Fattigdomslykke for de rike

Å stå i kø utenfor Fattighuset i all slags vær for å få mat utgått på dato. Om ensomheten. De lange dagene. De søvnløse nettene. Tomt kjøleskap og ti dager igjen til trygd. Møte veggen i hjelpeapparatet. Det er livet til fattigfolk. Vi kan ikke rømme til hytta når det røyner på.

Hvordan det er å være fattig og lykkelig uten en arv på 10 millioner i sikte? Hvordan det er å bo i en sliten kommunal leilighet med skyhøy husleie? Hvordan det er å måtte søke på økonomisk sosialstøtte for å klare utgiftene?

Dyr strøm og høy husleie. Få avslag på søknaden om hjelp til å kjøpe vinterklær til barna. Å stå i kø utenfor Fattighuset i all slags vær for å få mat utgått på dato. Om ensomheten. De lange dagene. De søvnløse nettene.

LES OGSÅ: Lønnsinntekta faller og fattigdommen øker — den blåblå politikken fungerer som planlagt

Å grue seg til jul. Til sommerferien. Det og ikke ha en rik familie som kan spe på når det kniper som verst. Når lommeboka er tom og kjøleskapet er tomt. Om alle barna som ikke ønsker seg noe særlig fordi de vet at foreldrene ikke har råd. Som må se langt etter frukt og grønnsaker og annen sunn mat.

Jeg kunne fortelle om den gamle mannen som ikke feiret 17. mai fordi han ikke hadde dress og skikkelig sko. Som sov seg gjennom nasjonaldagen. Eller om den gravide unge kvinnen som ikke hadde råd til å kjøpe babytøy, men måtte på Fattighuset for å finne det til det ufødte barnet sitt. Om alenemoren som sa at hennes sønn måtte velge mellom mat og vinterjakke. Om besteforeldre som henter julegaver på Fattighuset til sine barnebarn. Om ikke å ha råd til å gå til tannlegen. Om skammen og trøstesløsheten.

Jeg kunne si noe om den «fattigdomslykkelige» fremtiden for folk som lever under fattigdomsgrensen. Om forskjellene som bare øker og øker. Jeg kunne si noe om en minister som er bekymret over de økte sosialutgiftene. Som hun selv har sørget for. Joda, jeg kunne si mye om «fattigdomslykken». Om å greie seg med lite eller ingenting.

«Fattigdomslykke» er et begrep det stinker av. Det ble lansert av forfatter Martin Nygaard som sammen med kona har en samla formue på over 14 millioner kroner. Han forteller i Aftenposten at «selv om du har dårlig råd så behøver du ikke være ulykkelig. Derav ordet fattigdomslykke. Du må ikke gå inn i offerrollen.» Det er nok enkelt når man har en arv på 10 millioner i sikte.

LES OGSÅ: Lege med 2,3 millioner i inntekt vil kutte i sykelønna — mener det er solidarisk

Det er jo fint at de fattigdomslykkelige kunne flytte til en romslig tomannsbolig* på Smestad, og stikke avgårde til hytta si når det røyner på i media. Det unner vi dem, vi ordentlige fattige i slitne og trange kommunale leiligheter. Men det er forskjell på å være sparsommelig i en romslig tomannsbolig på vestkanten og skikkelig fattig i en kommunal leilighet på østkanten. Å være sparsommelig er ikke det samme som å være fattig.

Og nå skal ekteparet Martin Nygaard og Victoria Dahr arrangere kurs i fattigdomslykke. Det koster altså kr 2500 for å delta på dette «fattigdomslykkelige» kurset. Hvem er dette kurset tiltenkt? Naboene på Smestad? Eller de som står i matkø utenfor Fattighuset? Og hva skal de lære bort? Kanskje eksempelet Nygaard selv slo seg på brystet med, at han hadde gått* fra flyplassen i London, ikke tatt taxi. Vel, vi fattige har ikke råd til å dra på tur til London. Vi har heller ikke råd til å dra på kurset hans, som uansett skal være avlyst på grunn av manglende interesse.

Det er ingen som bidrar mer til klimabekjempelse og miljøet som fattigfolk. Ordentlig fattige altså. Vi er dødsflinke på gjenbruk i form av arvede klær, eller det vi finner på Fattighuset. Vi jakter på gratis ting og tang på finn.no. Vi er sparsommelige av ren nød. Veien til fattigdom er enkel og kan ramme nesten alle.

LES OGSÅ: Ny blåblå rekord: Over 100.000 fattige i Norge

I Norge lever over 500 000 mennesker i relativ fattigdom, det vil si at man har en inntekt under 60 % av medianinntekten. For den som berøres av dette er ikke det bare tall men en ubarmhjertig virkelighet som gir konsekvenser i hverdagen, barnas oppvekstvilkår, bolig, helse, utdanning og makten over egen tilværelse.

Hva skjer med folk som havner i fattigdom? Jo, de pådrar seg en rekke tilleggsproblemer utover det å være fattig, som i seg selv er skambelagt, noe man ikke snakker høyt om fordi man ser på seg selv og blir sett på av samfunnet som en taper og man går rundt med en nederlagsfølelse som ikke akkurat gir oss selvtillit nok til å gå ut i verden for å få jobb. Bekymringer over at pengene ikke strekker til, tomt kjøleskap og ti dager igjen til trygd, sitte hjemme og kjenne på nye og gamle vondter, møte veggen i hjelpeapparatet. Grue seg til natten, grue seg til morgendagen.

Over 100 000 barn vokser opp i fattigdom. Dette er barn som ekskluderes fra arenaer som fotballklubber, idrettsforeninger, skolekorps og lignende fordi foreldrene ikke har råd til å betale kontingent og utstyr, barn som har lært og ikke ønske seg noen ting, som ikke har drømmer om sin egen fremtid og alle barn som vokser opp i en slik situasjon vil bli preget av det resten av livet. Det er foreldre som ikke har råd til å lage varm mat hver dag, ikke reise på ferie, ikke kan sende barna i bursdager og som opplever at kommunale tiltak ikke er tilstrekkelig for å brødfø sin egen familie. Dette er pensjonister og arbeidsledige, mennesker med en dårlig psykisk helse, mennesker som av ulike årsaker har havnet utenfor fellesskapet.

Det er livet til fattigfolk. Vi kan ikke rømme til hytta når det røyner på.

*Etter presisjon fra Martin Joyce Nygaard har vi rettet opp i at han bor i tomannsbolig, ikke villa slik det først ble skrevet, og at han gikk fra flyplassen i London, ikke at han tok taxi.