Chiles eksempel er typisk for den latinamerikanske høyresida: upopulær, autoritær og i krig med egen befolkning.
Estamos en guerra – vi er i krig. Det var president Sebastin Piñeras ord for å beskrive den chilenske statsmaktens holdning overfor hundretusenvis av mennesker som har strømmet ut i gatene i Chile, i over en uke nå, for å si sitt om en milliardær som fører en politikk for milliardærer — på bekostning av vanlige folk. Krig er faktisk et passende ord, for det er i krig man setter militærets voldsmakt inn mot sine fiender.
Portforbud, politivold, drepte demonstranter, militær i gatene, en president som erklærer krig mot folk som tar til motmæle mot en feila politikk. Dette er Chile, men det har mye til felles med mange andre land i Latin-Amerika i dag.
LES OGSÅ: Chiles president historisk upopulær — har bare 14 prosent støtte
Den rosa bølgen
Fra slutten av 1990-tallet har millioner opplevd store framganger gjennom den rosa bølgen, skredet av venstreregjeringer som satte sitt preg på tårenes kontinent fra dagen Hugo Chávez vant valget i Venezuela i 1998. Folk har blitt løfta ut av fattigdom; fått tilgang til elektrisitet, vann, kloakk og bedre husvære; fått helsetilbud for første gang i livet; millioner har lært å lese og skrive; politisk deltakelse har blitt en realitet for fattigfolk, ikke lenger bare en teoretisk rettighet nedfelt i et dokument skrevet av og for en politisk og økonomisk elite som lever fjernt fra deres hverdag og langt unna deres nabolag.
Med jevnere fordeling av politisk makt kommer også jevnere fordeling av ressursene og på sikt en forskyving av økonomisk makt i disfavør de få rike, til fordel for de mange. Men er det én lærdom man kan trekke av latinamerikansk og chilensk historie så er det at samfunnets mest priviligerte — de som eier jord og fabrikker, produksjonsmidler og butikker – kommer ikke til å sitte å se på at privilegiene deres forsvinner. De få som kan leve på andres arbeid kommer til å tviholde på det privilegiet, koste hva det koste vil.
LES OGSÅ: 11 drept i protester — Chiles president erklærer krig mot demonstrantene
Når høyresida viser ansikt
Høyresidas politikk har aldri vært populær. Det er derfor sittende president i Ecuador, Lenin Moreno, framstilte seg sjøl som en venstrekandidat, før han etter valget var vunnet gjorde en kuvending og viste sitt sanne ansikt. Det er derfor Jair Bolsonaro i Brasil bare kunne vinne valget fordi Lula da Silva satt fengslet som en politisk fange. Bolsonaro dreiv ikke valgkamp på å nedjustere minstelønna og selge unna landet. Moreno fortalte ikke velgerne at han ville invitere Det Internasjonale Pengefondet (IMF) til å ha ei hand på rattet i Ecuador. Han og resten av høyresida vet at folk ikke vil ha politikken deres. Det er derfor høyresida i Honduras måtte ty til valgfusk for å vinne. Det er derfor argentinerne stemte Mauricio Macri ut av Casa Rosada på søndag.
Høyresida har styrka seg de siste årene i Latin-Amerika, men ikke først og fremst gjennom å vinne valg. I Paraguay blei Fernando Lugo kasta i et såkalt parlamentarisk kupp. Det var åpenbart ulovlig, men i land som har rettssystem, politivesen og militær som etterlevninger etter diktaturtida er alle disse ofte mer lojale mot høyresida og overklassen den tjener enn demokratiske prinsipper de hevder å beskytte.
