Libyakrigen er uten tvil den største politiske skandalen i moderne norsk historie. Det er på høy tid at Stortinget kaller inn Jens Stoltenberg for å forklare seg.
Den 2. januar 2019 sendte Rødts Bjørnar Moxnes et skriftlig spørsmål1 til utenriksminister Ine Eriksen Søreide. Spørsmålet var hvorvidt Norge i 2011 blei varsla av våre allierte i NATO om at en av opprørslederne i Libya var tilknyttet jihadistene i Al-Qaeda. Søreide svarte, som sant er, at et slikt spørsmål ville blitt best besvart av representanter fra den rødgrønne regjeringa som satt fram til 2013. Det samme svarte hun da Moxnes forsøkte å gjenta formuleringen seinere i januar.2
Man kan godt anklage Søreide for å være unnvikende, men da hopper man også over poenget: at det var Jens Stoltenberg som var regjeringens leder i 2011. Han hadde det øverste ansvaret for at Norge deltok i krigen, og er dermed også riktig person til å redegjøre åpent i Stortinget om hvilken informasjon norske politikere satt med den gang.
I skrivende stund er Libyakrigen under behandling på to vis i Stortingets utenriks- og forsvarskomité. I tillegg til den ordinære behandlinga av Petersen-utvalgets evaluering av krigen, behandles også Rødts representantsforslag3 fra 15. januar i år, som blant annet oppfordrer regjeringen til å få greie på hvorvidt Stoltenberg tilsidesatte Forsvarsdepartementets vurdering om at Norge var i krig da han den 29. mars 2011 uttalte at Norge «i folkerettslig forstand ikke er i krig».
Sjølbedrag, løgn
eller dumskap?
Den opplagte måten å få
oppklart dette på, er sjølsagt at Jens Stoltenberg kalles inn for å
vitne i Stortinget om hva Norges regjering egentlig hadde fått av
informasjon da man i mars 2011 sendte norske kampfly ned for å drepe
i Afrika.
Jon Hellesnes skriver i sin nyeste bok, NATO-komplekset, at sjølbedrag kan defineres som «å tilegne seg ei oppfatning som står i direkte motsetnad til relevante kjensgjerningar». Dette både i motsetning til løgn, som er å fordreie sannheten med viten og vilje, og å lide av vrangforestillinger – noe som igjen indikerer at en står overfor «psykiske krefter han eller ho ikkje rår med».
Slik det blei framstilt av nær sagt alle norske politikere og medier i 2011, var NATOs bombing av Libya en hederlig og snill krig. Historikeren Terje Tvedt kalte sågar sin eminente dokumentarfilm om krigen for «De gode bombene». Skal vi tolke det som framkommer i denne dokumentaren, og for så vidt også i andre relevante uttalelser fra de ansvarlige politikerne bak krigen, tyder alt på at flertallet av dem var helt ærlig på at de sjøl var hellig overbeviste om riktigheten bak det de gjorde og sa.
Spørsmålet Hellesnes stiller seg er derfor viktig: blei de norske politikerne, heri innbefatta et nær sagt samla Storting, villeda og ført bak lyset av kyniske allierte NATO-land, eller lot de seg villede? Hellesnes’ konklusjon er klar: de var sjølbedragere som bevisst styrte unna relevant kunnskap, alternative synspunkt og motforestillinger.
Det er vanskelig å være uenig i dette. Vi var tross alt mange som talte imot krigen allerede i 2011. Ikke bare i Norge, men også hele nasjoner – ikke minst i Afrika, Latin-Amerika og Asia, stilte seg kritiske til det som i praksis artet seg om en krig hvor tidligere kolonimakter med sine kumpaner tok seg til rette i et oljerikt afrikansk land.
Det var ikke mangel på relevant kunnskap den gangen. Ikke bare var det flere NATO-land som var ærlige om at regimeskifte, og ikke å beskytte sivile, var målet med krigen. Det kom tidlig rapporter om jihadistiske elementer i opprørernes frontlinjer, og det var slettes ingen mangel på vitnesbyrd om disses grusomme forbrytelser. Det kom også raskt fram at mange av fortellingene som verserte om den libyske regjeringshærens forbrytelser var reint oppspinn. USAs forsvarsminister, som vi må regne med satt på en helt annen etterretningsinformasjon enn norske politikere, var dessuten også imot krigen.
