SIAN og Alliansen bør ikke få standplass på Arendalsuka

Høyreekstremisme er ikke et legitimt politisk standpunkt, det er hatytringer. Høyreekstremisme er Holocaust, Christchurch og 22. juli.

Det har med rette vakt oppsikt at Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) og Alliansen på ny har fått tillatelse til å delta med stand på Arendalsuka. Arendalsukas rådssekretær Harald Danielsen argumenterer med at arrangementets grunnverdier er «ytringsfrihet og demokrati», at «det offentlige, åpne ordskiftet er bedre enn at det foregår i lukkede rom», og at man må være «åpne for religionskritikk».

Danielsen misforstår dette fullstendig. Det disse organisasjonene står for er ikke religionskritikk, det er åpen rasisme, åpne angrep på demokratiet og ytringsfriheten. Det er høyreekstreme organisasjoner, og de fortjener ikke å komme til orde. Høyreekstremisme er ikke et legitimt politisk standpunkt, det er hatytringer. Høyreekstremisme er Holocaust, Christchurch og 22. juli. Ved å tillate disse organisasjonene å spre sin hatefulle propaganda legger Arendalsuka til rette for angrep på prinsippene de hevder å forsvare, og skaper et arrangement som er ekskluderende for etniske og religiøse minoriteter.

Hva kjennetegner høyreekstremismen?
Hvor går så skillet mellom høyrepopulisme og høyreekstremisme? Fremskrittspartiet mener jeg for eksempel bør klassifiseres som høyrepopulistisk, sjøl om en del av medlemmene innehar høyreekstreme standpunkter – som når partiets justispolitiske talsmann Jan Arild Ellingsen uttrykte støtte til den høyreekstreme borgervernsgruppa Odins Soldater, og når Kent Andresen tok til orde for å gjøre Heimevernet om til en paramilitær milits for «enorm maktbruk» mot «muslimske enklaver».

Det er altså langt fra alltid vanntette skott, men jeg mener det som kjennetegner høyreekstremismen kan oppsummeres i to punkter: En vilje til vold og maktbruk som går utover den liberale rettsstatens prinsipper om individuelle rettigheter, og en ekskluderende nasjonalisme der en identifiserer sin nasjon som noe som fremmede ikke kan bli en del av, og står i motsetning til. Altså en rasistisk form for nasjonalisme, som ser andre folkegrupper som en fiende av ens egen nasjon og tillegger dem kollektive, negative trekk. Denne kan, men trenger ikke, å basere seg på biologisk rasisme. Rasismen kan også være basert på kulturell eller religiøs tilhørighet. Et slikt utvida rasismebegrep kan føre til noen problematiske grenseoverganger mellom å være kritisk eller fiendtlig til religion, som må være legitimt, og å stigmatisere de menneskene som tilhører den religionen på en utilbørlig måte. Jeg mener likevel at det er rett å bruke et slikt utvida rasismebegrep. Hvis vi for eksempel ser på Islamsk Stat sitt forsøk på folkemord mot jesidiene i Irak, så ble de forsøkt utsletta på et religiøst, ikke rasemessig grunnlag. Jeg mener likevel det er riktig å omtale det som et rasistisk motivert forsøk på folkemord.

Sjøl Hitler skal ha sagt, i en samtale nedtegna av Martin Bormann, at «Vi bruker uttrykket jødisk rase av hensiktsmessighetsgrunner, for i virkeligheten, sett fra genetisk synspunkt, fins det ikke noe slikt som den jødiske rase. Men det eksisterer virkelig et fellesskap som dette ordet faktisk kan bli brukt til å betegne, og som jødene selv innrømmer eksistensen av. Det er den åndelig enhetlige gruppen som alle jøder verden over bevisst slutter seg til som medlemmer, uansett hvor de holder til og hvilket land de er bosatt i, og det er denne gruppen av menneskelige vesener som vi gir navnet jødisk rase… Den jødiske rase er først og fremst en abstrakt, mental rase.» Hvis Holocaust ikke var basert på essensialistiske forestillinger om biologiske, men kulturelle eller religiøse trekk, må det likevel være riktig å kalle Holocaust for et rasistisk folkemord.

Essensialisme er et filosofisk begrep fra Platon og andre antikke filosofer som betyr at alle ting har en kjerne/essens, og at den er mer virkelig og viktig enn enkeltuttrykk for tingene. For eksempel at det finnes en ideal-essens av «hest» og at faktisk eksisterende enkelt-hester bare er mindre perfekte kopier av denne ideelle hesten. Det er omtrent like fjernt som det høres ut.

