SIAN og røyt ti tilhengere demonstrerer utenfor Stortinget. september 2018 Motdemonstrantene samlet over 400. Foto: Johanna Engen

Jeg forstår at de ikke får plass i Arendalsuka. Jeg har vondt for å forstå at de får plass på våre torg.

Organisasjonen Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) reiser land og strand rundt for å formidle sitt syn på islam. Deres budskap er kort og godt at islam er en ond og destruktiv ideologi som må forbys og bekjempes. Metoden deres er en to timers serie av taler som i skinn av informasjonsformidling er en sammenhengende fornærmelse av islam, muslimer, politikere, myndigheter og enkeltpersoner. Medbragte videokameraer er stilt opp mot publikum for å dokumentere hvor aggressive og utrivelige folk er når de får høre «sannheten».

Gjennomarbeidet opplegg
Koreografien er gjennomarbeidet og målsettingen tydelig. Når provokasjonene når sitt høydepunkt, er sannsynligheten stor for at noen er så fortvilte, oppgitte og sinte at de vil gi uttrykk for det både i kroppsholdning og språkbruk. SIAN oppnådde nøyaktig det de ville i Drammen nå på lørdag. De har fått rikelig dokumentasjon på hvor sinte og farlige «muslimene» er og hvor dumme de frammøtte drammenserne er – og hvor ekstreme politiet er som stoppet dem da de som det store høydepunktet i «forestillingen» kastet Koranen på bakken.

Vi snur ryggen til SIAN
Det som ikke går fram like tydelig er at stadig flere av byens borgere kom for å bokstavelig talt snu ryggen til deres budskap. Tilhørere på torget ved jernbanestasjonen er nødvendigvis en sammensatt og lite enhetlig forsamling. Men vi var noen som kom der for å vise vår sterke motstand mot deres ideologi og holdninger. Mitt estimat er at vi var 100-150 som demonstrerte og 5-10 «positive» tilhørere.  

Hvem var der?
Motmakt, Drammen Rød Ungdom og Drammen Sosialistisk Ungdom hadde mobilisert til protestmarkering med oppfordring til å overdøve SIAN med slagord og protestrop. Drammen og omegn tros- og livssynsforum hadde også mobilisert blant våre medlemsorganisasjoner. Vi ønsket å protestere stille ved å vende ryggen til SIAN. En tredje gruppe var folk som tilfeldigvis var i nærheten og hørte hva som ble sagt gjennom det kraftige høytaleranlegget og som ble forskrekket og ikke kunne tro hva de hørte og så. Mange av disse var folk med muslimsk tro og bakgrunn.

Ettersom provokasjonene økte på gjennom de to timene, var det mange som valgte å gå. Det er grenser for hvor mye en orker å høre på av ubehagelig og provoserende retorikk og direkte fornærmelser. Derfor ble en stadig større andel av dem som sto der fortvilte og opprørte mennesker som var direkte og personlig berørt av det som ble sagt. Derfor ble det vanskelig å opprettholde den fysiske avstanden som politiet hadde bedt om og som ble respektert den første halvannen timen.

Provokasjonens høydepunkt
Kristne har et respektfullt forhold til Bibelen. Det ville vært svært ufint om noen bevisst og med fullt overlegg kastet den på bakken for å vise sin avsky mot innholdet og alle som har et sterkt forhold til Bibelen. Særlig hvis de som gjorde det på forhånd hadde brukt to timer på å fornærme og snakke stygt om kristendom og kristne.

Det kan likevel ikke sammenlignes med muslimers forhold til Koranen. Koranen tar man ikke i med skitne hender. Boken legges høyt opp på en hylle og behandles med den største respekt. Derfor er en bevisst og kalkulert tilskitning av Koranen det samme som å skitne til Guds ord og hellighet. Det er ekstremt smertefullt å oppleve noe slikt for mennesker med islamsk oppdragelse og kultur.

Bildebevis
Mange av oss som holdt ut tiradene som gjallet gjennom høytalerne, gjorde det vi kunne for å forhindre at SIAN fikk sine «bildebevis». Fortsatt med ryggen mot SIAN, forsøkte vi å forklare de opprørte ungdommene at deres fortvilelse og sinne ville bli filmet som sannhetsbevis for Islams onde ideologi. På den måten prøvde vi, så godt vi kunne, å hjelpe dem til å overhøre fornærmelsene. Jeg tror svært mange av dem skjønte problemet, men klarte likevel ikke å la være å reagere. Det var vanskelig for dem å se at politiet sto der og lot SIAN få holde på. Mange følte sterk skam og smerte ved ikke å gjøre alt de kunne for å stoppe det som skjedde. Da Koranen ble kastet i bakken, var det flere som ikke klarte å holde tårene tilbake.

Sjokkerte tilhørere
Den store majoriteten av tilhørerne på Strømsø torg disse to timene er sjokkert over hvor velkalkulert og bevisst SIANS torgaksjon var lagt opp. Statistikk ble brukt for å lime det meste som går galt i vårt samfunn til islam. Dumme politikere, naive borgere og et udugelig styringsverk og rettsvesen, slik SIAN ser det, fikk det glatte lag fordi vi ikke har skjønt hva som foregår.

Ytringsfrihetens grenser
Jeg antar SIAN har funnet en slags balanse på den hårfine grensen mellom hatefull tale, propaganda og ytringsfrihet. Deres skrevne materiale kan muligens være utformet slik at det er vanskelig å rettsforfølge dem. Det er antakelig det som gjør at de kan dra fra by til by med sitt opplegg uten at de blir nektet talerett. Ytringsretten vil kanskje også omfatte den som kaster et eksemplar av Koranen på bakken.

Etterlatt inntrykk: SIAN «vant»
Men tonen, oppbyggingen og provokasjonsnivået i situasjonen de bygger opp, er det vanskelig å lese ut av manus. Bilder kan brukes som begrunnelse for det meste og kan dessverre lyve like mye som ord. Den som orker, kan oppsøke SIANs hjemmesider og lese.  

Jeg tror dessverre de fikk det som de ville og kan fortelle verden om hvor aggressive og farlige muslimene i Drammen er.

Lovverk, konvensjoner og demokrati skal verne om retten til å uttrykke holdninger og ytringer vi er sterkt uenige i. Men jeg kan ikke skjønne at provokasjoner og handlinger som nærmer seg oppvigleri, skal forsvares. Derfor forstår jeg at de ikke får plass i Arendalsuka. Jeg har vondt for å forstå at de får plass på våre torg.  

Ivar Flaten er styreleder i Drammen og omegn tros- og livssynsforum DOTL.