Ytringsfrihet og klasse

De lavere klassene er helt fraværende innen de fleste debatter. Deres syn blir slik sensurert bort. Ytringsfriheten er et knapphetsgode som bare noen få har tilgang til.  

Høyesterett har nylig kommet med en dom i saken om hatefulle ytringer mot Sumaya Jirde Ali. Som sistnevnte vant. En god dom. Hatefulle ytringer er ikke bra. Men de vil ikke gå vekk fordi det kommer en juridisk dom.  

Moderne samfunn er jo differensierte i klasser som ikke blir behandlet likt, og derfor blir også følelsene annerledes. Følelser er ikke bare noe som oppstår spontant inne i oss, men er forårsaket av ting som skjer med oss i møte med andre mennesker og institusjoner. Vi fra de lavere klassene, som oss ufaglærte og videre nedover i klasselagene, er vante med å få urettferdig kjeft på jobben, være dårlig betalt, osv.

LES OGSÅ av Ola Arve Solstad: Et forsvar for journalisten — et angrep på maktstrukturene

Innen rettsvesenet vinner de med høy økonomisk og symbolsk kapital, de med høye titler og anerkjent prestisje og mye i banken, som oftest sine saker, mens vi taper våre. Både i straffesaker og sivile saker. Det kan gjelde så sensitive saker som retten til sine barn. Og ellers i ethvert møte med  byråkatiet, som innen utdanningssektoren, hos NAV og Helse- og Sosialetaten, blir de lavere klassene møtt med negative klassifiseringer, slik at de føler seg nedvurdert til å være lite verdt. 

Med dette i minnet er det lett å forstå at man blir både frustrert og forbannet. Ja, helt opp imot at man begynner å hate visse mennesker og institusjoner som har forbrutt seg mot en stakkar som ellers har det vanskelig nok i sitt sosiale liv.

Sensuren vil i våre dager mest være strukturell. Mediene som felt vil selv stå for den. Og den mest radikale formen for sensur innen den offentlige pressen og andre medier er fravær, som den franske sosiologen Pierre Bourdieu påpeker. Og de lavere klassene er da også helt fraværende innen alle debatter, enten det er på fjernsyn eller i aviser. Deres syn blir slik sensurert bort. Ytringsfriheten er et knapphetsgode som bare noen få har tilgang til.  

Overklassen og øvre middelklasse har, på den andre planeten, en helt annen hverdag. En langt mer beskyttet en. Derfor er de både langt mere fornøyde og tolerante og ubekymrede, og de har også den språklige kompetansen til å få sine meninger fram. Som regel naive meninger om alle rettighetene som “alle” har i det lykkeligste av alle samfunn. Men med det forsvinner mye av den virkelige virkeligheten, den om at i Norge øker klasseforskjellene. Ifølge Oxfam er vi idag på fjerdeplass over land hvor disse forskjellen øker mest. Mellom klassene av opprinnelige nordmenn, og de rike nordmennene og klassen av hardarbeidende folk fra utviklingslandene. De som må ta jobbene vi hvite ariske er for fine for.

LES OGSÅ: Det tause klasseskillet — ytringsfriheten er ikke for alle

Hva man bør være mere er opptatt av er å få de arbeidende klassene på banen igjen innen det språklige markedet. At det ikke bare domineres av middelklassen, mest den øvre delen av det som “eksperter” på alle ting, hvor de har god anledning også til å drive ideologisk arbeid for å bevare sine privilegier. 

Og gjør det som oftest. 

De lavere klasser sin lille anledning til å få noe på trykk, har jo vært kommentarfeltene, og også noen blogger, men spesielt på venstresida, bredt sett, har disse nå nesten helt forsvunnet, dessverre. Man skylder på “trollene”, men dem var det ingen av f.eks. i Nye Meninger i Dagsavisen,

Uansett er dette uheldig siden de med minst ressurser mister helt muligheten til å uttrykke seg i det offentlige, og føler seg sensurert. Og avmakten og mismotet øker når deres historie ikke synes relevant.

Dette er det viktigste perspektivet sett fra min sosiale posisjon. Den strukturelle sensuren rammer nedover. Vi blir i stedet overlesset med den øvre middelklassen sin eufemistiske form, som forfiner alle slags grove overgrep mot de lavere klassene fra maktmennesker i maktinstitusjoner. Mens real, “snakke fra levra”-kritikk fra “gølvet” forsvinner. Og sirkelen sluttes. Din historie er ikke relevant, mismotet og din sosiale usikkerhet øker, du blir sur, morsk og hatsk. Kanskje kan en mere demokratisk tilgang til de offentlige mediene gjøre noe for å snu denne følelsesmessige onde spiralen.

Og dermed minske sinnet og frustrasjonen og hatet som ofte eksisterer innen underklassene. Og ofte med god grunn. La oss tørre å gi dem ordet. Deres språklige død har vart alt for lenge. Leit. For det er disses samfunnskritikk som best kan avsløre økende ulikheter og urettferdigheter. Fordi de lever dem.