Folkeopprøret mot Ortegas kleptokrati

Etter 33 år har jeg omsider vært tilbake i Nicaragua. I 1986-87 var jeg med å bygge en skole der, mens landet var på sammenbruddets rand på grunn den USA-finansierte Contras-hærens krig mot sandinist-revolusjonen. I dag preges Nicaragua av et bredt folkelig opprør mot Ortega-regjeringens kleptokrati, landets fattigdom og økonomiske mislighold, og ikke minst politiets og paramilitsers drap på over 300 demonstranter og interneringen av 777 politiske fanger.

Jeg var så heldig å få være med i en solidaritetsbrigade som bygde en skole i landsbyen Las Cidras, tre timers marsj opp i Matagalpafjellene, uten vei, vann eller elektrisitet. Her 33 år senere fikk jeg anledning til et gjensyn med landet og landsbyen som har hatt så stor betydning for mitt liv. Materielt er fremgangen i Las Cidras gledelig stor. Landsbyen har nå fått elektrisitet, og mesteparten av de regntidsutsatte leirpussede halmhus med bambusskjelett er erstattet med solide hus i murstein og med vanntette tak. Jeg kunne også konstatere at vårt eget skolebygg i jordskjelvsikret mur og betong hadde klart seg godt gjennom 33 års bruk, og hadde fått nytt metalltak etter at det gamle ble tatt av den altødeleggende orkanen Mitch i 1998.

Da den borgerlige opposisjonen vant over sandinistene ved valget i 1990 ble det offentlige skoleverket nedlagt og lærerne fikk sparken, noe som ga minner om Somoza-diktaturets politikk for å forhindre bevisstgjøringen som skjer når befolkningen blir utdannet. På «vår» skole i Las Cidras fikk lærerne likeledes sparken og måtte flytte fra landsbyen, noe som var et enormt tilbakeslag for området, både kulturelt og for folkeopplysningen. Derfor var det fantastisk å se at etter Ortegas valgseier i 2007 ble skolen gjenåpnet, og i tillegg ble det bygget  en ny og større. Et lite lyspunkt i alt mørket ved at FSLN for å gjenerobre makten stort sett sviktet alle sine grunnleggende verdier. Men skolen vår blir helt klart overstrålet av en ny, stor og selvbevisst katolsk kirke i nabolaget, noe som godt avspeiler Ortega-adminstrasjonens allianse med de mest reaksjonære deler av kirken for å gjenvinne makten.

Las Cidras har fått bilvei der det tidligere var hestetråkk, selv om den skylles vekk under den årlige regntiden og nå var i en tilstand min nedslitte camioneta-firehjulstrekker ikke kunne klare, så det atter var å ta føttene fatt. Men det var fint å se at i tillegg til muldyr og hester, var det deler av lokalbefolkningen som nå kjørte fint og flott opp med terrenggående motorsykler og firehjulstrekkere. Da vi fikk fraktet opp byggematerialene med firehjulstrekker i 1986 var det en folkebegivenhet, men allerede dagen etter, da sandinistpoliti og militær kjørte opp, var folk såpass blaserte at de ikke lenger hevet et øyenbryn.’

Strøm har gitt fjernsyn og internett, noe som har medført at landsbybefolkningen nå har en helt annen nasjonal og internasjonal orientering. Tidligere kunne de knapt høre musikk på de dyre og batterifortærende radioer, hvor musikkglade unge i desperasjon kokte batteriene for å forlenge spilletiden og deretter slo en spiker igjennom dem for et ekstra siste boozt, før stillheten, grisegrynt og hanegal atter overtok.  Mobiltelefoner er i dag så utbredt i landsbyen at det er kamp om ladeplass. Den telefonkiosken som slett ikke fantes der for 33 år siden, var nå like graffiti-preget og hærverksutsatt som de aller siste norske. De nicaraguanske musica ranchera, den latinamerikanske hestepop, har fått sterk konkurranse av hiphop på spansk som dundrer ut av store høyttalere på max volum, og ungdommens baseballcaps handler i dag like mye om internasjonal stil som om nasjonalsporten béisbol.

Trumps trusler sikrer Ortegas makt
Det er ubehagelig å være kritisk til regjeringspartiet i Nicaragua i en tid hvor USA truer med invasjon i Venezuela og deretter nevner Nicaragua i samme krigshissende intervensjonstale, med klare minnelser om Monroe-doktrinens rettferdiggjøring av USAs kontrollsfære i Latin-Amerika. For selv om nica-befolkningen hater lederne sine, vet de av brutal erfaring hva amerikansk innblanding vil bety, så de er meget bevisst på at de selv og ingen andre skal velte Ortega-regimet. Venezuelas økonomiske nedsmelting og statskapitalistiske krise har rammet det lille mellomamerikanske landet Nicaragua ekstra brutalt, siden de med årene har blitt mer og mer avhengig av økonomiske tilskudd og billig olje fra restene av Chavez’ boliviarianske revolusjon. Særlig fordi støtten fra de fleste andre land — også Norge — har blitt skåret vekk. Bortfallet av penger fra Venezuela er likevel et mindre problem enn den degenerering og ødeleggelse av det sosio-politiske system president Daniel Ortega og ektefellen, visepresident Rosario Murillo har påført Nicaragua for å beholde makten. Parets politiske handlinger og politiske overgrep overgår House of Cards i alle sine utspekulerte renkespill. Befolkningen har likevel ikke sett så mye til pengene fra Venezuela, fordi de i hovedsak ble kanalisert gjennom selskaper kontrollert av Ortega-familien.

