har, for å overbevise om at du er den rette, ikke de andre som står og banker på døra. Det som har blitt sett på som selvfølgeligheter som eldreomsorg, søppeltømming og botilbud for funksjonshemmede er ikke nødvendigvis noe det offentlige ser på som en rettighet folk må få tilgang til, men heller som tjenester som må ut på et marked og hvor de menneskelige behovene får sitt uttrykk i en pris, og til slutt profitt for en bedrift. I morgen er det kanskje vannet, fengselsvesenet eller gata du går og kjører på som skal underlegges markedets logikk og premisser.
LES OGSÅ av Joakim Møllersen: Arbeiderstyre og det nye økonomiske systemet
Det begynte i England
Denne utviklinga starta på landsbygda i 1500-tallets England, ifølge historikeren Ellen Meiksins Wood. De engelske jordeierne var fratatt mye av sin såkalte utenom-økonomiske makt. De fikk ikke lov å ha egne hærer, som var vanlig på den tida, og deres politiske privilegier var de ikke lenger i besittelse av. De nøyt imidlertid godt av en en infrastruktur som var overlegen alle andre land i Europa i form av veier og kanaler som knytta gårder, bygder og byer i England sammen på en unik måte.
Den spesielle historiske situasjonen gjorde at jordeierne ikke kunne utøve makt og øke sin rikdom gjennom direkte kontroll av myndigheter eller voldsutøvelse, slik sedvane hadde vært og var andre steder i Europa. Markeder og handel er minst like gamle som den menneskelige sivilisasjonen. Motsetningsforholdet mellom folk som arbeider, og de som eier eller kontrollerer jord og produksjonsmidler går også tilbake uminnelige tider. De historiske omstendighetene i 1500-tallets England la imidlertid til rette for at markedet ikke bare var en plass for å møtes og drive handel, men skulle bli et system hvor reell konkurranse kunne oppstå.
Arbeidsfordelinga på den engelske landsbygda var i stor grad slik at jordeierne leide ut til en klasse av kapitalistiske forpaktere som dreiv eiendommene. Disse ansatte igjen landarbeidere. Mellom forpakterne blei det skapt konkurranse ut i fra hvem som kunne få mest ut av landeiendommen. De som leide jorda maksimerte overskuddet som blei utgjort av differansen mellom leie pluss arbeidskraft, og hva de fikk for varene på markedet. Nederst på rangstigen måtte landarbeiderne jobbe hardere og lengre, samtidig som det blei rift om arbeidsplassene og folk blei skvist fra jorda de hadde jobba på hele livet.
LES OGSÅ: Ikke god nok til noe som helst
Markedsimperativet og kapitalismens opphav
Produksjonsprosessen på den engelske landsbygda blei underlagt konkurranse i alle ledd, fra eiere, via forpaktere og arbeidere, til salget. Når konkurransen befesta seg skikkelig var det umulig å unngå den. Eierklassen ville ikke tjent penger på jorda si om de ikke krevde maksimal leie. De som leide jorda ville gått med underskudd om de ikke dreiv arbeiderne så hardt. Og arbeiderne ville blitt skifta ut om de ikke makta presset i den nye arbeidshverdagen. Konkurransepresset fungerer både innad i hver klasse, klassene mellom og på varemarkedet. Når det inntar en dominerende form vil alle som opererer i disse sfærene tvinges til å ta del i konkurransen. Det er dette som kalles markedsimperativet. Dets tilblivelse, som beskrevet over, er hva Ellen Meiksins Wood mener er kapitalismens opphav.
Med overskudd av jordbruksarbeidere, befolkningsøkning i byene, og større matproduksjon blei forholdene lagt til rette for den industrielle revolusjon, industrikapitalismen og lønnsarbeidet. Dette var både en konsekvens av forholdene skapt på landsbygda, og en spredning av markedsimperativet til nye områder.
Vi hopper fram til begynnelsen av det 20. århundre. Karl Marx har for lengst levert sine teorier. Rosa Luxemburg og Vladimir Lenin med flere bruker marxistiske analyser for å se på hvordan stormakter og industrikonserner med rå makt utvider sine domener selv til verdens fjerneste hjørner. Lenin så dette som «imperialismen, kapitalismens høyeste stadium». Utvidelsen av kapitalismen skjedde i stor grad gjennom militærmakt, massemord, kolonialisme og underkastelse.
LES OGSÅ: Kapitalismen og utslippet av klimagasser
Gullalderens vekst og fall
Utover 1900-tallet kom menneskehetens to mest ødeleggende kriger, men også en økonomisk vekst man aldri hadde sett maken til. Oljeøkonomien gjorde sitt virkelige inntog og teknologiske framskritt brakte med seg allmenn tilgang til elektrisitet og privatbilisme. I etterkrigstida fikk man i Vesten en allmenn velstandsøkning og framveksten av velferdsstaten, i det som kalles kapitalismens gullalder, men dette skulle ikke vare ikke evig.