Men dette med essensialistiske negative trekk er viktig. For eksempel kan en høyreekstremist legge fram en påstand om at norske muslimer – som gruppe – ønsker å innføre islamske lover i Norge. Så kan en imøtegå det med å vise til statistikk eller individer, si Hadia Tajik eller Abid Raja, som aldeles ikke ønsker å innføre islamske lover i Norge. Høyreekstremisten vil da svare at jo, det vil de, men de lyver, de skjuler det, de har en hemmelig agenda, de må ville det, for dette ligger innebygd i islam. Når individuelle handlingene til faktisk eksisterende muslimer er mindre viktige enn de høyreekstremes forestillinger om hvordan muslimer er, så snakker vi om essensialistisk rasisme.

Høyreekstremistene har også som regel en like essensialistisk forståelse av egen nasjon – den har visse interesser som flertallet av innbyggerne i nasjonen ikke nødvendigvis forstår, men som de høyreekstreme har forstått. Meningene til de menneskene som rent faktisk utgjør nasjonen, er altså mindre viktige enn de høyreekstremes egen konstruksjon av nasjonens «vilje», «mål» e.l. som de selv representerer, uansett hvor lite et mindretall av de faktiske innbyggerne de måtte utgjøre.

Høyreekstremismens sosiale grunnlag og høyreekstremismens venstrefløy
Grunnforståelsen hos de høyreekstreme er at de representerer interessene til sin nasjon, og at denne nasjonen er under angrep innenfra og/eller utenfra. Her er det en forskjell mellom fiendebildet av jødene og muslimene. Mens jødene blei sett på som en trussel på grunn av forestillinger om deres makt over institusjoner som finansvesenet og politiske partier, sees muslimer i dag primært som en trussel på grunn av deres antall og skikker. Fiendebildet der de stemples som grupper som ikke lar seg integrere i nasjonen, og som kollektive bærere av negative trekk som er uforenlige med nasjonen.

Det er viktig å være klar over at høyreekstremismen sjelden inntar en reint liberalistisk økonomisk politikk. Ideen om nasjonen som en enhet kan også innebære å ville beskytte velferdsordninger for de som tilhører nasjonen, og å beskytte nasjonen mot arbeidsinnvandring og internasjonal (finans)kapital. Den tyske nazisten Gottfried Feder skilte mellom «schaffende kapital» og «raffende kapital» — kapital som utbytter og kapital som skaper – i teorien mellom finanskapital og industrikapital, men i realiteten jødisk og «arisk» kapital. Høyreekstremister kan også adoptere enkelte «røde» eller «grønne» slagord og ideer, Hitlers parti het for eksempel det nasjonalsosialiske tyske arbeiderpartiet, høyreekstremisten bak masseskytingene i New Zealand kalte seg for «økofascist». I enkeltsaker som beskyttelse av nasjonal industri fra overnasjonale institusjoner og internasjonal konkurranse kan høyreekstremister innta samme standpunkt som store deler av venstresida. De får et større sosialt grunnlag for å rekruttere når den liberalistiske globaliseringens frie bevegelse av kapital og arbeidskraft,  forsterka av økonomiske nedgangstider, fører til frykt og tap av trygge arbeidsplasser hos store deler av arbeiderklassen og småborgerskapet.

De to viktigste venstreside-prinsippene som høyreekstremistene bekjemper konsekvent er internasjonalismen og klassekampen. Ideen om én nasjon med felles interesser er den motsatte av marxismens vektlegging av arbeidernes felles interesser og kamp på tvers av nasjonal og etnisk tilhørighet. Derav også vektleggingen høyreekstremister har av marxister som forrædere, en oppfatning som inkluderer alle med standpunkter i alle fall så langt til høyre som Arbeiderpartiet, jmf. terrorhandlingene begått av den selvutnevnte «marxistjegeren» 22. juli 2011.

Enkelte folk med bakgrunn fra venstresida kan imidlertid la seg blende av høyreekstremismens venstrefløy – for den finnes – til å tro at de er våre allierte, eller å bevisst nærme seg dem. Et nylig eksempel er det berømte kafémøtet i Trondheim mellom de tidligere RVerne Trond Andresen og Hans Olav Brendberg og Alliansens Hans Lysglimt Johansen og Bjørn Christian Rødal, lagt ut på Facebook av Andresen med teksten «Vi var enige om det viktigste». Her er det viktig at vi setter klare grenser, vanntette skott. Hvis ikke jødiske, muslimske eller andre kamerater med minoritetsbakgrunn vil føle seg velkomne rundt et slikt bord, skal ikke vi være der heller.

