Da Sverige truet med krig sto den svenske arbeiderbevegelsen sammen med den norske, for unionsoppløsning. Norsk selvstendighet kom ikke som en nådegave fra dannede menn. Den ble kjempet fram gjennom grenseløs arbeidersolidaritet.
I spørsmål om selvstendighet og folkestyre kan man ofte få inntrykket av at den friheten vi har i dag, er noe som har blitt tenkt frem av en ansamling smarte og dannede menn en gang for lenge siden, og gitt i nådegave til allmennheten.
Dette bildet fikk vi servert i 2014, da vi feiret 200-årsjubileum for den norske grunnloven. I skrivende stund, noen dager før unionsoppløsningsdagen, spår jeg at vi på dagen vil se flere offentlige personer, aviser og partier komme med fagre hyllester til de kloke, norske stortingsmennene som sikret Norges selvstendighet i 1905. Samtidig spår jeg at det store flertallet vil overse den viktige rollen både den svensk-norske arbeiderbevegelsen spilte for å hindre krig i Skandinavia, samt sikre fullstendig selvstendighet. I denne teksten vil jeg forsøke å belyse litt av innsatsen den svensk-norske arbeiderbevegelsen spilte.
LES OGSÅ: Internasjonalisme i arbeiderbevegelsens historie
Overordnet om Unionsoppløsningen
Før vi går løs på den svensk-norske arbeiderbevegelsens rolle, vil jeg først ta for meg litt overordnet historien rundt unionsoppløsningen. Over lengre tid før 1905 hadde det norske selvstendighetsspørsmålet ligget og ulmet. I november 1904 hadde svenske myndigheter lagt frem en punktliste med tjue forslag på å løse en pågående uenighet vedrørende norske konsulat. Av disse tjue forslagene ble seks av dem oppfattet som forsøk av Sverige på å innsnevre det norske selvstyret. Disse ble på norsk side omtalt som lydrikepuktene, og skulle være sentrale i gjenoppreisningen av spørsmålet om norsk selvstendighet.1
Den 7. juni 1905 finner unionsoppløsningsdagen offisielt sted, ved at det norske Storting erklærer at de ikke lenger anser svenske kong Oscar II som Norges statsoverhode. Kort tid etter går Sverige ut og fordømmer det som et statskupp, med påfølgende trusler om krig. Etter flere trusler og mye uenighet, blir partene enige om at en folkeavstemning skal avholdes, hvor resultatet skulle legge føringer for det endelige utfallet. Folkeavstemningen gir 368 392 for unionsoppløsning, og bare 184 stemmer mot. Dette blir Norges første steg mot uavhengighet, og som en selvstendig stat for gang på et halvt årtusen.2
Det nasjonale spørsmål
Det er lett å få inntrykket at unionsoppløsningen hadde to klare sider, med nordmenn og svensker unisont støttende oppom egne myndigheter. Selv om enigheten var bred i Norge, var det i Sverige et klassedelt spørsmål.
Gjennom historien har arbeiderbevegelsen støttet flere nasjonale selvstendighetsbevegelser. Dette kan for enkelte virke underlig, da arbeiderbevegelsen i hvert fall siden Karl Marx sin tid har vært internasjonalistisk. Klasse har vært det som har forent mennesker, med arbeiderklassens interesser som det viktigste. Spørsmålet blir så hva som tjener arbeiderklassen i spørsmålet om nasjonal selvstendighet? Den norske sosialdemokraten Halvdan Koht tolket slik:
Når det kommunistiske Manifeste frå 1848 segjer at «arbeidaren har intet fedreland», so er ikkje det sagt med den tanken eller med det ynske at soleis bør det være. Tvert imot – det er ei klage imot det kapitalistiske samfunde som tek fedrelande ifrå arbeidaren, likso vel som det tek heimen og heimelivet frå han.3
LES OGSÅ: Julevåpenhvilen — da soldatene ville feire jul i stedet for å krige
Med varje til buds stående medel
Sent på 1800-tallet så man en gryende arbeiderbevegelse i Skandinavia.4 I 1898 hadde stemmeretten blitt utvidet til en større del av befolkningen, og fem år senere fikk det sosialdemokratiske Det norske Arbeiderparti (DNA) fem representanter på Stortinget.5 DNA hadde tiåret i forveien erklært støtte til unionsoppløsningen. Samtidig påpekte de viktigheten av at sosialdemokrater i Sverige og Norge stod sammen, da «unionen har vært og stadig vil bli en hindring for sosialt fremskrittsarbeid i begge land».6
Våren 1905 holdt forhandlingene på Karlstad på å kollapse. På begge sider fryktet arbeiderbevegelsen at forhandlingsbrudd ville medføre krig. Arbeiderbevegelsen hadde opp mot unionsoppløsning utvekslet delegater til hverandres nasjonale møter. En som hadde reist som delegat til søsterforeningen var lederen av Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU), Randolf Arnesen, som i desember 1904 besøkte Socialdemokratiska Ungdomsförbundet (SDUF). På talerstol uttalte Arnesen at han ønsket å «slutte fred i Skandinavien og faa istand ett folk». Kort tid senere publiserte han en variant av talen, hvor han i tillegg skrev:
