Med PSTs utvidelse av mistanken mot Tor Mikkel Waras samboer må vi spørre om Erna Solberg bare ønsker å se en trussel mot demokratiet om den kommer fra hennes politiske fiender.
For noen av oss var det ingen kjempeoverraskelse da Laila Anita Bertheussen blei sikta for å ha tent på sin egen bil og på den måten utført en falsk flagg-operasjon mot teaterfolk hun ikke likte, utlendinger med skrivevansker eller begge deler. Da PST i ettermiddag utvida mistanken mot henne til å gjelde samtlige angrep på bolig og omliggende område var det nok færre som satte kaffen i vrangstrupen enn ved den opprinnelige siktelsen.
LES OGSÅ: Ways of Seeing — da media sviktet totalt
Fra angrep til tragedie
Bertheussen er ikke funnet skyldig og saken skal etterforskes i det vide og breie før det eventuelt blir en rettssak og dom. Av forståelige grunner er det imidlertid få som tenker at det er en person som tror at «rasisit» er et ord — også etter at det hadde blitt harselert med i media — skulle ha noe med saken å gjøre. Enda færre er det nok som tror noen teaterfolk har lusket rundt i buskene på Røa med rødtusj og onde hensikter.
Erna Solberg gikk langt i å forhåndsprosedere en sak under etterforskning da hun retta pekefingeren mot folka bak Ways of Seeing for belastninga familien Wara gikk gjennom. Det var i tillegg et grovt overtramp i det statsministeren ber maktkritikere begrense sin kritikk. Solberg og Tor Mikkel Wara gikk også i spissen for at her var det snakk om var et angrep på demokratiet.
Alt dette var naturlig nok før PST kunne melde at de mente de var nærmere å finne en skyldig i saken. Vi har alle fått med oss hvilken «personlig tragedie» dette nå visstnok er. Vel, om det nå er slik at Bertheussen er skyldig i det hun er sikta og mistenkt for så mener jeg det er et langt mer alvorlig angrep på demokratiet enn hva det hadde vært om teoriene til Bertheussen — som Solberg fyrte opp under — hadde vist seg å stemme.
LES OGSÅ: Så lite bryr regjeringa seg om ytringsfrihet
Størst trussel mot demokratiet
La oss nå leke litt med tanken at PST har rett i sine mistanker, at det faktisk er Bertheussen som har tent på egen bil, tagget ned både den og huset med «rasisit» og hakekors, sendt trusselbrev til seg sjøl og sin ektemann, og sendt trusselbrev til Christian Tybring-Gjedde og statssekretær og kone Ingvild Smines Tybring-Gjedde. Om dette stemmer er det vanskelig å se for seg at det ikke skal være stygg plan for å skape sympati for seg og sine, samtidig som skylda legges på henne og hennes manns politiske motstandere.
Mens Solberg, Wara, Bertheussen, hele høyresida og mesteparten av medie-Norge opererte utelukkende med teorien at dette skulle være en person inspirert av et skuespill, kan vi nå beholde den (personlig anser jeg den for å være lite troverdig), men også inkludere den at Bertheussen står bak ugjerningene. Hvilke av disse to er egentlig den største trusselen mot demokratiet?
Angrep på justis- eller andre ministre er noe vi absolutt ikke trenger. Hvis slike angrep er et forsøk på å få vedkommende til å gå av, endre politikk eller lignende vil det i de fleste tilfeller kunne sies å være et slags angrep på demokratiet. Dette gjelder også falske angrep.
LES OGSÅ: Hele sekvensen som gjorde at Bertheussen angrep Ways of Seeing
En fryktkampanje for å nå politiske mål
Frykten som angrepene skapte var reell. Det skal man ikke kimse av. Den var ikke mindre reell sjøl om det nå ser ut som om gjerningspersonen er en annen enn den mange antok. Ugjerningene i denne saken går neppe inn under den juridiske definisjonen av terrorisme. Likevel, hvis Bertheussen er skyldig, så er det altså etter alle solemerker handlinger som er gjort for å sette frykt i folk for så å skape politiske endringer basert på denne. Dette da gjort på en ekstremt manipulativ måte som også vil medføre et misbruk av at gjerningspersonen har vært veldig nær makta sjøl. Det er altså et angrep fra en slags maktposisjon mot dissidenter hvor bruk av velvillige massemedier som ikke evner maktkritikk er inkludert.
Nå er det ikke klart akkurat hva denne frykten kunne blitt brukt til politisk, men vi har noen indikasjoner. FrP prøvde i Oslo å frata Black Box teater støtte. De ville altså ta i bruk sensur. Bertheussen anmeldte Black Box for invasjon av privatlivet og hadde det ikke vært for at dommerstanden hadde mer vett enn politiet ville det blitt razzia i hjem, på kontorer og på teater hos skuespillere, regissør og teaterdirektør. Det for å ha vist en videosnutt på noen sekunder hvor man ser en halv husvegg. Det er knallharde straffetiltak for å våge å ta til orde mot den blåblå regjeringa.
Dette er utvilomt et langt mer alvorlig angrep på demokratiet enn det ville vært om Bertheussen, Wara og Solbergs teorier hadde vist seg å stemme.
Krisemaksimering for sympati
Gjennom hele farsen som saken rundt Ways of Seeing har vist seg å bli har Erna Solberg opptrådt særdeles kritikkverdig. Forhåndsprosederinga og instruksene til teaterkunstnere om hvordan de skal utøve sin maktkritikk har mange tatt tak i allerede. At hun ikke klarer å si unnskyld til personene bak Ways of Seeing er en annen ting. Men det er mer.
Det er åpenbart at statsministeren har slått på alarmen ved å kalle en hendelse et «angrep mot demokratiet», ikke for å gi en realistisk beskrivelse av trusselnivået i situasjonen, men heller for å fiske etter sympati og piske opp stemninga mot et teaterstykke hun ikke hadde sett, men som hun like fullt følte seg berettiga til å rette storkanonene mot. For når trusselen viste seg å være større enn først antatt og den i tillegg kom fra justisministerens eget hus, var det sympati Solberg var ute etter, både til «den vanskelige situasjonen» til regjeringa og «den personlige tragedien» til den antatte gjerningspersonen.
En statsminister må skjønne at hun også er statsministeren til de som ikke har stemt på henne. Derfor kan hun ikke kaste rundt seg med krisemaksimerende begreper ut i fra når hun tror hun kan vinne litt oppslutning på det. Forstår hun ikke dette egner hun seg ikke til å være statsminister.