Hvordan møte høyreekstremister?
Rasister og fascister tar ikke del i en intellektuell debatt med mål om å komme fram til sannheten gjennom diskusjon. Deres metode er ikke intellektuell, men emosjonell: å oppildne til hat mot sine motstandere, og for det bruker de plattformene de får. Det kan oppsummeres med en kjent vits: «Jeg er uenig i det du sier, men jeg er villig til å dø for din rett til å si det,» sier liberaleren til fascisten. «Takk skal du ha,» svarer fascisten og henger liberaleren i en lyktestolpe.

Det kan også oppsummeres med en diskusjon mellom den spanske fascisten José Millán Astray og den liberale intellektuelle Miguel de Unamuno i 1936. Astray var general i Den spanske legionen, som spilte en avgjørende rolle for fascistenes seier i den spanske borgerkrigen, og er kjent for å ha skapt slagordet ¡Viva la Muerte! – leve døden! Dette blei ropt under et møte der en annen fascist hadde tatt til orde for å renske den spanske nasjonen for «kreftsvulstene» Catalonia og Baskerland. Unamuno svarte med et langt innlegg der han forsvarte baskerne og katalanerne, og sa videre blant annet:

Nå har jeg hørt denne ufølsomme og nekrofile eden «Leve døden!», og jeg, som har brukt livet mitt til å skrive paradokser som har provosert de som ikke skjønner hva jeg har skrevet, og som er en ekspert på området, finner dette latterlige paradokset frastøtende. … dessverre har Spania i dag altfor mange invalide. Og, hvis Gud ikke hjelper oss, vil vi snart ha mange flere. Det plager meg dypt å tenke på at general Millán-Astray kan komme til å diktere de psykologiske normene til massene.

Astray svarte med å rope «Død over de intellektuelle! Leve døden!» Unamuno slapp så vidt unna å bli lynsja av rasende fascister, og måtte forlate møtet. Fascister er ikke folk det går an å diskutere rasjonelt med. Deres grunnlag er ikke fornuft, men aggresjon.

Mussolini skriver i Fascismens doktrine at «Fascismen oppsto ikke som en doktrine utforma ved et skrivebord; den blei født av trang til handling, og den var handling; den var ikke et parti, men i sine første to år, et anti-parti og en bevegelse. … Det fantes diskusjoner, men… det fantes noe mer hellig og viktigere… død… Fascister veit åssen en skal dø. En doktrine, fullstendig utforma, delt opp i kapitler og paragrafer, kan ha mangla, men var erstatta av noe mye viktigere – av en tro. … En doktrine må derfor være en vital handling og ikke en framvisning av ord. Derfor fascismens pragmatiske preg, dens vilje til makt, dens vilje til liv, dens holdning til vold, og dens verdier.»

Donald Trumps tidligere sjefsstrateg Steve Bannon har på lignende vist fortalt at «Vi blei valgt på slagordene Drain the Swamp, Lock Her Up, Build a Wall. Dette var reint sinne. Sinne og frykt er det som får folk til valglokalene.»

Liberalere baserer seg ofte på «Troll i sola»-myten når de forholder seg til høyreekstremisme, trua på at høyreekstremistenes trollete meninger sprekker i sola når de blir belyst gjennom en saklig diskusjon. Antagelig er effekten dessverre oftere motsatt, at troll blir brunere i sola – brun her forstått som fascismens politiske farge, slik som rødt er sosialismens, gul de kristendemokratiske, etc. En forskningsrapport fra universitetet i Warszawa fra 2017 viste at effekten av å utsette prøvegrupper for hatytringer over tid førte til at de reagerte mindre negativt på hatytringene og blei mer negative til de gruppene som hatytringene retta seg mot. Når høyreekstreme meninger slipper lettere til i offentligheten, tyder mye på at de også blir anset som mer akseptable av flere, og de kan inspirere til høyreekstreme handlinger. Det er neppe helt tilfeldig at hatkriminaliteten i USA har økt i omfang hvert eneste år siden Donald Trump lanserte sitt presidentkandidatur.

