Jeg håper vi kommer ut av denne krisen som et forandret folk, som har mer empati, mer forståelse og respekt for mennesker som ikke er så heldige som oss.
Jeg har også kjent på frykten. Frykten for det ukjente. For å ikke få medisinen min. For ikke å få nok mat. For at mine kjære skal bli syke. For hvordan samfunnet vårt vil se ut når dette er over. Hvilken levestandard vi får?
Mange av oss har sett disse dystopiske seriene om skremmende samfunn i en fjern framtid, en framtid vi står i akkurat nå.
LES OGSÅ: Klassekamp og miljøkamp i koronaens tid
Se for deg at du har en mulighet til å flykte til et naboland der du er garantert sikkerhet og medisinsk hjelp slik at du overlever. Hadde du ikke flyktet, ihvertfall prøvd å komme deg dit? Jeg tenker at vi nå kjenner på en brøkdel av frykten som krigsflyktninger kjenner på.
De som bor i land med krig, som er desperate etter å komme seg i sikkerhet, til trygghet. Redde barna og familien fra bomber, sult og død. Om du ikke kommer deg i sikkerhet, vil barna dine i verste fall dø. Om dere overlever, vet du at et liv i frykt og fattigdom venter. Du vet at barna dine aldri får nok mat, aldri vil føle på lykke eller trygghet, aldri få mulighet til å gå på skole, aldri få en utdanning. Kan du tenke deg den desperate følelsen?
LES OGSÅ: Er det plass til flere i solidaritets-dugnaden?
Denne tiden er en test for oss alle, som enkeltmennesker og som samfunn — en eksamen, om du vil. Jeg håper vi kommer ut, på den andre siden, som et forandret folk, som har mer empati, mer forståelse og respekt for mennesker som ikke er så heldige som oss. For oppi det hele, er vi utrolig heldige som bor i et land som scorer høyest i alle levekårsundersøkelser. Vi har et høyt fungerende helsevesen som vi vet tar vare på oss, selv i en ekstrem situasjon som dette.
Om du hadde muligheten, hadde du ikke flyktet?