Hvorfor er høyresida så underdanig overfor rikingene?

På kort tid kunne høyresidas fremste talspersoner fortelle at åpenbare falskheter om at hvor synd det er i rikingene og hvor nødvendige de er. Men hvorfor er de egentlig så servile?

Det er en heksejakt på de rike, de må for all del ikke kritiseres og det er en absolutt nødvendighet at noen har latterlig mye penger. Dette er selvfølgelig det reineste sludder, men likevel noe høyresidas mektigste og fremste representanter i løpet av kort tid har klart å lire av seg.

Jeg skal innrømme at det ikke bare er positive tanker som fyller hodet mitt når jeg tenker på Erna Solberg, Siv Jensen og Kristin Clemet. Sjøl om jeg ikke akkurat fylles med velvilje tenker jeg ikke på noen av dem som underdanige. På hver sin måte vet de å ta sin plass og vel så det. Tross ulikhet i stil og framføring kan de kunsten å hevde seg også når konkurransen er hard. Om de føler det trengs brukes det metoder de myke av oss neppe ville tatt i bruk — det er vel ikke bare tilfeldig at de har kommet seg dit de er. Men noe endres straks det er rikinger de skal omtale eller omgås. Det gjelder ikke bare disse tre, men partiene, organisasjonene og hele høyresida de representerer.

LES OGSÅ av Joakim Møllersen: Rikingenes egne ord om hvor grufullt det er å være rik

Ikke kritiser rikingene

«Vi må la være å kritisere dem som tjener penger. Det er et fokus jeg syns er ganske ensidig nå»

Erna Solberg på Spekter-konferansen

Først som sist kan vi bite oss merke i at statsministeren, som de fleste andre på høyresida, kvier seg for å ta ord som «rike» i sin munn. Det har hun til felles med de rike. En milliardær som Stein Erik Hagen benekter faktisk at han er rik.

— Som jeg sier, jeg er ikke rik, men jeg representerer et privat eierskap. 

Hvis noen høye er andre korte. Hvis noen er gamle er andre unge. Og hvis noen er rike, vel, så er andre fattige. I det siste ligger en åpenbar urettferdighet, en skeivhet som er årsak til ulykke og fortvilelse. Nettopp fordi noen er rike er også løsningen på fattigdommen så fryktelig åpenbar og det er derfor de rike ikke liker at man minnes på det. De liker nemlig veldig godt å være rike. En barnehageassistent med heltidsjobb vil med tarifflønn, uten skatt bruke 78 740 år på å spare seg til samme formue som den Stein Erik Hagen har. Det forutsetter at vedkommende ikke har noe forbruk riktignok.

For å komme tilbake til Solbergs utspill så vet vi at det i Norge i hovedsak er barn som ikke «tjener penger», men vi skjønner altså at det ikke er disse Solberg vil skjerme for kritikk. Det er den gruppa som har så mye penger at de føler at de må nekte for det.

Nylig har vi lest flere saker i media om at funksjonshemmede utsettes for trakassering. Tallene for registrert hatkrimininalitet skyter i været og lovbruddene blir også mer alvorlige. Med den blåblå regjeringa har det for første gang blitt registrert over 100.000 fattige barn i Norge, noe som burde få oss til å tenke, ikke bare på hvilke begrensninger dette setter på deres oppvekst materielt, men også det at vi dyrker idealer i dagens samfunn som gjør det sosialt belastende å vokse opp i et fattig hjem. Media og politikere har over så lang tid malt et bilde av velferdsmottakere som svindlere og snyltere at 57 prosent i Norge mener folk får velferdsgoder uten at de fortjener det. Dette kommer altså oppå fattigdommen de ofte allerede opplever. Det er altså heller ikke disse statsministeren sender omsorgsfulle tanker til, men derimot folk som Stein Erik Hagen.

LES OGSÅ: 7 av 10 vil skattlegge de rike hardere — bare 18 prosent er mot

Skatt = heksejakt

Stopp heksejakten på dem som skaper arbeidsplasser, skaper velferd og bygger landet vårt.

