Det er landsmøte i Rødt og mesterskap i antikommunisme i kommentariatet. Partiledelsen bør slutte å bry seg om meningene til de som vil partiet vondt og heller omfavne venstreradikalismen.

Med skrekk og gru ser etablissementet i Norge på at Rødt stabilt har ligget over sperregrensa i mer enn et år. Partiet har vært veldig flink til å snakke om sine prioriterte saker og ikke la seg affisere og avspore av støy fra utsida. Deri ligger mye av nøkkelen til suksessen. Enkelte av partitoppene vil et steg bort fra den linja.

I morges kom nok et latterlig angrep på Rødt. Det var VGs Hanne Skartveit som bada i egen historieløshet og mangel på vilje til å sette seg inn i hva Rødt og venstresida er og har vært.

For å fortelle om hvor farlig Rødt er maler først Skartveit et glansbilde av Norge og kapitalismen før hun må ut på en reise på over 8000 kilometer. «Rødt skaper ufrie mennesker» fordi Venezuela. Nemlig!

Faksimile vg.no

LES OGSÅ: Antisosialismens tilbakekomst viser FrPs desperasjon

Antikommunismen etter Rambo
Skartveit er politisk redaktør i den avisa i Norge som sannsynligvis står for mest av den antikommunistiske kaldkrigsretorikken i dette landet, uten å gli helt ut i konspirasjoner hvor det ligger skumle jøder og muslimer i buskene. I Skartveits kratt finner vi derimot Stalin og andre som er døde både i kroppslig forstand og som politiske eller ideologiske forbilder.

Da folk hadde friskt i minne den vaklende Sovjetunionen, Rambo som heltemodig drepte kommunister for fote og ondskapsfulle østeuropeiske James Bond-skurker, funka faktisk retorikk à la Skartveit. Mange blei redde og klarte ikke se den radikale venstresida for det den var. Noen annet var at deler av den faktisk hadde ideologiske band til østblokklandene.

Det er andre tider i dag. Flertallet av de nyinnmeldte medlemmene i Rødt levde ikke da Pål Steigan dro på besøk til Kambodsja for å hilse på massemorderen Pol Pot. Trolig uten å vite det levde de da AKP hadde kommet til vettet, men hvor den norske stat ved regjeringene til Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland anerkjente den da landsforviste Pol Pot som Kambodsjas legitime statsleder.

LES OGSÅ: Hanne Skartveit og kommunismen

Kommunismen i Rødt
Nettopp fordi Skartveit må grave opp gamle lik eller reise halve jorda rundt i forsøk på å klistre noe usympatisk til Rødt ser de fleste dette for hva det er. I alle fall potensielle Rødt-medlemmer.

Jeg gir blaffen i hva VG skriver om Rødts prinsipprogram, hva Aftenposten eller Civita mener. Det har ingen verdens ting å si for diskusjonen her i salen. Men jeg bryr meg om hva folk flest tenker om programmet, og om det forklarer prinsippene våre på en måte som når fram til vanlige folk. Begreper som gir gjenklang og ikke legger snubletråder for oss selv.

Bjørnar Moxnes på Rødts landsmøte

Bjørnar Moxnes er ikke kommunist og slik sett er det forståelig at han vil bli kvitt begrepet fra eget prinsipprogram. En som har veksla mellom å kalle seg kommunist og venstrepopulist og nå er Rødts ordførerkandidat i Stavanger, Mímir Kristjánnson, sier til Dagbladet at «for mange folk setter ordet kommunisme seg i halsen».

Før vi går videre på Rødts prinsipprogram er det verdt å minne seg sjøl på at fryktelig få mennesker har lest det og det kommer heller ikke til å bli en bestselger etter at det er vedtatt i revidert versjon. De fleste driter faktisk i hva som står der, som i alle andre partiers prinsipprogrammer. Men for de som ikke gjør det så er det følgende utdrag, det aller siste den 16 sider lange teksten, som er stridens kjerne:

«…målet om et samfunn uten undertrykking, i harmoni med naturens tålegrenser, vil det være mulig å se konturene av et klasseløst samfunn: en verden der alle mennesker er like mye verdt – og der grunnprinsippet er «yte etter evne, få etter behov». Dette kaller vi i Rødt kommunisme.»