Også i Brasil falt en demokratisk valgt president på et ulovlig parlamentarisk kupp. Den blei etterfulgt av en politisk styrt korrupsjonsprosess som endte med å sende den mest populære politikeren i Brasils historie i fengsel for korrupsjon det i dommen innrømmes at det ikke finnes beviser for. I Honduras var det heller et klassisk militærkupp som felte Manuel Zelaya. Kuppmakerne har seinere nekta kandidater å stille til valg og høyresida beholdt makta i Honduras gjennom åpenbart valgfusk i 2017. Sia den gangen har presidentens bror blitt dømt for narkosmugling i USA. Etter kuppet i 2009 har Honduras blitt et av verdens farligste land å være være både fagforeningsaktivist og journalist i. Forfølgelse av venstresida er brutal og omfattende. Slikt er gammelt nytt i Colombia hvor 70 fagforeningsaktivister blei drept mellom 2016 og 2018. USA har i tillegg hjulpet godt til med trusler om krig mot Venezuela og sanksjoner som kan ha drept over 40 000 mennesker grunnet blokade blant annet av medisiner og utstyr til sykehus.
Mens den høyresida som klarte å holde på eller vinne makta midt under den rosa bølgen måtte gi etter for presset fra sosiale framskritt i nabolandene føler de seg nå friere til å føre den politikken de faktisk ønsker. Pensjonskutt, avskaffelse av 40-timersuka, reduksjon av lønninger, fagforeningsknusing, kutt i sosiale tjenester og økte priser på kollektivtransport og drivstoff, gjerne begge deler på en gang. Slik får hvermannsen i Latin-Amerika kjenne fattigdommen, om den kryper nærmere inn på kroppen, om den blir en ny og uvelkommen gjest i livet eller om den nå truer med å begrave deg levende.
På skjelvende bein
Sjøl om armslaget er utvida gjør mangelen på popularitet at høyresidas makt er skjør. Det vet Sebastián Piñera og det er derfor han nå har sagt unnskyld. Det er derfor har han reversert prisøkninga i på t-banen. Det er derfor han gir løfter om økt pensjon og økt minstelønn. Det er derfor han har oppheva portforbudet. Det er derfor han har lufta ideen om å sette inn et nytt kabinett. Pengene er der og muligheten for politisk forandring er der — det var de også før han introduserte kuttene, de har ikke magisk oppstått etter at Piñeras makt blei trua av massive demonstrasjoner.
Hvor demokratisk er det egentlig at private selskaper eier vannet som kommer ut av springen din? Å ikke ha tilgang til gratis utdanning? At en liten økonomisk elite kontrollerer mediene? At grunnloven er skrevet under Pinochets dager? At politiet som banker deg, rettsvesenet som frikjenner dem og pressen som framstiller deg som en pøbel alle har sin makt fra et grufullt militærdiktatur?
I norsk media framstilles Chile som et stabilt demokrati hvor folk nærmest uforklarlig har tatt til gatene i hopetall. At høyresida i landet, slik tilfellet i stor grad er på resten av subkontinentet, er arvtakere etter diktaturet, understøttet av en økonomisk elite som beriket seg på forfølgelsen, volden, undertrykkelsen og korrupsjonen som var modus operandi under Pinochet blir ikke fortalt. Undertrykkelsen vi ser i Chiles gater i dag er ikke tilfeldig. Man ser den i en mindre grov og mindre eksplisitt form av folk i ekstrem fattigdom i et land som har mer enn nok ressurser til at en slik uverdighet skal være unødvendig. Den er et uttrykk for ei høyreside som mest av alt frykter sin egen befolkning og vil gå til krig mot den for å redde privilegiene til klassen den representerer.
Samle oss, stå sammen, organisere oss og kjempe imot. Vise folkemakt og demokrati i praksis der makthavere gjør alt de kan for å frarøve oss retten til å bestemme over egen tilværelse og egne liv. Det er det Sebastián Piñera, Jair Bolsonaro og vennene deres frykter mest av alt. For det er ikke en sterk leder som gjemmer seg bak automatvåpen, politivold og grønne uniformer. Det er en redd mann, som skjelver i knærne og som snart vil falle.