Finansministerens ideologiserte diskurs prøver ikke å finne en løsning på et sosialt problem, men bruker fattigdom i en strategi for manipulasjon.
Finansminister, Siv Jensen, sa fredag 1. mars, på Politisk kvarter at hun mente de økte ulikhetene i Norge skyldes økt innvandring. Denne ytringen vitner om en ideologisert diskurs som egentlig ikke prøver å finne en løsning til et problem, men bruker problemet for å politisere debatten.
Ministeren sier at «den viktigste årsaken til fattigdom blant barn, er innvandring», men når hun viser denne bekymringen gjør hun ikke det på samme måte som en institusjon som FNs World Food Program.
LES OGSÅ: På ny bruker Siv Jensen innvandrere som avledning for å angripe samfunnets svakeste
Finansministeren er mer bekymret for «tallene» som kan skape et dårlig bilde av Norge overfor det internasjonale samfunnet. Med andre ord: «hallo, dette er verdens rikeste land! Derfor er det helt uakseptabelt at noen «jævla innvandrere» tar med seg fattigdommen hit».
Da er det ikke rart om høyreradikalere faktisk kommer med utspill som: «Jævla innvandrere som har gjort landet vårt fattigere».
Det er nettopp det Siv Jensen og FrP skaper her, et politisert samfunn på en feil måte (altså å bli politisert er ikke et problem i seg selv, problemet er å bli politisert på feil premisser), de bruker en ideologisert diskurs som en strategi hvor de skaper et fiendebilde som avledning fra de virkelige problemene Norge har.
Denne ideologisert diskursen har til og med vært selvdestruktiv. Det var derfor Sylvi Listhaug gikk av som justisminister. Rødt stilte mistillitsforslag mot Listhaug, og det var det minste en stortingsrepresentant burde ha gjort etter at hele landet hadde fått vite at Sylvi Listhaug hadde skrevet (på facebook) på et bilde av tungt bevæpnede, maskerte krigere «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonal sikkerhet»
I denne saken så vi ikke en minister som ville løse et samfunnsproblem, men vi så en militant FrPer med en klar ideologisert diskurs som forsøkte å manipulere andres meninger.
Nå ser vi at Siv Jensen følger den samme agendaen. Hun skylder på innvandrere for fattigdommen i Norge, men hun skylder samtidig på alle fattige, til og med fattige nordmenn. Til slutt er dette en konflikt mellom sosiale klassene — Siv Jensen representerer de rikeste.
LES OGSÅ: Fattigdomslykke for de rike
Politikken hun innfører her, minner meg om en kontekst som fantes i Europa i 1622. Michel Foucault beskrevet dette gjennom en analyse han gjorde i en bok som heter Galskapens historie i opplysningens tidsalder. Galskapens historie er preget av en indignasjon over behandlingen av «de gale», men som et heftig ønske om å bryte opp tausheten som omgir dem, og lytte etter stemmene som for lengst er forsvunnet i mørket.
Boka handler om hvordan “de gale” en gang var en del av samfunnet, men som siden ble mer og mer fordømt og isolert. Ifølge Foucault er det historien om hvordan fornuften fordriver galskapen og bringer den til taushet. Han mener at «denne fordrivelsen lever videre i språket vårt, som er bygget på skarpe motsetninger mellom sant og usant, rett og galt, det «samme» og det «andre», mellom fornuft og galskap».
«De gale» som Foucault beskrev som en undertrykt gruppe, som lenge før (i 1495) var representert både i Hieronyus Bosch og Pieter Bruegels bilder, var egentlig ikke godt definert. Alle kunne være «gale», til og med de såkalt fattige. Og her er poenget mitt, når jeg nevner konteksten i 1622.