Ytringsfrihetens rammer og begrensninger
Ytringsfriheten er en viktig rettighet som vi skal være de første til å forsvare. Det er likevel viktig å være klar over at den møter begrensninger i form av andre like viktige rettigheter. Paragraf 185 i den norske straffeloven sier

§ 185. Hatefulle ytringer

Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

a)         hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,

b)         religion eller livssyn,

c)         homofile orientering, eller

d)         nedsatte funksjonsevne.

Få har blitt dømt for brudd på denne loven i Norge, men prinsippene er gode og bør respekteres.

Det er heller ikke slik at ytringsfriheten innebærer en ytringsrett i alle sammenhenger. De som styrer en avis, eller en konferanse, har en redaktørrett til å bestemme hvilke ytringer de vil slippe gjennom på sin plattform. Å tillate én ytring vil ofte innebære å ikke tillate en annen – enten på grunn av plass, eller i tilfelle med høyreekstreme, at de som er gjenstand for deres hat ikke vil føle seg trygge eller velkomne.

Likestillings- og diskrimineringsombudet skriver om dette at:

«Eksisterende internasjonal forskning viser at hatytringer har store skadevirkninger, uavhengig av om de faller utenfor det strafferettslige forbudet og altså er “lovlige” hatytringer. Denne forskningen viser at hatytringer:

• bidrar til sosial eksklusjon og økt polarisering som bryter ned det sosiale fellesskapet
• virker avskrekkende på deltakelse i vårt demokratiske system, med andre ord vil medlemmer av målgruppene unngå å uttale seg når de kan forvente å bli umenneskeliggjort og trakassert
• holder liv i fordommer, dvs. hatytringer er ikke bare et symptom på fordommer – ytringene har også en smitteeffekt som fører til flere hatytringer
• innebærer en nedvurdering av målgruppene (f.eks. muslimer eller jøder), også i tilfeldige leseres og tilhøreres øyne
• skaper angst og sterk bekymring hos medlemmene av målgruppene
• fratar mennesker deres verdighet ved å si at de ikke er likeverdige borgere av samfunnet»

SIAN, Alliansen og Arendalsuka
Arendalsuka har altså igjen tillatt Alliansen og Stopp Islamiseringen av Norge å delta med stands nå til høsten. Arendalsuka har argumentert med ytringsfriheten, men skal ha et internt seminar i slutten av april for å drøfte deltakelsen til Alliansen og Folkebevegelsen mot Innvandring (FMI), som også har søkt. FMI blei starta av Arne Myrdahl fra Arendal, og er kjent for voldelige gateslag mot antirasister på 1990-tallet.

Alliansen anser jeg som et klassisk fascistisk parti, og de ser også ut til å praktisere et førerprinsipp med Hans Jørgen Lysglimt Johansen som enerådende leder. Lysglimt har uttalt at han trur partiet har overlappende medlemskap med den nynazistiske Den Nordiske Motstandsbevegelsen, og at forskjellen på Alliansen og DNM er at de er «så sinte» mens han representerer «Nasjonalisme med et smil».

Lysglimt er kjent for sin ivrige bruk av Twitter, der han blant mye annet har tatt til orde for at politiet og det militære bør utføre statskupp i Sverige, et nytt landssviksoppgjør mot «de liberale politikere, pressefolk» … «de ansvarlige for desimeringen av nasjonen og deri nasjonens og folkets interesser. De ansvarlige for globalismen som masseinnvandringen», at apartheid bør gjeninnføres i Sør-Afrika, og at Høyre og FrP er kontrollert av «jødelakeier» fordi regjeringen signerte FNs migrasjonspakt. Narrativet er den klassiske høyreekstreme konspirasjonsteorien om at jødene kontrollerer den liberale politiske eliten, og bruker denne til å erstatte den europeiske nasjonen gjennom masseinnvandring av muslimer til Europa, kombinert med eksplisitt ønske om å bruke utenomrettslige, voldelige metoder. Dette er fascisme omtrent så reint som du får det.

Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) kan ved første øyekast være litt vanskeligere å plassere. Vedtekter sier at «organisasjonens formål er å motarbeide, stoppe og reversere islamiseringen av Norge. … SIANs eneste formål er å bekjempe islamsk ideologi og praksis.»

I tekster på deres hjemmeside går det klart fram at SIANs beskrivelse av islam og muslimer faller under det en må kunne kalle rasistisk og essensialistisk. Fra artikkelen «Islam er i krig med Vesten»:

«Islams krigføring mot sivilisasjonen består i vår tid ikke bare i terror og drap. Innvandring er blitt vår tids form for invasjon. Den mest vellykkede form for jihad er i dag migrasjon. … Løgn er politikernes fremste verktøy. … Erna Solberg har ettertrykkelig dokumentert at hun i beste fall er fullstendig inkompetent om islam … Når jeg nøyer meg med å hevde at Solberg bare er inkompetent, skyldes det at jeg lar tvilen komme henne til gode, og derfor unnlater å konkludere med at hun er en landssviker.»

