Mange har ikke privilegiet å kun forholde seg til klasse, men må kombinere med antirasisme og feminisme. Vi bør ikke adoptere høyresidas bilde av ei venstreside som avskyr den hvite arbeiderklassen.

I en kronikk i Dagbladet 4. desember 2019, advarer sosialantropolog og partikamerat Mikkel Øgrim Haugen oss om den identitetspolitiske cocktailen. Ingrediensene er en høyreside som får eie premisset om at innvandrere er katalysator for ulikhet, og en venstreside som fremhever at hvithet er lik makt og rikdom. Ifølge Haugen kan fylleangsten samfunnet risikerer komme i form av et politisk ingenmannsland der hvite fattige fort ender opp i høyrepopulisme.

LES OGSÅ: Identitet eller fellesskap? En kvinnekamp på kapitalismens premisser

Vi får en beskrivelse av en alternativ norsk virkelighet der hvite menn som pusher femti er overrepresentert på trygdestatistikken, og som i årevis har stått maktesløse og blitt mistenkeliggjort i møte med Nav. Og der deler av den norske venstresiden, i en reaksjon på Tore Sagens smakløse forsøk på humor, kastet seg over tastaturet for å slå fast at hvithet er det samme som makt og rikdom. Er det slik at når man påpeker at noe oppleves som rasistisk, så oppleves det som å slå fast at hvithet er det samme som makt og rikdom?

Faksimile fra Dagbladets nettsider av Mikkel Øgrim Haugens kronikk

Drevet frem av frykten for at etnisk identitet skal overta klasseidentiteten beskriver Haugen et tankegods han mener er importert fra USA. Han skriver om klasseblindhet, om fattige hvite som over generasjoner har blitt gjort til en uønsket gruppe. Dette blir ytterligere poengtert ved å trekke frem begrepet «basket of deplorables». I en tilsvarende alternativ, amerikansk virkelighet, er vel dette menn som pusher femti og som i årevis har stått maktesløse og blitt mistenkeliggjort i møte med det amerikanske samfunnet?

Begrepet «basket of deplorables» ble opprinnelig brukt for å beskrive den delen av Trumps velgere som var rasistiske, misogyne, homofobe og islamofobe. Senere har høyresiden i USA brukt begrepet til å konstruere et narrativ om at venstresiden ser på den hvite arbeiderklassen som «deplorables», og brukt dette narrativet til å prøve å skape et kunstig skille mellom den antirasistiske og minoritetspolitiske kampen og kampen for arbeiderklassen. Den amerikanske venstresiden har selvfølgelig aldri brukt begrepet om den hvite, amerikanske arbeiderklassen, og i hvert fall ikke om fattige, hvite amerikanere, slik Haugen bruker det.

Det er dette narrativet som har blitt importert fra USA og som høyresiden i Norge og deler av venstresiden beklageligvis har adoptert. Det er her forestillingen om at venstresidens tilnærming til fattige hvite ender i høyrepopulisme kommer fra. Og formodentlig er det i denne forestillingen man finner hvite menn som pusher femti som står maktesløse og mistenkeliggjort i møte med Nav, og som er overrepresentert på trygdestatistikken. Og det er nok også i denne forestillingen Haugen opplever at deler av den norske venstresiden har brukt Tore Sagens innslag til å slå fast at hvithet er det samme som makt og rikdom.

Hvite menn som pusher femti er ikke overrepresentert på trygdestatistikken. Men om denne gruppen i årevis har stått maktesløse og mistenkeliggjort i møtet med Nav, så deler de denne opplevelsen med resten av befolkningen. Det er i verste fall, for å parafrasere Haugen, direkte rasistisk å redusere den nedverdigende opplevelsen det kan være å forholde seg til Nav til fargen på individet. I beste fall har man bare sett seg blind på de privilegiene man tar for gitt som en hvit mann som pusher femti. Sikkert de samme privilegiene som tillater en å ikke å høre det rasistiske spøkelset rasle uforsonlig med lenkene i komediens korridorer. For det er dét det handler om. Ikke primært om makt og rikdom, men om privilegier.

Det handler om arenaene man får tilgang til, om speilbildet samfunnet viser en og om retten til å eie sin egen historie. Det handler om å bli nektet å leie leilighet på grunn av hudfargen, og det handler om å manglende svar på jobbsøknad på grunn av et unorsk navn. Det handler om passregler der nordmenn med melaninrike foreldre får slettet sitt fødeland, men når det går utover nordmenn med hvite foreldre, så forandrer man plutselig reglene. Det handler om melaninrike nordmenn som sitter fengslet i utlandet, men når det er snakk om to hvite menn, så svinger selv statsministeren seg rundt for å få dem hjem.

Og det handler til syvende og sist om denne kronikken: hvithet gir Haugen det privilegiet at han har friheten til å kun tenke klasse, klasse, klasse. For veldig mange andre er virkeligheten slik at man ikke har noe annet valg enn å forholde seg bevisst til klasse, antirasisme og kvinnekamp. Ikke reduksjonistisk, men holistisk – der antirasister, feminister, folk med nedsatt funksjonsevne, fattige og etniske, seksuelle og religiøse minoriteter kommer sammen i felles kamp. Og hvite menn som pusher femti er også velkommen til å kjempe med oss. Ja, om de ikke føler seg maktesløse og mistenkeliggjort i møte med denne kronikken da?

Rødt Oslo solidaritet og flyktninglag er et lokallag som jobber for å sette fokus på internasjonal solidaritet, antirasisme og flyktningpolitikk.