Voldtekt brukes som våpen i krig, sjukehus bombes og halvparten av alle kvinner på flukt blir utsatt for seksuelle eller voldelige overgrep. Den feministiske bevegelsen må være både mot krig og for flyktninger – hvis ikke kan den ikke kalles feministisk.
Dette er noen av hovedparolene i Oslo på 8. mars i år:
Internasjonal støtte til lesbiske og skeive kvinner: mot usynliggjøring, vold og konvertering
Støtt iranske motstandskvinner mot det religiøse diktaturet i Iran. Ja til demokrati og kvinnefrigjøring!
Grenseløst søsterskip — beskytt kvinner på flukt
Rettssikkerhet skal ikke kjøpes — fjern inntektskravet for permanent opphold!
Fellesnevneren er solidaritet. Feminister i Norge kjemper ikke bare for kvinnefrigjøring og likestilling i Norge – vi står skulder til skulder med kvinner og jenter verden over i kampen for frigjøring og i kampen mot diskriminering.
Over 75 000 kvinner og barn er fanget i Al Hol-leiren. I Moria-leiren utgjør kvinner og barn over 60%. I samme leir sover flere kvinner med bleie, fordi det er tryggere enn å gå på toalettet. Seksuell vold brukes som våpen i konflikt, og bruken av det mot unge jenter og gutter øker. Damer tvinges ut i prostitusjon, enten for å brødfø barn, eller på grunn av menneskehandel . Å føde er allerede noe av det farligste en kvinne kan gjøre, og det blir ikke tryggere av at sykehus bombes, å være på flukt eller ødelagt infrastruktur etter konflikt og krig.
Krig, konflikt og flukt er livsfarlig for alle, men det rammer kvinner spesielt hardt.
Europa står igjen ovenfor en enorm flyktningstrøm. Tyrkia åpner grensene i nord, og kamphandlinger i Idlib gjør at opp mot en million flyktninger kan trekke mot tyrkiske grenseområder.
Statsminister Erna Solbergs svar er at disse ikke er desperate flyktninger, og at Norge ikke bør åpne grensene for å gi en trygg havn. Hallo? Absolutt alle på flukt er desperate – og når både Tyrkia og Hellas sier at de ikke har kapasitet til å ta imot flere flyktninger, kan ikke Norges svar være å gjøre ingenting.
“Vi skal hjelpe dem der de er” – et evig mantra for de som ønsker en såkalt “restriktiv flyktningpolitikk”. Hellas har sagt klart fra – de trenger ikke penger, de trenger at vi tar imot flere flyktninger. De får ikke brukt pengene vi sender. De får ikke gjort livet bedre for de tusener av mennesker som sitter i overfylte flyktningleire.
Feminister i alle partier, fra Rødt til FrP, sier at vi må kjempe for kvinner i hele verden sine rettigheter. Vi må kjempe mot kvinnelig kjønnslemlestelse, mot voldtekt og negativ sosial kontroll, og vi må kjempe for tilgangen til utdanning, helsetjenester og frihet for kvinner og jenter.
Hvis dette skal være mer enn bare fine ord, må det gjenspeiles i politikken som føres. Da er det spesielt at selverklærte feminister i partiene til høyre for SV, ikke har problemer med å stille seg bak norsk NATO-medlemskap, eller norsk deltakelse i angrepskriger som utelukkende har ført til destabilisering av store regioner. Vi vet at krig gjør livet utrygt for kvinner, og likevel har tilsynelatende ingen problemer med å si én ting, men ha en politikk som fører til noe helt annet.
Livet for kvinner i krigsregioner blir ikke bedre av pene ord samtidig som det regner bomber. Kvinner får ikke bedre liv i flyktningleire av at det spyles ned penger i et system-toalett som ikke trenger penger, men at land i Europa tar imot mennesker på flukt. De kurdiske kvinnene som banka IS får ikke mer frihet av at vestlig tilstedeværelse gjør sørger for at regionen forblir ustabil. Kvinner som blir utsatt for overgrep av grensevakter , får det ikke bedre av at festning Europa bevarer og styrker både de fysiske murene, men også de mer usynlige murene som Schengen-avtalen og Dublin-konvensjonen utgjør.
Kvinnekampen er internasjonal, og solidaritet er vårt våpen. Da må feminister i Vesten ta innover seg at det ikke holder med pene ord – vi må aktivt kjempe mot krig og for fred. Vi må ha en solidarisk og raus asylpolitikk. Og vi må kjempe mot høyrekreftene som splitter oss i kampen mot undertrykking.
For en “feminist” som tar til orde for NATOs angrepskriger og høye murer er ingen ekte feminist.
God 8. mars, håper vi sees i toget!