Og fra deres løpeseddel «Norge trues av fredens religion»:

«Islam er uforenlig med norske normer, norsk kultur og norsk lovgivning. Islam hater våre frihetsverdier og vårt sekulære styresett. Islamiseringen vil fortsette inntil vår sivilisasjon er utslettet og det norske folket enten er drept eller slavebundet.»

Og fra artikkelen «Erna slutter seg til FNs planer om folkemord i Europa»:

«FN er skamløst ærlige på at de ønsker å skifte ut Europas befolkning med importerte feilkulturelle uintegrerbare mennesker. … Folkemordet på Vestens befolkning skjer med våre folkevalgtes aktive medvirkning.»

Her er alle høyreekstremismens klassiske kjennetegn: Enhver muslim, uavhengig av hans eller hennes personlige holdninger og handlinger, er del av en invasjon, et folkemord mot vår nasjon, og står i ledtog med en landsforrædersk (kultur)marxistisk og/eller liberal elite. SIAN skriver i sine vedtekter at de er «en ikke-voldelig organisasjon», men det er vanskelig å se for seg åssen de kan nå målene sine uten voldsbruk.

Organisasjoner og individer kan godt ha høyreekstreme synspunkter uten å utføre eller ta til orde for voldsbruk. Spørsmålet er likevel om ikke en hver tenkelig logisk konklusjon på deres synspunkter nettopp er vold. Hvis verdensbildet ditt er bygd rundt en tenkning der innvandrere er en trussel mot nasjonen og der nasjonens ledere er forrædere, hvilke andre tenkelige metoder finnes for å løse disse problemene enn å bekjempe disse med vold – i beste fall tvungne deportasjoner?

På sin Twitterkonto har SIAN forsvart Den nordiske motstandsbevegelsens drap på en forbipasserende, som det påstås at spytta etter dem, som selvforsvar, og de blei i 2017 bortvist fra Arendalsuka etter å ha kommet med rasistiske tilrop til forbipasserende med mørk hud.

Det kan skytes inn at høyreekstremes forståelse av islam ofte sammenfaller med islamtolkningen til islamistiske grupperinger som IS, al-Qaida o.l. Ekstremister på begge sider har ofte sammenfallende analyser av verden, og «spiller hverandre gode» ved å forsøke å «utrydde gråsonen» som IS har skrevet, altså å drive det store flertallet i midten over på de ulike ekstremistenes side.

Konklusjoner
Min mening er at både SIAN og Alliansen er høyreekstreme organisasjoner som det ikke er hensiktsmessig å diskutere med eller som fortjener å spre sin propaganda under demokratiske arrangementer. Når Arendalsuka nå engang har tillatt dem å stille, antagelig, så er det et annet spørsmål åssen de skal møtes. Begge organisasjonene er relativt små og ukjente, og det kan være kontraproduktivt om en gir dem mer oppmerksomhet enn nødvendig.

Alternativene er 1) Ignorere dem, 2) Debattere med dem, 3) Forsøke å jage dem bort fysisk, 4) Ha en snu ryggen-aksjon eller annen fredelig avskymarkering foran dem, 5) Boikotte Arendalsuka i protest, 6) Protestere mot at Arendalsuka lar dem slippe til, 7) Holde en antirasistisk markering på Arendalsuka.

Personlig mener jeg det er uklokt å gå i fysisk konfrontasjon med noen av dem, men at alle bør gi tydelig uttrykk overfor Arendalsuka og dets arrangører at vi støtter Antirasistisk Senter sin analyse av deres tilstedeværelse som uakseptabel. Blant annet LO og UiA sitter i rådet for Arendalsuka. Det kan kanskje også være bedre å organisere en antirasistisk markering uten å ha den foran deres stands, så en unngår å gi dem unødvendig mye oppmerksomhet. På den annen side så ville en da få kommunisert til forbipasserende at de står for holdninger mange av oss finner uakseptable i offentligheten.

Jeg veit ikke hvordan de best bør møtes om de dukker opp der, men håper alle demokratisk innstilte mennesker støtter protestene mot høyreekstremistenes tilstedeværelse under Arendalsuka.