Før vi går videre må vi forstå at det ligger i investeringens natur at målet er avkastning. Man satser penger for å se verdien øke. Investeringene er også underlagt markedsimperativet. De mest suksessfulle investorene vinner markedsandeler fra de som ikke klarer å skape det samme overskuddet. Konkurrentene må enten følge etter og ta i bruk samme metoder, finne noe nytt og bedre, eller sakke akterut. Dette legger grunnlaget for det vi kaller vekstparadigmet. Veksten er ikke et spørsmål om personlig grådighet: det handler om en dynamikk skapt av hvordan produksjon og marked er organisert i dagens samfunn.
Da veksten sakket av utover 1970- og 1980-tallet kom et trekk av kapitalismen tydeligere til syne. I Norge har man vært vant til at arbeidere får sin del av den økonomiske veksten, men i dag ser vi at reallønna i mange lavtlønnsbransjer har stagnert, og på noen områder gått tilbake. Samtidig ser kuttene i velferdsstaten ut til å bli større og komme oftere. Kapitalen presser folk flest til å øke produksjon og effektivitet, men uten å gi betalt i bedre lønn og arbeidsvilkår. Kapitalen ekspanderer innover i deler av samfunnet tidligere holdt utenfor markedsøkonomien. Altså ikke bare utover mot nye land, industrier og naturressurser, men også i sektorer tidligere holdt utafor profittjaget.
Velferdsprofitørene har vært mye diskutert de siste årene og er et av de fremste eksemplene på dette. I stadig større grad har barnehager, eldreomsorg og ambulansetjenester gått fra det offentliges trygge hånd til markedets uforutsigbarhet, ved å bli gjenstand for spekulasjon og profittkrav. Men også pensjoner, strømproduksjonen og boligmarkedet er i dag langt mer underlagt konkurransetrykket enn tidligere. Selv på sykehus, i parkvesen, på universiteter og i barneskoler som ikke er privatiserte merker man presset. New public management-reformer tvinger offentlige institusjoner til å simulere markedsfunksjoner selv der de ikke er til stede og baner slik også veien for ytterligere privatisering og anbudsutsetting. Kravet om at kapitalen alltid skal vokse fikk plutselig en pris for mange, og konkurransen meldte seg som en ubuden og svært ubehagelig gjest.
LES OGSÅ: Om fenomenet bullshitjobber
Det gjelder å redde vår jord
Ekspander eller dø, sang Raga Rockers i en overraskende presis beskrivelse av kapitalismen. Selv om man ikke lenger legger under seg nye land, skjer dette stadig med landområder. I Norge har man gått i gang med vindkraftutbygging i Trøndelag, og dumping av giftig gruveavfall i Repparfjorden, man vil sprenge vekk ei hel øy på Fleinvær for å drive oppdrett og fly helikopter til Svartisen for å skjære ut deler av den for å bruke som isbiter i de rikes drinker. I Brasil gjør man stadig større innhogg i regnskogen for å drive tømmerhogst og kvegdrift, i USA drives «mountain top removal»(!) for å utvinne kull, og olje- og gassrørledninger skal legges tvers gjennom fattigfolks nabolag. Motsetninga mellom kapitalismens vekstjag og den livsnødvendige reduseringa av klimagassutslipp gjør seg stadig mer synlig.
I Bullshit Jobs skriver David Graeber om påkjenninga det er at opptil 40 prosent av oss står i jobber vi finner meningsløse eller til og med skadelige. Han kaller det «et arr over vår kollektive sjel» og «dyp psykologisk vold». De fleste av oss kan faktisk ikke narres til å tro at profitt er meninga med livet.
Karl Marx mente at kapitalismen var fylt av motsetninger som ville bidra til å føre den mot sitt endelikt. Arbeidere som presses hardere og hardere produserer ikke bare billige varer, men også indignerte masser som vil kunne reise seg og velte det bestående. Vi har sett at mange mennesker selv i de rikeste landene i verden får verre arbeidsforhold både økonomisk, fysisk og psykisk, og den sosiale misnøyen stiger. Men det kan bli de økologiske motsetningene til kapitalismen som vil få systemet til å krasje.
Markedsimperativet og vekstparadigmet fører ikke bare til økonomisk utbytting, men er i seg selv i strid med hva som gir mennesker en mening i tilværelsen. De står i direkte motsetning til å bevare livet på jorda. Jo større del av livene våre og av planeten vår som underlegges kapitalismens logikk jo mer åpenbart blir blir det. «Kan hende det gjelder å redde vår jord», skreiv Rudolf Nilsen i Revolusjonens røst. Over 90 år seinere vet vi at «kan hende» trygt kan strykes. Dere er alle sammen kalt.
Teksten er en redigert versjon av en som kom ut som en del av rapporten Hvorfor vi trenger et nytt økonomisk system.