Sammen med hele høyresida går Arbeiderpartiet i Oslo inn for ordfører- og byrådslederlønn på 1,365 millioner i året, og med det å holde vanlige folk på armlengdes avstand.
Flertallet på Stortinget vedtar si ega og regjeringas lønn. I Oslo bestemmer bystyret den til ordfører, bysrådsleder, varaordfører og bystyreutvalgenes ledere og nestledere. De har valgt å regulere den etter Stortingets satser, noe som medfører at byrådsleder Raymond Johansen (Ap) og ordfører Marianne Borgen (SV) har ei årslønn på 1,365 millioner kroner. Dette bekrefta Forretningsutvalget på mandag og det vil etter all sannsynlighet stemmes gjennom i bystyret seinere denne måneden.
På Stortinget som i Oslo bystyre forsøker Rødt å få politikerlønningene ned på et anstendig nivå. Sjøl tjener ikke politikerne i partiet mer enn industriarbeiderlønn og i Oslo foreslo de å nedjustere lønna til politikerne med 30 prosent, noe som fremdeles ville gitt pene 955.000 i årslønn for toppene. I 2018 foreslo partiet å gi lærerlønn + 25 prosent til ordfører og byrådsleder, men begge forslagene falt uten støtte fra noen andre.
SV foreslo et midlertidig kutt på ti prosent i påvente av en bystyrebehandling av lønnsnivået. Det fikk bare MDG og Rødts stemmer.
LES OGSÅ: Den sosialdemokratiske lønnadelen
En kile mellom politikere og folk flest
«Jeg er bekymret for lønnsutviklingen. Jeg mener at det nå har blitt så stor avstand mellom det vi som politikere har og det folket som vi har valgt å tjene, at vi er nødt til å gå gjennom systemet på nytt.»
Oslos ordfører Marianne Borgen til NRK
Ordføreren i Oslo ser ut til å skjønne hvorfor det er problematisk å ha en politisk elite som også blir en økonomisk elite. I tillegg er det er et sløseri med skattepenger som heller kunne gått til velferd.
Raymond Johansens parti ser ut til å mene at den syvsifra inntekta er på sin plass. Det er vanskelig å forstå hvordan Arbeiderpartiet kan rettferdiggjøre at folkets øverste representant i Oslo skal tjene fire ganger så mye som gjennomsnittslønna til en servitør. Johansen sjøl er utdanna rørlegger, noe som gir ei medianlønn på 490.000 i året.
LES OGSÅ: Hvorfor er høyresida så underdanig overfor rikingene?
De som jobber hardest
Vi blir fortalt at politikere jobber så hardt og derfor fortjener millionlønning. Men det er hjelpepleiere, frisører og murere som må gå av med pensjon tidlig fordi kroppene deres er utslitte, ikke byrådsledere.
Det finnes også et argument for at høy lønn vil hjelpe å sikre at de aller beste kommer til politikken. Det tror jeg ikke på i et sekund. Det vil derimot gjøre sjansen høyere for at de som bryr seg om penger vil kare til seg politikerstillinger. Om du må ha 1,3 millioner i året for å være byrådsleder, ordfører eller minister vil jeg si du ikke er skikket for jobben. Det er for øvrig mer enn nok av folk med høyere utdanning i politikken, så om lavere lønn hadde gitt en mer representativ politikerstand ville det vært et gode.
Der et allerede et stort problem at politiker i stadig større grad blir en karrierevei. Den fortsetter ofte etter at livet i partipolitikken er over, som ledere av organisasjoner eller i lobbybransjen. En lønnsspiral som tar folkevalgte og deres krets til et helt annet nivå enn vanlig folk, vil gjøre at den politiske sfæren blir mer ugjennomtrengelig og vanskeligere å bli en del av for utenforstående. Høytlønnsgrupper vet nemlig å beskytte sine privilegier.
På den måten blir politikere stadig fjernere fra velgernes hverdag. Ofte har de aldri hatt en vanlig jobb. De kjenner knapt folk som ikke sjøl har gjort karriere i politikken eller på annen måte har kommet seg eller er på vei til en maktposisjon. Det er ikke bare det at de har fire ganger så høy inntekt som servitøren, de lever også i en helt annen verden så fjern at de kun får innsikt i hverandres hverdag når den ene må være ekstra hyggelig med den andre i håp om å få litt tips.
LES OGSÅ: Dette tjener rikingene som vil kutte lønna til vanlige folk
Et udemokratisk skille
Dette passer naturligvis høyresida helt ypperlig. Et elitestyre hvor de som har albuet seg fram til makt har muligheten til å belønne seg sjøl økonomisk for bragden med fellesskapets midler. Det høres ut som kapitalisme bare at vi blir fortalt at her er det selveste demokratiet som er i sving.
Avstand mellom topp og bunn, mellom de som styrer og de som blir styrt over, er høyresidas måte å gjøre politikk på og den kan ikke få smitte over til være rekker. Som fabrikksgulvet og direktørens kontor hevet over det ønsker også høyresida å organisere politikken, men det er ikke det demokrati handler om.
Venstresidas prosjekt er arbeiderklassens prosjekt. Den eneste måten arbeidere kan få det bedre på er ved at arbeidere sikres mer makt. Med millionlønninger på toppen av politikken øker distansen til de som jobber og sliter, og et skille mellom elite og resten sementeres.
LES OGSÅ: Rikingenes egne ord om hvor grufullt det er å være rik
Hva skal du med pengene?
Jeg vil faktisk påstå at nettopp dette skillet mellom politikere og vanlige folk er et av Arbeiderpartiets store problemer i dag. Det var en usedvanlig dårlig idé å gi oppgaven med sosialdemokratiet gjenreisning til en tidligere diplomat og arving. Det er noe et parti som ikke kjenner sine egne velgere ville gjort.
Men Raymond Johansen er jo en gammel rørlegger som det blei politiker av. Han kommer nok aldri igjen til å stå på knær med hodet stukket inn under en kjøkkenvask. Men man skulle tro at han skjønte at rommet som skapes mellom de som fremdeles må gjøre det og Johansens parti blir større i takt med at millionlønna hans øker. Om han ikke har glemt hvordan det er å være håndtverker allerede.
Og én ting til slutt: Hva skal du egentlig med 1,3 millioner i årslønn, Raymond Johansen?