Det mest graverende var kanskje likevel hvordan NATOs bombing hindra en fredsdelagasjon Den Afrikanske Union (AU) i å lande i Libya.4 NATO nektet å stanse bombingen for å slippe meklingsdelegasjonen inn. Da en ny delegasjon seinere under krigen, denne gangen ledet av Sør-Afrikas president, Jacob Zuma, klarte å ta seg inn og få Gaddafi til å godta et «veikart for fred»5, var NATOs svar klart: det kommer ikke på tale med fred. Seinere samme måned la norske bomber Gaddafis hjem i Tripoli i ruiner.6 Jacob Zuma uttalte seinere at AU følte at deres arbeid blei undergravd av NATOs krigsvilje, og tok til orde for at Den internasjonale straffedomstolen burde straffeforfølge Norge og NATOs krigsforbrytelser i det afrikanske landet.7
Så hva visste Norges regjering? Var man klar over at noe ikke stemte, men unnlot å undersøke? Eller var man fullstendig intetanende? Begge deler bør være nok til å få det til å gå kaldt nedover ryggen på alle som valgte inn disse menneskene til å styre landet vårt. Libyakrigen er uten tvil den største politiske skandalen i moderne norsk historie.
Ta ansvar!
I dag er Libya stadig en stat i oppløsning. I flere år nå har vi fått høre om kaos, vold, terrorisme og våpen- og menneskehandel. Landets urgamle kristne minoritet blei også så godt som utrydda av de jihadistiske gruppene NATO bomba fram til seier. 8
En skulle trodd at norske politikere dermed var litt ydmyke, men slik er det sjølsagt ikke. Vår nåværende utenriksminister, Ine Eriksen Søreide (H), er stadig «stolt» over Norges bomber over Libya.9 Statsminister Erna Solberg har dessuten gjort det klart at Norge ikke har noe særskilt ansvar for å bistå libyerne med å bygge opp landet deres.10 Det er altså ingen vits i å be denne gjengen om å foreta noe kritisk oppgjør.
Både i SV og Senterpartiet har vi sett varierende grad av sjølransakelse de siste åra. Liv Signe Navarsete, som var Senterpartiets leder i 2011, har i ettertid sagt at Stoltenberg presset ledelsen i partiet hennes til å godta krigen.11 SVs landsmøte i 2015 på sin side tok et oppgjør12 med partiets støtte til krigen.
Både Senterpartiet, SV og MDG har i mange spørsmål inntatt riktige standpunkt i utenrikspolitikken de siste årene. Partiene har stått sammen, og etter 2017 også fått støtte av Rødt for eksempel i opposisjonen mot Norges krigføring i Syria. En viss utenrikspolitisk opposisjon har endelig begynt å utvikle seg i Norge igjen.
Den naturlige konklusjonen bør gå ut på følgende: SV, Senterpartiet, og MDG bør alle sammen slutte opp om Rødts krav om å få Stoltenberg kalt inn til Stortinget, slik at de siste bitene i puslespillet som til sammen utgjør det norske Libya-traumet endelig kan falle på plass.
Å gå til krig mot et annet land er tross alt trolig det mest alvorlige en politiker kan foreta seg. Et minstekrav i etterkant må i alle fall være en reell oppvask. Rødts forslag er et godt utgangspunkt i så måte.
1 https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qid=74533
2 https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qid=74692
3 https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Representantforslag/2018-2019/dok8-201819-068s/?all=true
4 https://www.theguardian.com/world/2011/apr/10/libya-african-union-gaddafi0-rebels-peace-talks
5 https://www.reuters.com/article/us-libya/gaddafi-accepts-peace-roadmap-south-africas-zuma-idUSTRE7270JP20110410
6 https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/Rxeola/libya-norske-fly-bombet-gaddafis-hovedkvarter
7 Klipp av pressekonferansen mellom Zuma og Stoltenberg kan ses her fra 36:15 https://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/2013/MDUP11000513/avspiller
8 https://radikalportal.no/2015/03/18/den-norske-kirke-bor-be-om-tilgivelse-for-krigen-mot-libya/
9 https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/norsk-luftmakt-som-en-relevant-og-effekt/id750997/
10 https://www.dagbladet.no/nyheter/solberg-avviser-at-bombinga-gir-norge-et-spesielt-ansvar-for-a-hjelpe-i-libya/66930120
11 https://www.aftenposten.no/norge/i/A2M5Br/Navarsete-sier-Stoltenberg-presset-Sp-til-a-godta-Libya-krigen—Totalt-uforsvarlig
12 https://www.aftenposten.no/norge/i/27br/SV-tar-selvkritikk-om-Libya-krigen