Foucault forteller om en pamflett, «Grevious groan for the Poor» som tilskrives Dekker, der menes hvor «farlige» fattigdommen eller «fattige» var og advarer eller anklager:
«Selv om antallet til fattige ikke slutter, men bare vokser daglig, alle ting går fra ille til verre når det gjelder å lindre deres elendighet (…) mange menigheter sender folk for å tigge, jukse eller stjele for å leve. De fattige er egentlig potensielle arbeidere, men de ønsker ikke å jobbe, og på denne måten er landet forferdelig smittet av dem (…) Vi frykter at de vil kvele nasjonen; det hjelper ikke å sende dem til andre land her i nærheten, for da blir de i dette kontinentet med tette land hvor de kan plasseres og kommer tilbake. Derfor foreslås det at de blir forviste og overførte til landene som nylig ble oppdaget i Øst- og Vest-india».
Maleriet Narrenes skip av Jeroen Boschca (ca.1495) har for Foucault denne betydning: «forvisningen av de gale» som ble sendt til de indiske koloniene.
Det er nettopp det denne blå-blå regjeringen har gjort i disse årene, ikke bare å sende mange flyktninger ut, men i noen saker å sende sine egne borgere ut. Det finnes mange saker som likner på historien om Mahad Abid Mahamud. Det er sant at statsborgerloven sier at man kan tilbakekalle statsborgerskapet om vedtaket er ugyldig. Men, sier jusprofessor Hans Petter Graver, «forutsetningen for at noe skal være ugyldig er at man foretar en vurdering av hvordan ugyldigheten vil ramme og sakens øvrige omstendigheter».
Den måte som denne blå-blå regjeringen har brukt noen institusjoner, viser oss at de ikke bruker tekniske kriterier, men fordomsfulle kriterier for å lede landet. Man kan godt mistenke at de sender sine egne borgere ut fordi de ikke har en bestemt hudfarge, eller fordi de representerer en annen religion, eller la oss si, fordi de er fattige.
Det er åpenbart at de vil gjøre de fattige skyldige i sin fattigdom, og når de snakker om «de fattige», snakker om dem som om de hadde vært de verste fiender Norge har. Vi kan for eksempel analysere holdningen som Siv Jensen har hatt til noen fattige mennesker som må tigge på gata, hun og FrP har ikke vært interesserte i å hjelpe folk som er sultne.
LES OGSÅ: Ville kaste ut og stenge grensene for romfolk — holdt tale på holocaustdagen
I 2013 Frp-leder Siv Jensen fryktet tigger-boom i Norge til sommeren og ba justisminister Grete Faremo om tiltak før sommeren.
«Vi kan ikke gå inn i en sommer med så uavklart situasjon om hva vi skal gjøre med den økende tiggingen. Det er oppsiktsvekkende klare råd fra politiet: De sier først at det ligger an til en kraftig vekst i tiggingen i sommer. Så gir det et klart råd om at et forbud er å foretrekke. Da blir det helt feil å komme med en politikk, som ikke griper fatt i de utfordringene politiet beskriver».
Det overrasker meg ikke det som Siv Jensen sier her. Dette viser hennes ideologi, ikke hennes ideer om teknisk å løse et konkret samfunnsproblem. Det forventes at en som blir satt til å være finansminister, innehar visse evner og kunnskap som gjør at hun kan gjøre sin jobb tilfredsstillende. Jobben, slik jeg ser det, er å løse problemer i stedet for å politisere debatten.
Det er som om hun fortsetter med denne politikken fra 1622, som akkurat beskrives i Dekkers pamflett:
«Vi må straffe dem i henhold til lover og bringe dem til rettelser, og for dem som har koner og barn, er det nødvendig å sjekke om de har vært gift, vi må sjekke om barna er døpt … fordi disse menneskene lever som villmenn, uten å være gift, ikke begravd eller døpt, og det er på grunn av denne tilsynelatende frie, dog syndige livsstilen at så mange liker å være vagabonder».
Å straffe de fattige er det eneste som FrP ønsker å gjøre. De mener kanskje at det er den eneste måte for å unngå en «fattigepidemi»? men samtidig fortsetter FrP med sin agenda ved å følge en ideologi hvor de vil bruke «de fattige» til å manipulere andres meninger.
Vi veit hvordan FrP tenker og lever, men hva med oss som faktisk lever i det 21. århundret? Hva er vår strategi for å bygge et sivilisert samfunn?