Siv Jensen på Fremskrittspartiets vårkonferanse

Om sjefens tale var noe uklar er det ikke noen tvil om hva Siv Jensen vil fram til. Vel, også hun lider av samme vegring som Solberg, hun klarer heller ikke å ta ordet «rike» i sin munn. Finansministeren har funnet ut at det er de søkkrike som «skaper velferd og bygger landet vårt». Her er faktisk finansministeren så langt ute i drømmeland at hadde det ikke vært for at myten om at det er kapitalister som «skaper arbeidsplasser» har blitt gjentatt så ofte så hadde vi neppe skjønt at de hun sikter til er folk som har så høye inntekter på det de eier at de sjøl slipper å jobbe.

Vi har ei lovgivning og et ordensvesen som opprettholder eieforhold som gjør at et lite mindretall ikke bare innehar produksjonsmidler, fast eiendom og annen kapital som utgjør våre arbeidsplasser, våre arbeidsredskaper og våre hjem, men at de dermed også eier produktet av arbeidernes slit. Dette gjør at kapitalister gjennom de lover og regler man har i samfunnet er i ei særstilling og har ei enorm makt over andres hverdag, inkludert om arbeidsplassen din i det hele tatt skal eksistere. De har imidlertid ikke skapt noe som helst, da vi vet at det er å arbeide som skaper ting, ikke å eie.

LES OGSÅ: Ny blåblå ulikhetsrekord: De ti prosent rikeste eier 51,6 prosent av vår formue

Kapitalister skaper ikke velferd
Det er ikke kapitalister som utdanner barn og unge, tar vare på syke, bygger veier, får olja opp av bakken, går med posten og reiser nye bygg. De har altså ikke bygd landet og enda mindre skapt noen velferd. Vi vet derimot godt at det er rikingene som er mest opptatt av å snike unna sitt bidrag til fellesskapet ved å snyte på skatten.

Bakgrunnen til Jensens påstand om en heksejakt var nettopp det, at noen ville at de rikeste skulle betale mer i skatt.

— Vi vil ha en ny direktørskatt på lønninger over 1,5 million. Vi vil ha en forsterket spekulantskatt for dem som eier mange boliger. Bolig skal være til å bo i, ikke spekulere i, hadde nemlig Audun Lysbakken sagt på SVs landsmøte, hvor han også tok til orde for en «maktskatt på skyhøy arv».

Vi vet at regjeringas store prosjekt har vært å drysse milliardgaver over de rikeste, men å kreve at de som har mest skal betale litt mer i skatt er ikke å sammenligne med å kaste uskyldige mennesker på et bål.

LES OGSÅ om Kristin Clemet: Vil innskrenke streikeretten og gi lavtlønte mindre betalt: Fikk Fritt Ords honnørpris

Hva vil det si å være rik?

Det er forståelig at journalister i Norge stiller mange kritiske spørsmål når ulikheten øker. Men det må kunne forventes at temaet belyses fra flere kanter, og at man forsøker å forklare hva det vil si, ikke bare å være fattig i Norge, men også hva det betyr å være rik.

Civita-leder Kristin Clemet på sin egen blogg

Først en liten applaus til Clemet for at hun faktisk innrømmer at det finnes rike. Teksten hennes begynner riktignok, som det alltid gjør fra høyresida, med å si at det ikke er så ille og at de fattige egentlig ikke er fattige. Deretter fortsetter hun med å skylde fattigdommen på de fattige, fordi de er innvandrere og enslige forsørgere. Hun forklarer videre at det viktigste vi kan gjøre for å bekjempe fattigdom er å sørge for at den ikke går i arv. Altså ikke bekjempe fattigdommen, men vente til at de fattige barna blir voksne.