Fra forslag til nytt prinsipprogram for Rødt

LES OGSÅ: 7,6 prosent er bare starten for Rødt

En overdrevet kommunismefrykt
Jeg håper det stemmer at Moxnes ikke bryr seg om VG, Aftenposten og Civita når det kommer til hvilke prinsipper partiet skal styre etter, men det vrengebildet av kommunisme som både han og Kristjánnson mener mange ikke liker er det som blir tegna opp av kommentatorer på høyresida og de søkkrikes egen propagandamaskin, Civita. I stedet for faktisk å ikke bry seg om det, eller å heller forholde seg til ordet på en annen måte enn hva de som ønsker å skade partiet gjør bidrar heller deler av Rødts ledelse til negativiteten sjøl ved å gjøre kommunisme-kampen til en gjenganger på landsmøtene.

Mange av de som melder seg inn eller sier de vil stemme på Rødt kommer fra Arbeiderpartiet. Ofte er de imidlertid ikke bare desillusjonert av et parti, men et helt system. Det er ikke bare fordi Ap har forlatt sine idealer at de har fått nok, men fordi de ser at det må sterkere lut til om man skal kjempe for arbeideres rettigheter i dag. Verden har endra seg og det har også deres politiske overbevisning.

I er USA det faktisk slik at flertallet av unge i meningsmåling etter meningsmåling er sympatisk innstilte til sosialisme og fra Trønderlag påpekes noe ganske åpenbart.

— Tilstrømmingen vi opplever skjer jo med begrepene intakt i prinsipprogrammet, sier delegat på landsmøtet Ivar Espås Vangen til Adresseavisen.

Han komplementeres av fylkesleder Kari Kristensen.

— Hovedargumentet for å «rydde opp» er jo Rødts nye medlemmer og sympatisører. Men det er ikke ungdommen som blir skremt av de gamle formuleringene.

LES OGSÅ: Klassekompromiss og klassekamp. Et essay om sosialdemokratiets kamp

Nok et sosialdemokratisk parti?
Når jeg møter folk som har fått øynene opp for Stortingets rødeste parti setter de svært ofte pris på en ureddhet og en ærlighet de ikke finner hos andre. Jeg synes verken det er modig eller oppriktig å vedta et ord fjerna fordi man er redd for at noen ikke vil like det. Slikt finner man i venstrepopulistiske strømninger både i Rødt og lignende partier i Europa. Det har gjort at Vänsterpartiet ikke vil fronte EU-motstand, at Podemos hadde en NATO-tilhenger som sin kandidat til forsvarsminister, at Enhedslisten støtta bombing av Libya og at Syriza ikke har vært et venstreparti sia de gikk i regjering. Man kan narre seg sjøl til å tro at det bare er språket man endrer, men historisk har det gått straka vegen mot høyre for venstrepartier som har gått inn i det sporet. Erkeeksempelet er Det Italienske Kommunistpartiet som hadde en tredjedel av stemmene i Italia i 1984, blei oppløst i 1991 og som finner en deformert utgave av seg sjøl i det liberale Partito Democratico som i dag har halvparten av oppslutninga og en femtedel av medlemmene til kommunistene i deres storhetstid. Jeg tror det er en mye større trussel for Rødt enn k-ordet.

For Skartveit og Civita er det to ting som gjelder: Det ene er å skade Rødt så mye som mulig. De har forstått at det ikke nytter å diskutere det som faktisk er politikken til partiet, så de forsøker heller å vekke gamle spøkelser til live. For sjøl om det ikke nytter på oppslutninga å komme drassende med Stalin og Stasi så kan det dessverre ha en effekt for det andre målet deres: å presse Rødt til å bli et mindre radikalt parti.

For mens Arbeiderpartiet har vært med på privatiseringer, bombetokter, velferdskutt og høyere arbeidsløshet, alt til applaus fra Skartveit og Civita, var det bare et spørsmål om tid før noen ville utfordre dem fra venstre. Så er spørsmålet om presset skal komme fra nok et sosialdemokratisk parti eller et radikalt, ja til og med et revolusjonært et.

Finanskrisa avslørte at venstresida i Vesten lå i dvale. Ti år etter har vi begynt å bevege på oss og de materielle forholdene har i mellomtida blitt enda verre for arbeiderklassen. I store deler av verden ser vi nå at det er et rom for venstreradikal politikk og det er ikke annerledes i Norge. Rødt bør gjøre sitt ypperste for å fylle rommet, sjøl om Hanne Skartveit vil noe annet.

Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal.