Kampen om Catalonia og det konservative partiets fall har gjort at fascistiske krefter på ny styrkes i Spania. Det manglende oppgjøret med Francos forbrytelser og styre har gjort demokratiet svakt mens fascismen har sydet like under overflaten.
1. Juli 2018 fikk Spania et regjeringsskifte fra konservative Partido Popular (PP) til det sosialdemokratiske Partido Socialista Obrero Español (PSOE). Dette var etter at sistnevnte, med Pedro Sánchez i spissen, leverte et mistillitsforslag mot daværende statspresident Mariano Rajoy.
Etter at Sánchez satte sammen en mer progressiv og moderne regjering vant likevel høyrekonservative krefter frem i det regionale valget i Andalucía. Den sosiale og politiske uroen i landet fortsetter, og det er nå klart at det blir nytt valg 28. April i år.
LES OGSÅ av Sonia Muñoz Llort: I et korrupt og autoritært Spania lever Francos ånd videre
PPs korrupsjonsskandaler, et fallent monarki og bekjemping av frankismen
I mai 2018 ble det klargjort at flere medlemmer av Partido Popular ville bli siktet og straffet for institusjonell korrupsjon for å skaffe ulovlig finansiering for partiet på lokalt, regional og sentralt nivå i den såkalte Gürtel-saken. Skandalen var et faktum fordi det var siste dråpen av en rekke saker hvor medlemmer av PP hadde misbrukt posisjoner og forbindelser til næringslivet og selve monarkiet.
Da drøftet Kongressen et mistillitsforslag mot daværende presidenten, Mariano rajoy, som fikk støtte av alle unntatt det relativt nye høyrepartiet Ciudadanos og Rajoys PP. Avstemning under mistillitsforslag var tett. Av de 350 medlemmer i Kongressen, stemte 180 mot Mariano Rajoy mens 169 stemte for ham og en forsakelse.
De siste årene har det i Spania dukket opp mange partier som har utfordret makta holdt av PP og PSOE siden overgangen til demokratiet i 1975. Både i den parlamentariske venstre- og høyrefløyen har flere partier blitt stiftet, men før nå har ikke noen av dem klart å komme tydelig fram i politisk koalisjon med et av de store partiene. Før vi går videre i analysen av dagens situasjon med en tydelig fremgang av høyreekstreme krefter både i parlamentarismen og på gatene, trenger vi å ta et historisk blikk til den såkalte overgangen til demokratiet fra 1975 til 1978 – la transición — da Spania fikk grunnloven sin.
LES OGSÅ: 40 år med åpne sår — Franco er død, men straffefriheten fortsetter
Et snevert og sårbar demokrati med nasjonalkatolske røtter
Det burde ikke komme som en overraskelse at høyreekstreme krefter har fått makt i Andalucía-valget og større synlighet i den politiske offentligheten. Vi har aldri har blitt kvitt Francos arv i Spania. Enda mindre den nasjonalistiske og imperialistiske ånden som har herjet i landet siden det 15. århundre. Både konger og statsmenn har brukt alle midler for å holde Spania som ett og samlet, og med jevne mellomrom blusser disse kreftene opp som motreaksjoner til mer progressive reformforsøk.
I sin tid tok Franco makta gjennom et militærkupp velsignet av paven Pius XII for hans «katolske seier» fordi de så hans militærkupp som en hellig krig mot de republikanske ateister. De fleste er kjent med at hans diktatur varte fra 1939 fram til hans død i 1975. Men den historisk mest interessante delen er faktisk overgangen til demokratiet like etter. Den perioden hylles for åpenhet og mangfold av stemmer i Spanias vei mot å bli en progressiv og demokratisk stat. Når vi ser på detaljene merker vi oss viktige personer og prosesser som viser at Spanias demokrati ble alt annet enn rettferdig og reelt. Det er spesielt to detaljer som sikret videreføring av Francos tankegang i la transición. Den ene er hentingen av Juan Carlos de Borbón som konge utnevnt av Francisco Franco og den andre er grunnlovens fedre som skrev den nye grunnloven, men som hadde jobbet for Franco under diktaturet.
Før Franco døde og det ble klart for ham at han ikke hadde noen arvtaker, hentet han i 1969 Juan Carlos de Borbón fra eksil for å fylle rollen, dog med kongetittel. Dette med klar beskjed om å holde Spania samlet som et land og fortsette ideologien hans med litt mer progressive tendenser for å kunne innlemmes i der gode selskap i Europa. Forholdet mellom Francisco Franco og han som senere ble Juan Carlos I, kongen av Spania, ble dokumentert i videoen «Yo, Juan Carlos, rey de España» (Jeg, Juan Carlos, kongen av Spania) produsert av den spanske statlige kanalen RTVE og den franske kanalen France 3 i 2015, regissert av den spanske-fransk direktør Miguel Curtois. Videoen er på fransk med spanske tekster.