Vi ønsker imidlertid at noget gjøres. Helst skulde vi se om hele Sverige protesterte mot sin regjerings politik. Det vilde være bra.7
I frykt for krigsutbrudd sendte Sveriges Socialdemokratiska arbetareparti (SAP) ut et opprop med støtte til sine norske kamerater, med slagord som Rettferdighet for Norge! Fred med Norge! Samtidig vedtar SDUF et manifest med tittelen Ned med vapnen! Fred med Norge (1905), hvor de lover å bekjempe militærinngrep for å stanse unionsoppløsningen «med varje til buds stående medel».8 Bare ved å uttrykke støtte til den norske selvstendighetskampen risikerte arbeiderne å bli dømt for landssvik, en dom som på den tiden kunne medføre dødsstraff. Det var altså ingen tvil om hvor den svenske arbeiderbevegelsens sympatier lå.9
LES OGSÅ: Rosa Luxemburg — noen sosialistiske stridsspørsmål
Fra det store utlandet
Det som skjedde i Sverige og Norge ble lagt merke til i resten av Europa. Samtidig som det skjedde store endringer på kontinenter, ble debatten plukket opp av Rosa Luxemburg og Vladimir Lenin. Imens Luxemburg generelt var skeptisk til nasjonale selvstendighetskamper, og mente at den svensk-norske unionsoppløsningen var et resultat av en bondestand og et småborgerskap med skiftende monarkiske interesser, var Lenin derimot mer fascinert.
Spesielt fascinert var han over hvordan den svenske arbeiderklassen hadde lagt liv og helse på bordet for å sikre unionsoppløsningen. Dette på tross av at de tilsynelatende ikke hadde noe å tjene på det.
Både Luxemburg og Lenin mente at det var lite gunstig at befolkningen stemte ja til monarki i folkeavstemningen. Dette på tross av at Norge som republikk aldri var et klart alternativ, da folkeavstemningen bestod av ja eller nei til prins Carl av Danmark, som kong Haakon VII av Norge.10 Lenin hevdet den norske arbeiderklassen ville valgt republikk om de hadde hatt tilstrekkelig stemmerett. Stemmeretten var på den tiden forbehold menn over 25 år, og kvinnelig stemmerett lå fremdeles noen år frem i tid.11 DNA sine fem folkevalgte hadde i Stortinget stemt mot monarkiet, men hadde ikke flertall. Grunnet demokratiske mangler stod dermed valget enten mellom taktisk støtte, eller et hastet revolusjonsforsøk. Skal man tro Lenin ville et revolusjonsforsøk endt katastrofalt, grunnet en ung og uorganisert arbeiderbevegelse.12
Unionsoppløsningens ettermæle
Over hundre år etter unionsoppløsningen står Sverige og Norge som to separate stater igjen som en selvfølge. I det som var et nasjonalt spørsmål, viste arbeiderne internasjonal solidaritet til hverandre. Den forente kampen mot krig og for nasjonal frigjørelse, var i stor grad med på å sørge for en fredelig unionsoppløsning.13
Dessverre er det lett å få inntrykk av at innsatsen fra den svensk-norske arbeiderbevegelsen i stor grad har blitt glemt. Det at store deler av den svenske arbeiderklassen var villige til å ofre livene sine for vår selvstendighet burde stå sentralt når vi forteller historien om hvordan vi ble en nasjon. Det passer kanskje ikke inn i et narrativ hvor friheten er noe gitt i nådegave av de på toppen, heller enn noe kjempet frem av de på gulvet.
Sverige og Norge skiltes ad som to nasjoner, men den svenske og norske arbeiderbevegelsen sto samlet. Arbeiderskandinavismen, med sin grenseløse arbeidersolidaritet, hadde seiret.
1 Sejersted, Francis (2019): Unionsoppløsningen i 1905. Store norske leksikon.
2 Sejersted (2019).
3 Bjørgum, Jorunn (1985): Det nasjonale spørsmål i norsk arbeiderbevegelse. Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie: 99
4 Gjerde, Åsmund Borgen, og Edvard Bull (2019): Arbeiderbevegelse. Store norske leksikon.
5 Lippe, Just (1963): Norges Kommunistiske Partis historie – bd 1. Forhistorien. Partiets stiftelse. Tiden fram til den annen verdenskrig: 22
6 Lippe (1963): 23
7 Sogstad, Per Egeberg (1951): Ungdoms Fanevakt: Den sosialistiske ungdomsbevegelsens historie i Norge. Oslo: Arbeidernes Ungdomsfylkning (AUF): 90-91
8 Sogstad (1951): 90
9 Sejersted (2019).
10 Steine, Bjørn Arne (2015): Folkeavstemningen om monarki i 1905. Universitetet i Oslo.
11 Bakken, Laila Ø (2007): Stemmerettens historie. NRK.
12 Lenin, Vladimir (1914): Norway’s secession from Sweden, The Right of Nations to Self-Determination.
13 Lippe (1963): 24-25