Et NAV for anti-velferd

Heller enn å jakte på de som kanskje har fått for mye, bør NAV sette inn ressurser på å finne alle som får for lite og sørge for at de blir gitt det de trenger og har rett på.

Den siste uka har en av de styggeste sakene i det norske retts- og velferdssystemet blitt rullet opp. 38 personer har blitt utsatt for justismord og mange har blitt truet til innrømmelse av å ha mottatt penger fra NAV som en nå vet at de hadde full rett til.

Det er ikke bare at NAV har jakta ned disse folkene for å få dem dømt, men at vi har et rettsvesen og en trygderett som gang på gang tok NAVs ord for god fisk, uten å gjøre jobben sin som jurister og faktisk undersøke jussen. På toppen av det hele sitter sosialminister Anniken Haugli som har blitt informert om skandalen for nesten et år sia uten å sette i gang strakstiltak. NAV har blitt informert og advart i mange former og fra mange kanter over lengre tid, men uten å ville endre praksis eller bøte på den enorme skaden de har gjort hos de som har blitt uskyldig dømt og straffet.

LES OGSÅ: Klappjakten på de som sitter nederst ved bordet

Sosialminister Haugli er allerede tatt i løgn da hun påsto at NAV endra praksis i 2018 etter at hun blei informert om saken. Hauglie har villet dekke over og bortforklare, ikke klargjøre og rette opp i den skaden hun er ansvarlig for. Både hun og NAV-direktør Sigrun Vågeng bør gå og om de ikke vil det sjøl må de få sparken.

Jeg er så heldig at helsa mi er og alltid har vært veldig god. Jeg har nesten aldri behøvd å melde meg syk fra jobb eller skole og har ikke hatt noen lengre avbrekk fra arbeid. Behovet har aldri meldt seg for å sette meg inn i rettighetene en har ved sykdom og praksisene til NAV overfor dem som er utafor arbeid, i kortere eller lengre tid. Det er imidlertid mange som har fortalt meg sin historie om møtet med NAV. I tillegg har jeg lest det meste jeg har kommet over av slike saker i media. Hvor fæl og sjokkerende denne saken enn er kan dessverre ikke si at jeg er det minste overrasket.

Opprettelsen av NAV er en av de største reformene i velferdsstaten de siste tiårene. Det er en gjennomført nyliberalistisk omlegging i ånden av Margaret Thatchers hjertebarn, new public management. Styringsformene er i dag såpass forhatte og diskrediterte at ingen vil innrømme at tiltak og reformer foregår de leder og foreslår har snev av dette i seg. På høyresida pågår det til og med en storstilt kampanje for å overbevise folk om at nyliberalismen ikke eksisterer, det er et venstreradikalt påfunn brukt for å stemple høyresida må vite.

LES OGSÅ: Tvang og sanksjoner mot de arbeidsledige

En av de mest markante kjennetegnene ved new public management er at man drifter offentlig sektor ved bruk av modeller som imiterer det private næringsliv, riktignok på en svært dårlig måte. Dette ser man gjennom en overdreven tro på måltall og som en følge av dette en målemani. Måltallene er ment å representere «verdier» for etaten. En psykolog kan få (som et tenkt eksempel) 50 poeng for en telefonkonsultasjon, 300 for en terapitime, og ekstrapoeng hvis pasienten er ferdigbehandla før det er gått en måned. Basert på slike poeng får avdelinger, sykehus og andre institusjoner tilskudd fra staten. Alle og enhver ser at dette gir forskrudde insentiver som fører til at
1) psykologens fagkunnskaper og evne til å fatte gode beslutninger skyves til side for et forhåndsbestemt skjema som verken kjenner pasienten eller dens behov,
2) det kan føre til at pasienter skrives ut før det er forsvarlig og ikke får den behandlinga de burde få,
3) det skapes mistillit mellom behandler og pasient, og mellom helsearbeidere og ledelse. Pasienter kan oppleve at de ikke får det tilbudet det er åpenbart at er best for dem. Det samme mistillitsforholdet skapes mellom helsearbeidere som ikke får gjort jobben sin og en ledelse som er mer tro mot et skjema som kommer fra noen over dem igjen enn den er mot egne ansatte.

Dette er naturligvis overførbart til skolen, hvor lærere må bruke masse tid på nasjonale prøver i stedet for å hjelpe eleven med deres reelle behov; til hjemmepleien hvor et stoppeklokkeregime fører til at pleie har blitt sjeldnere og erstattet av rein rutine og hastverksjobbing; til universitetene hvor man i større grad vektlegger publiseringer i prestisjejournaler over å tilby utdanning til breie lag av befolkninga. Lignende eksempler kan man finne igjen i de fleste offentlige institusjoner. Selvfølgelig også i NAV.