Dokumentaren ble sensurert i RTVE etter sterk press fra det spanske kongehuset, og per dags dato er den ennå ikke vist for den spanske befolkningen.
En av Partido Populars grunnleggere (tidligere Alianza Popular) var Manuel Fraga, en av Francos tidligere rådgiver og seinere en av de så kalte «Grunnlovens fedre». Han, sammen med seks andre menn med tidligere tilknytting til Francos regimes regjering, skisserte det som ble i 1978 ble vedtatt som Spanias grunnlov. Rent juridisk ble da landet ansett som demokratisk siden flere politiske partier ble stiftet og det ble åpnet for en modell med representativt demokrati med semi-føderativ organisering. Sannheten er at selv om den juridiske fasaden ble endret, ble ikke dypere strukturelle endringer som i straffeloven, forsvaret og selve det juridiske systemet ikke ble forskjellig fra Francos system. Da kan en lure på hvor dyp, folkelig og endelig den demokratiske overgangen var når Franco og hans følgere sørget for en mild spiselig versjon av sitt eget system for at Spania skulle fremstå som et åpent og moderne land.
Denne svake demokratiske overgangen med så sterk tilknytning til det tidligere militærdiktaturet er sjelden problematisert i offentligheten og enda mindre forsøkt rettet opp fra politisk hold. Nettopp fordi motreaksjoner fra høyrekonservative krefter i samarbeid med den katolske kirken og andre Franco-vennlige utenomparlamentariske organisasjoner klarer å skape mye støy i media og i gatene i form av trusler og fysisk vold.
Til og med Podemos, som i sin tid var et politisk håp for en ung venstreside i Spania, har støttet fortsettelsen av den spanske kongehuset uten å åpne for en folkeavstemning om monarkiet. Slik posisjonering av venstrepartier forteller litt om vanskelighetene for å bryte med den strukturelle arven etter Francos diktatur.
LES OGSÅ: De andres stillhet er ofrenes smerte – hvordan Franco hjemsøker Spania 40 år etter
Sosialistenes
sjanse innenfor konservative politiske rammer
De
første to månedene av den nye regjeringen fremmet sosialdemokratene
mange gode politiske forslag for å dempe den sosiale uroen. Men det
kom ingen store strukturelle endringer spesielt fordi Pedro Sánchez
lovte Mariano Rajoy at da han skulle ta over ville han beholde årets
statsbudsjett. Dette begrenser venstresidens spillerom for med
inngående endringer. I stedet har de igangsatt reversering av de
mest betente lovene Partido Popular vedtok som for eksempel at
religion som skolefag skulle telle i gjennomsnittet for
universitetsopptak. Mange applauderte også da at Sánchez har valgt
en høy andel kvinner blant ministrene. Men statsfeminisme er ingen
garanti for endringer. Pedro Sánchez’ valg å ha halvparten av
ministerpostene besatt av kvinner viste seg å skape internasjonal
oppmerksomhet, men det er foreløpig ganske ineffektiv. Spesielt
fordi mange av disse kvinnene kommer fra svært konservative
politiske miljøer selv.
Uavhengig om det er menn eller kvinner, Sánchez’ er å nedtone interne konflikter i landet. Konfliktdemping i Spania er egentlig ikke så vanskelig å få til, med tanke på hvor lavt det diplomatiske nivået til den spanske regjeringen var da Sánchez tok over etter syv år med Partido Popular. Vi må huske på at Partido Socialista Obrero Español (PSOE) de siste årene knapt har vært en opposisjon, men heller et nøytralt stort parti som har ventet på at Partido Popular skulle rote såpass at de skulle senke seg selv. PSOE har ikke vært en aktiv politisk motstander og i likhet med sine søsterpartier i Norge, Høyre og Arbeiderpartiet, har de veldig lite politiske forskjeller seg imellom. Det viktigste er å beholde makta til enhver pris uten å skape store sosiale omveltninger som kan risikere at de kan ikke være i regjering.
Mange har også lurt på hvordan situasjonen i Catalonia vil være i fortsettelsen. Situasjonen er stabil med den høyrenasjonalistiske lokalregjeringen ledet av Quim Torra som tilsynelatende har god dialog med nåværende spanske regjeringen for å finne løsninger som gir regionen tilbake sin politiske og økonomiske frihet. Forhandlingene er derfor i gang, spesielt fordi både Pedro Sánchez og Quim Torra tjener på å dempe konflikten som kunne ha kostet den katalanske regjeringen å miste ansikt fullstendig etter at de ikke turte å erklære fullstendig selvstendighet etter folkeavstemning i oktober i fjor. Siden juli 2018 krefter i Catalonia kalt til politiske streiker for å få katalanske politikere som den avsatte presidenten Carles Puigdemont fra eksil og andre profilerte katalanske politikerne ut fra fengsel, hvor de har vært siden Mariano Rajoy tok over regjeringen i Catalonia. I februar startet rettsaken mot de fengslede katalanske politikerne kjent som «Prosessen» (El procès, på katalansk), noe som enkelte anser som et spill for galleriet siden de sitter fengslet uten dom.
