Overflødighet har blitt et fyord, men når helsepersonell løper på en vanlig arbeidsdag betyr det at kapasiteten til å håndtere små og store kriser er manglende.
I Dagbladet rapporteres det om et dødsfall ved et sykehjem, med to andre beboere bekrefte smittet, og om ambulansepersonell som etter å ha vært utenfor Norden etter 27. februar blir bedt om å møte på jobb. Bemanningssituasjonen i deler av helsevesenet har lenge vært bekymringsverdig. Helsetilsynet har over mange år påpekt økt bruk av ufaglærte og vikarer uten faste stillinger. Høy utskiftning, lite kontinuitet, manglende opplæring, manglende oppfølgning. Tilstanden varierer mellom kommuner, enheter, og avdelinger, men jevnt over så er de landsomfattende tilsynsrapportene ikke oppløftende lesning. Spesielt ikke når vi nå står ovenfor det som kan være den største helsemessige krisen i vår levetid. Omfanget er ennå ukjent og vil være det i lang tid.
LES OGSÅ: Ofrer NHO liv og helse for å verne velferdsprofitørenes fortjeneste?
Den viktige overflødigheten
En ting som ofte blir undervurdert når man snakker om investeringer i essensiell infrastruktur og tjenester er viktigheten av overflødighet. Overflødighet har blitt et fyord når det er snakk om offentlig drift. Det skal effektiviseres og kuttes til alt er strømlinjeformet og ikke et minutt er kastet bort i løpet av en arbeidsdag. Men når helsepersonell løper på en vanlig arbeidsdag, så betyr dette at kapasiteten til å håndtere små og store kriser er manglende.
Det betyr også at enkelte ting nedprioriteres, slik som etableringen av tillit og relasjoner. Forhold mellom tjenesteutøver og tjenestemottaker kan ofte være avgjørende for kvaliteten på helsetjenesten, men relasjoner bygges gjerne ved at man sosialiseres sammen. Når man allerede har dårlig tid, så kan dette fort være noe av det første som faller bort.
Når man har overflødighet kan man tilpasse seg arbeidsmengden, bruke litt ekstra tid med hver pasient eller tjenestemottaker. Nyutdannede kan følge de mer erfaring, se hvordan de jobber, bygge sin egen kompetanse og bli tilgjengelig for å hjelpe eller overta ved behov. Kommersielle tjenester er alltid ute etter å kutte kostnader, å aldri ha mer bemanning enn absolutt minimum. Dessverre har mye av den samme mentaliteten slått rot i offentlig forvaltning i Norge.
LES OGSÅ: Ny rekord: Kommuner bruker over én milliard på vikarer i helse og omsorg
Ei felles forsikring
Vi står ikke like svakt som USA i denne situasjonen, men vi har gått i den retning over mange år og over flere regjeringsperioder. Hvis kostnader skal legges på hvert individ, hvis hver avdeling blir overfokusert på sine lokale budsjetter, så ser man ikke helheten. Investering i aktivisering av funksjonshemmede og eldre kan koste kommunene, men styrker fysisk og psykiskhelse. Noe som skaper livsglede samtidig som de reduserer utviklingen av diabetes, hjerteproblemer, og derfor reduserer belastningen på andre deler av helsevesenet over mange år. Kostnader som er vanskelig å regne direkte i kroner og ører her og nå.
Forsvarlige investeringer i helsevesenet er en forsikring for framtiden. Ikke bare betyr det at flere får en mulighet til å jobbe for å ivareta sitt eget samfunn, det betyr at man kan avverge både personlig lidelse og økonomisk skade. For meg er den personlige lidelsen kanskje det viktigste vi jobber for å redusere, men la oss gå litt inn i potensiell langsiktig økonomisk skade. Som samfunn bruker vi store ressurser på å utdanne mennesker og de bygger seg nødvendig erfaringer. Enten det er via det offentlige eller det private er personer med alle former for utdanning og fagbrev helt nødvendige for at samfunnet skal gå rundt. For at vi skal ha det grunnlaget vi trenger for trygge liv og framtidig verdiskapning trenger vi leger, ingeniører, snekkere, helsearbeidere, elektrikere, lokførere, renholdere, og uendelig mange andre typer arbeidere. Alle trenger god helse for å ha et langt og produktivt liv. Mangelen på behandling kan føre til at selv små sykdommer eller skader fører til langsiktig funksjonsnedsettelse. Et offentlig helsevesen er en form for forsikring som sørger for at alle, uansett hvor de står i dag, skal ivaretas så godt som mulig så lenge som mulig.