Min tidligere sjef vurderte hvordan jeg jobbet ut i fra hvor mange saksbehandlingsnotater jeg leverte per bruker, selv om det bare innebar en kort telefonsamtale uten innhold. God, langvarig oppfølging prioriteres ikke, ledelsen ser bare på antall ganger de er i kontakt med NAV. I NAV er vi veldig opptatt av prosenttall, men det er ingen kvalitativ vurdering som av hva som ligger bak tallene.

Sitatet over kommer fra en anonym NAV-ansatt intervjuet for Radikal Portal. Personen beskriver et rigid system som tærer på både de som søker hjelp og de NAV-ansatte som føler at de ikke får lov til å hjelpe.

Min sjef vurderte hvor mange jeg klarte å sende ut i tiltak. Tiltak outsources til private aktører. Det var et satt mål ovenfra å få 40 % av mine brukere i utdanning eller tiltak. Men det var ingen satte mål på hvor mange jeg skulle klare å få ut i jobb, og det var det ingen interesse for hverken fra min sjef eller hens sjef igjen.

LES OGSÅ: Man får ikke jobb av å miste dagpenger

Denne oppstykkingen av virksomheten hvor få får se eller skal bry seg om det helhetlige resultatet, bare om de oppnår målene som har blitt satt for dem, er erketypisk for new public management. Det er også en oppskrift på hvordan man sørger for at folks spesielle behov ikke blir fulgt opp og hvordan de som ikke passer inn i malen for en «bruker» ikke får den hjelpen vedkommende trenger.

Jeg kjenner ikke detaljene i hvordan NAV-systemet funker, hvilke ordre de som jobber der får, men det er soleklart at det ikke sees på som et pluss å sørge for en utbetaling. Intervjuobjektet referert til over sa det på følgende måte: «Du jobber egentlig bare med å sørge for pene tall». Og man trenger ikke være NAV-ekspert eller veldig smart for å skjønne at høye utbetalinger ikke er pene tall.

Skandalen som nå er under opprulling kan bli av gigantiske proporsjoner, det er snakk om at den kan gå over ti år tilbake i tid. Jeg har ikke kunnskap eller kompetanse til å legge ut så mye mer om jussen bak det hele enn det som allerede er gjort, men jeg kan si at det synes klart at dette er et resultat av et NAV som har prioritert jakta på fattigfolk som muligens har fått litt for mye penger over å hjelpe folk med behovene sine. NAVs mandat og styringsform er politisk styrt og det er rein høyrepolitikk. Det er høyrepolitikk som også Arbeiderpartiet har vært med på.

NAV er en del av velferdsstaten og skal egentlig være der til hjelp for folk som trenger det. For at de som har falt ut av arbeid skal komme seg raskest mulig inn. For at de som er syke skal få den hjelpa de trenger så lenge de trenger det. For at de som er så uheldige at de ikke kan jobbe, kanskje aldri igjen kan gå på arbeid, skal leve et så godt liv som mulig. I stedet har det blitt et system hvor flere og flere føler seg som kasteballer, at de ydmykes og trykkes ned. Man sendes på idiotiske jobbsøkerkurs som kun er til fordel for velferdsprofitørene som arrangerer dem. Man gjør gratisarbeid for dagligvarebutikker som aldri kommer til å ansatte deg. Man nektes å reise bort. Man må stille opp på til fullstendig bortkasta møter. Man blir mistrodd. Legen som har skrevet ut sykemelding til deg blir mistrodd.

På toppen av det hele forteller politikere at det handler om at du må stå opp om morgenen. Og der ser vi det mest nyliberalistiske av alt: Et sosialt problem, som i stor grad baserer seg på et system den samme politikeren styrer over og har vært med på å skape, individualiseres. Det er din feil at du har det jævlig. Bare din feil!

LES OGSÅ: På jakt etter arbeid — NAV forsterker ulikheten

Heller enn å jakte på de som kanskje har fått for mye, bør NAV sette inn ressurser på å finne alle som får for lite og sørge for at de blir gitt det de trenger og har rett på.

Veldferdsstaten har i større og større grad gått mot å hjelpe de som har kapasitet til å hjelpes. Hvis du ikke kan kreve din rett får du den heller ikke. Men hvem er egentlig velferden for om ikke de svakeste? Nok et sitat fra nevnte intervju illustrerer dette:

I det øyeblikket du søker om en ytelse: Sett deg inn i pliktene dine. Da finner du mer ut av rettighetene. Du bør bruke noen dager på å sette deg inn i systemet.

Men det er ikke alle som er like flinke til å sette seg inn i et tungrodd regelverk. Det kan være språk, kognitive evner, sykdom, psykiske lidelser eller hundre andre grunner.

NAV gjør mye jobb som er nødvendig og som løfter opp mennesker som trenger det. Dessverre blir en stadig større del av historia om etaten en helt annen når flere og flere lufter sine frustrasjoner. For de menneskene som opplever at statens hjelp er å finne i enden av en labyrint og man aktivt tar fra dem rettighetene sine, og på toppen av det hele satt folk i fengsel uten at de har gjort noe galt, da er det ikke velferd de har blitt tilbudt, det er anti-velferd.