I mellomtiden har den sosialistiske regjeringen informert om vurdering av et oppsiktsvekkende tiltak, å gjøre alle fascistiske grupperinger ulovlige. Dette var nokså uventet, men foreløpig virker det vanskelig å gjennomføre. Første steg er å flytte Francos lik fra Valle de los Caídos (De Falnes Dal) til sin egen familiegrav. Dette har satt sinnene i kok, særlig i Madrid-området hvor det er fortsatt stor antall tilhengere av diktatoren. Samtidig mener mange av oss at dette ikke kommer en dag for tidlig, da det 42 år etter hans død er på høy tid å slutte og beundre ham som et idol, men huske ham som den morderen han var.
Høyrekonservative samarbeider, ble vi aldri kvitt fascismen i Spania?Svaret er nei. Overraskelsen var stor i desember i fjor da høyrekonservative krefter vant lokalvalget i Andalucía (sør i Spania), og grunnen til det er at det historisk sett har vært en sosialistisk region. Koallisjonen mellom Vox, Ciudadanos og Partido Popular klarte da å komme til enighet for å kunne få til makta. Mange kunne ikke tro at Partido Popular ville signere en plattform som vil svekke kvinners rettigheter, vil stenge for innvandrere og vil sentralisere all makt ved å reverse den semi-føderativ organiseringen.
De som tenker, nok en gang, at høyreekstreme krefter som Vox skal temmes gjennom parlamentarismen kjenner tydeligvis ikke til europeisk historie og enda mindre til moderne spansk historie.
Søndag 10. februar ble en høyrekonservativ marsj organisert i Madrid med deltakelse av om lag 50.000 mennesker for å kreve tidlig valg og Sánchez’ avgang grunnet «forræderi til fedrelandet». Begrunnelsen var samtalene den sosialistiske regjeringen har hatt med den katalanske regjeringen for å finne en løsning til den politiske krisen som ble utløst i 2018. I denne marsjen som ble påkalt av de tre høyrekonservative partier, ble andre ekstreme organisasjoner som Hogar Social med en klar nynazistisk profil og politiets fagforening, med i deltakelsen.
De siste ukene har dette høyrekonservative samarbeidet fått større mediafokus med deres populistiske, hatske og fremmedfiendtlige utspill og politikk. Koalisjonen er et praktfult eksempel på katolske nasjonalistiske krefter som fronter en motreaksjon til korrupsjonsskandalene og tap av offentlig kredibilitet fra Partido Popular. Et større fokus på å bevare det historiske minne for å belyse Francos ugjerninger under den spanske borgerkrigen, og senere diktaturet, mot både anarkister, sosialister, kommunister og republikanere, åpner sår hos moderate og ekstreme høyrekonservative. I dette urolige landskapet virker venstrepartiene tause og lite samlet. Tiden vil vise hvordan spanjolene vil klare å få til en ordentlig strukturell demokratisk overgang, ved å ta avstand fra fortiden og kreve ansvarliggjøring for forbrytelser mot menneskeheten som ligger som åpne sår i det spanske samfunnet.
I praksis har ikke den sosialdemokratiske regjeringen skapt dype politiske endringer i det spanske landskapet. De har drøftet med gode intensjoner, men gjennomføringsevnen har vært manglende fordi de har vært bundet til tidligere budsjetter og politiske rammer utarbeidet av Partido Popular. Da er det spørs om Spania nok en gang bare gjennomgår en ansiktsvask mens de gamle strukturene får lov til å leve i beste velgående, hvor økende fascistisk vold også på gatene skjer uten konsekvenser, mens forsøk på knebling av progressive stemmer blir vanligere. Siden venstreparlamentariske krefter har lite spillerom med nåværende strukturer, kan andre sosiale bevegelser som den såkalte «Pensjonistenes tidevann» (La marea pensionista) eller den feministiske bevegelsen, føre med seg større omveltninger enn de som høyrekonservative krefter nå forsøker å bremse.
Det er klart at sosiale og politiske endringene ikke vil oppnås gjennom det parlamentariske systemet, og Spania sliter fortsatt med følgene av den økonomiske krisen fra 2008. Årsakene til denne forlengelsen og til de prekære livssituasjoner for mange spanjoler ligger nok en gang i hendene til oligarker, biskoper, rikspolitikere og medlemmer i kongehuset som opprettholder godene Franco ga dem. Slik blir det lite vilje til demokratiske endringer selv om det kommende 28. april skal gjennomføres der tredje nasjonale valg på fire år. La oss se hva det nye valget bringer.