LES OGSÅ: Svensk koronatiltak: Skroter karensdag
Når krisen inntreffer
En ungdom som skjødesløst utsetter seg selv for skade i dag, kan etter litt rehabilitering (eller habilitering) være fult produktiv resten av et langt liv. Mens vedkommende uten nødvendig helsehjelp kan få permanent funksjonsnedsettelse og redusert produktivitet. Dette skaper ofte stress og sorg for personen selv, men også familien, venner, og omgivelsene. Selv om man har en funksjonsnedsettelse så både kan man ha, og har rett på, et trygt og godt liv, men man burde ikke risikere å få funksjonsnedsettelse fordi helsevesenet skal spare noen kroner og ører. Et sterkt helsevesen er altså ikke bare det mest moralsk forsvarlige ved å redusere menneskers lidelse og gi dem muligheten til å leve gode liv, men også det mest økonomisk forsvarlige siden det hjelper folk til å forbli friske og produktive.
Nå står vi ovenfor et sykdomsutbrudd som ser ganske alvorlig ut og som enda har et ukjent langsiktig omfang. Har vi nok helsepersonell når flere blir satt i karantene, eller selv blir syke? Hvor mange klarer vi oss uten før mennesker dør av lidelser som ellers ville vært greie å behandle? Jeg er selv helsearbeider og dette er bare noen av tankene og bekymringene som jeg sitter med i dag. Til daglig jobber jeg med funksjonshemmede som ufaglært vikar i den kommunale helsetjenesten. Vi gjør det beste vi kan, står på og prøver å lære oss å utføre arbeidsoppgavene etter beste evne. Jeg vet også at etter to og tre år har jeg hatt flere aha-opplevelser og tenkt at «dette burde jeg vist fra dag én!».
Det går ikke alltid bra
Det vi nå står ovenfor er at mange av de mest sårbare i samfunnet, funksjonshemmede uten språk, med kompliserte helseutfordringer og som er fullstendig avhengig av gode hjelpere, står i fare for å bli eksponert for smitte. Står i fare for å miste de faste ansatte som faktisk har lang nok erfaring, og gode nok personlige relasjoner til dem til å gi dem den hjelpen de trenger gjennom en vanskelig tid. Jeg bekymrer meg for høy rotasjon av personale betyr at mange ikke har fått jobbet seg inn i rutinene slik de burde, ikke har kompetansen de trenger for å opprettholde god hygiene og ikke kan tolke tjenestemottakernes signaler godt nok. Ikke minst at der man kanskje har nok erfarne fagarbeidere til å utføre jobben forsvarlig på en vanlig dag snart ikke har det. Når faste ansatte må i karantene, eller selv blir syke, så er det ingen som kan ta over.
Er dette forsvarlig drift av et offentlig helsevesen? At man hele tiden sjanser på at «det går nok bra». Stort sett gjør det jo det, da blir det lett å tenke at man kan redusere bemanningen litt til, kutte noen prosenter mer, få gjennomført de ostehøvelkuttene man er pålagt, bytte ut en fagarbeider her og en der med ufaglærte. Det går vel bra? Ting ser ut til å bli gjort, men det er faktisk en av samfunnsoppgavene å ikke bare sørge for at ting går rundt i rolige tider. Man må forberede seg på det som kan skje. Det betyr at man via offentlige investeringer må ha et grunnivå som inkluderer overflødighet. Det er ikke en investering kommersielle helsetjenester er villige til å gjøre, men det er et samfunnsansvar å ikke bare jage etter innsparing eller profitt, i et to, fire, eller åtte års perspektiv, men å trygge folkehelsen over flere generasjoner.