Fortsetter man å lese forbi det uthevede sitatet viser det seg at Clemet ikke er det minste interessert i at journalister skal finne ut «hva det betyr å være rik». Hun vil ikke at det skal fortelles om luksus, flotte ferier, vaskehjelper, au pairer, store hus og dyre restauranter. Civita-lederen vil at media skal fortelle om hvor uunnværlige rikfolket er for resten av oss. Det er nemlig slik, kan hun fortelle, at jo rikere man er jo større del av formuen går til å eie bedrifter (dette inkluderer naturligvis også aksjespekulasjon, noe hun ikke vil si).

Denne store oppdagelsen, at det er rike folk som eier mest, leder høyresidas store ideolog til konklusjonen, som også er tittelen på saken «noen må være rike».

Handa som mater
De siste årene har Clemet hatt ei årsinntekt på over to millioner kroner. For at hun skal tjene så mye og for at hun i det hele tatt skal ha det jobben hun har må faktisk noen være veldig rike. For hvem er det egentlig som er interessert i å betale for en person som fyller offentligheta med ønsker om at lavtlønte skal få dårligere betalt, at streikeretten skal innskrenkes, at sykelønna skal kuttes og at de rikeste skal bli enda rikere? Du gjetta det nok, men her kommer det likevel: jo, det er folk med skammelig mye penger. Og det nettopp Norges rikeste som betaler lønna til Clemet og de andre hos Civita. Grunnen til at de gjør det er åpenbar og det er at de mener Civitas propaganda er ei god investering for at de skal bli enda rikere.

At Clemet ikke biter handa som mater henne er ikke så rart.

Det er ikke sånn at Jensens og Solbergs lønn kommer rett fra rikfolket, men også i FrP og Høyre har kapitalistene investert sine penger og snart seks år med blåblått styre har vist at avkastninga har vært svært pen. Vi har naturligvis også eksempler slik som hytta Siv Jensen leier superbillig av milliardær Johan H. Andresen som hennes finansdepartement har gitt plassen som leder av oljefondets etikkråd, tross de åpenbare habilitetsproblemene som vil følge. Vi har nå hatt tre justisministre som går rett fra å ta oppdrag fra rikfolk for å påvirke politikken i deres retning til å styre landets lov og rett.

De som gir seg i politikken på høyresida går ofte rett til det samme næringslivet de har tjent i politikken. Det går også fint an å blande de to som er tilfelle for Erna Solbergs mann, Sindre Finnes, som tjener penger på bomselskaper, eller digitaliseringsminister Nikolai Astrup med sine 337 millioner i formue gjennom investeringsselskapet Pactum.

LES OGSÅ: Lønnsinntekta faller og fattigdommen øker — den blåblå politikken fungerer som planlagt

Hvorfor så underdanige?
Da arbeiderpartiene i Europa blei til rundt inngangen til det 20. århundre blei de grunnlagt av arbeiderbevegelsene som deres parlamentariske fløyer. Arbeiderne klarte gradvis å kjempe seg til representasjon i parlamentene gjennom utviding av både stemmerett og muligheten til å stille til valg. Det var åpenbart at de gamle partiene representerte interessene som hadde hatt kontroll over samfunn og politikk til da og arbeiderklassen ikke kunne forvente at noen andre skulle forbarme seg over dem og fremme deres interesser.

Det var arbeid mot kapital, arbeidere mot kapitalister. Sånn er det fremdeles.

Høyresida er kapitalens representanter, venstresida er arbeiderklassens. Det er det som er hovedskillet mellom høyre og venstre, sjøl om partier som sier de står til venstre ikke alltid er like flinke til å sette ut i live de verdiene de hevder å legge til grunn for sitt politiske virke.

Hadde ikke Solberg, Jensen og Clemet tatt til orde for underdanige standpunkter som at deres sponsorer i milliardærklassen skal være skjermet for kritikk, skjermet for skatter og må hylles for at deres overflod visstnok gir resten av oss arbeid, så hadde de beveget seg bort fra sine idealer.

Høyresida vil alltid kjempe for de rikes privilegier til å herske over de mange. Arbeidere som organiserer seg for sine interesser vil alltid være deres største frykt. Det er det som er å være til høyre.