Kapitalismen og utslippet av klimagasser

Tiltakene må flyttes fra konsument til produsent. For under kapitalismen er det profitt, ikke konsum som bedriftene prioriterer.

I over 30 år har FN og miljøorganisasjoner advart mot de store utslippene av klimagasser som kan true livet på jorda. Tallrike analyser viser hvilke konsekvenser dette kan ha for naturen og menneskene, og folk har engasjert seg i klimakampen. Greta Thunberg ble av Time Magazine utnevnt til «årets person» i 2019. Hennes budskap er: Vi må leve på en helt annen måte. Til verdenslederne på World Economic Forum i januar 2020 sa hun: «Jeg vil at dere skal få panikk». 

LES OGSÅ: Vårt økologiske forfall — hvordan kom vi hit?

Økende utslipp
Det er ingen tvil om at mange mennesker i dag får en følelse av panikk når de leser at verdens klimautslipp fortsatt vokser. Mange familier har også tatt en rekke tiltak for å redusere sine klimagassutslipp og «leve på en annen måte». 

Dessverre er det lite som tyder på at enkeltpersoners forsøk på å «leve på en annen måte» har hatt noen effekt på de globale klimagassutslippene. I 1950 var de globale utslippene 5.000 millioner tonn CO2. I 1985 var de på 20.000, i 2010 30.000 og i 2020 anslås utslippene å nå hele 36.000 millioner tonn, ifølge Global Carbon Project. Utviklingen er ikke helsvart. Noen land, blant annet Norge, lykkes i å dempe veksten i utslippene. Men dette er langt fra nok. Utslippene må reduseres dramatisk om trusselen fra global oppvarming ikke skal ødelegge leveforholdene på jorda. 

LES OGSÅ: Miljø vs vekstøkonomi — skal vi redde kloden må kapitalismen ofres

Profitten styrende under kapitalismen
Slik fokuset i dag er på kampen mot CO2, frykter jeg at vi ikke er i stand til å angripe de virkelige truslene mot klimaet, som globaliseringen av produksjonen og det ødeleggende ved den kapitalistiske produksjonsmåten. Mange tenker kanskje at om de reduserer sitt forbruk vil produsentene også redusere sitt? Men slik fungerer ikke kapitalismen.

Kapitaleiernes fokus er ikke på forbruk, men på profitt. Målet til enhver kapitalistisk bedrift er profittmaksimering. På aksjebørser eller bedriftenes generalforsamlinger er det hverken folks forbruk eller samfunnets økonomiske vekst som er tema. Det som gjelder er: hvordan kan jeg eller min bedrift oppnå størst mulig profitt. Mens den økonomiske veksten hvert tiår siden 70-tallet har blitt mindre og mindre, har kapitalistenes rikdom blitt større og større. Lavere økonomisk vekst bekymrer ikke kapitalisten så mye. Det er først når profitten avtar at kapitalistene leter etter nye utveier. 

LES OGSÅ: Hvorfor er høyresida så underdanige overfor rikingene?

Norske utenlandsinvesteringer holdes utenfor
Hardt politisk press kan tvinge bedrifter til å redusere CO2-utslippene. På samme måte som lønnsøkninger eller økte skatter, reduserer dette profitten. Men kapitalistene finner nye utveier, som land med billig arbeidskraft uten krav til «ren» produksjon. Siden 90-tallet har vestlig kapital i rekordfart flyttet produksjonen til land i Asia. Få land har hatt en slik vekst i utenlandsinvesteringer som Norge. Norsk næringsliv invester i dag mer enn dobbelt så mye i utlandet som i Norge. Utslippene fra disse bedriftene eller den kraftige veksten i global transport, regnes ikke med i det norske CO2-regnskapet. 

Jens Ulltveit-Moe, en av næringslivslederne som har engasjert seg sterkt i klimakampen, sa på Trondheimskonferansen i januar, at han hadde liten eller ingen tro på at det var mulig å nå klimamål på 2 graders temperaturvekst i forhold til temperaturen i førindustriell tid. Han hadde heller ikke stor tro på at 3-graders målet var mulig å nå selv om han mente det var av avgjørende betydning å nå målene. Ulltveit-Moe kjenner kapitalismen. Han vet at ingen kapitalistisk bedrift gir opp målet om profittmaksimering, selv om kanskje noen enkeltkapitalister kunne tenke seg det. Profittmaksimering er ei tvangstrøye for den kapitalistiske bedriften. Valget står mellom å vokse eller forsvinne. 

Fra vesten til Asia, fra konsument til produsent
Effekten på klimagassutslippene av at industriproduksjonen i vesten bygges ned og overføres til Kina, India og andre fattige, land har vært kraftig. Mellom 1980 og 2019 er utslippene av CO2 fra USA+EU blitt redusert fra 10 millarder tonn til 8,7 milliarder tonn. Samtidig er klimagassutslippene fra Kina + India økt fra 2 tonn til 13 milliarder tonn. Den kraftige veksten i CO2-utslippene i Asia har ført til at de globale utslippene av klimagasser har fortsatt å øke. Veksten i temperaturen på jorda reduseres ikke av at noen rike land greier å redusere utslippene av klimagasser. Det er de globale utslippene som teller. Etter min mening reiser dette viktige utfordringer for klimakampen: for det første må fokuset flyttes fra forbrukeren til produsenten. For det andre må perspektivet bli internasjonalt. Det nytter derfor ikke å være fornøyd med at utslippene i Norge reduseres.

Kampen mot de store klimagassutslippene i Asia må først og fremst føres av folket og regjeringer i Asia. Denne kampen er også startet i noen land, som Kina. Vår oppgave er å reise en diskusjon om norsk kapitals hensynsløse investeringer og CO2-utslipp i fattige land. Det er liten grunn til å tro at Statens Pensjonsfond eller de store multinasjonale selskapene frivillig gjør noe for å redusere CO2-utslippene i fattige land. Her må det utvikles politiske krav. Et slikt krav kan være forbud mot å investere norsk kapital i bedrifter som ikke har satt kampen mot CO2-utslipp på dagsorden.