Contras-krigen
USA ga ikke opp kontrollen over Nicaragua uten sverdslag etter revolusjonen i 1979, så da Ronald Reagan tok over som president var et av de fremste mål å styrte sandinistene. Presidenten og hans ivrige håndlanger, løytnant Oliver North, gikk så lang som å selge våpen til erkefienden Iran for å skaffe penger til deres skitne krig mot Nicaragua, etter at Kongressen hadde stoppet videre finansiering og planlegging av en blodig og formålsløs borgerkrig. Allerede i 1986/87 kunne vi merke hva en krigsøkonomi betød av medfølgende korrupsjon og maktmisbruk, når mer enn halvparten av statsbudsjettet gikk med til å forsvare seg mot Contras. Mye av dagens maktsentralisering har sine røtter i krigen og dens destabilisering av landet, uten at det skal være et forsvar for de som utnytter sin posisjon. Den gang var det unntakstilstand og militær over alt for å møte en ytre fiende. I dag er det overveldende mye politi som går etter indre «fiender».

Trump-administrasjonen kom hurtig på banen med nye trusler og økonomiske sanksjoner, initiert av to «kommunistjegere» som kom for sent til den kalde krigen, senatorene Marco Rubio og Ted Cruz. Med slett skjult referanse til president George W. Bushs politikk mot  «Ondskapens akse» og Reagans uttrykk «Ondskapens imperium», lanserte den nasjonale sikkerhetsrådgiver-hauk John Bolton det nye fiendebildet «Tyranniets troika» om Nicaragua, Venezuela og Cuba. USAs trusler mot disse lands autokrater står ikke i forhold til den forståelse Trump har vist overfor langt farligere eneherskere i Nord-Korea, Saudi-Arabia, Russland eller Tyrkia. Når USA atter truer Nicaragua gjør de faktisk Ortega-regimet en tjeneste ved å samle nasjonal støtte, for selv om folkets opprør viser motstand mot nepotismen og korrupsjonen til dagens makthavere, så er det ikke for å få tilbake USAs imperialisme og Somozas militærdiktatur.  Trump-administrasjonens økte trusler og økonomiske sanksjoner er dessverre med til å styrke Ortegas udemokratiske styre, ved at han nå kan vise til en tilnærmet krigssituasjon slik det var under Contras-angrepene, og enhver opposisjon kan avskrives som «agenter for fremmede makter». En sentralisert krigsøkonomi, slik den var på 1980-tallet, er en gavepakke til Ortegas kleptokrati, for da har enhver konfiskering et sikkerhetsmessig perspektiv.

Terrorsiktelse mot sandinist-veteraner
Det så overveldende vakre, men hardt prøvede Nicaragua har de senere år omtrent forsvunnet ut av medieoffentligheten, inntil sosialt opprør og Ortega-regjeringens brutale drap på demonstranter i fjor for en stakket stund ga litt oppmerksomhet, før myndighetenes omfattende forfølgelse av opprørerne og enhver opposisjon igjen kunne fortsette i stillhet. Internasjonale medier er bare interessert i blod og ikke lavintensitetskrig mot egen befolkning.

I april i fjor innførte president Daniel Ortega nedskjæringer i pensjonenes størrelse og en såkalt skattereform som i praksis betød at arbeidere fikk økt skattetrykk og pensjonister nedskjæring av opparbeidede rettigheter. Dette kom på toppen av tidligere utbytter-avtaler med arbeidsgiver-organisasjonene om lønnsnedsettelser og opprettelse av såkalte sweatshops eller maquiladoras, fabrikker for internasjonale tekstilfirmaer, med horrible lønns- og arbeidsforhold. Landets pensjonister, mange av dem gamle aktivister fra revolusjonen mot den USA-støttede diktatoren Somoza i 1979, gikk på gaten i store demonstrasjoner og aksjoner som kunne minne om de Gule Vester i Frankrike. De fikk hurtig tilslutning av studentene som okkuperte tre universiteter, og det utviklet seg videre til et omfattende folkeopprør med landsdekkende generalstreik og transportblokade. Det ble møtt med brutalt opprørspoliti, bruk av snikskyttere og væpnede militsgrupper med nær tilknytning til regjeringspartiet FSLN. Minst 325 mennesker ble drept, tusenvis sårede og med nesten 800 politiske fanger, i tillegg til nærmere 50 000 som menes å ha flyktet til nabolandene for å unnslippe videre forfølgelse og sammenbruddet i økonomien.

Fortsatt er myndighetene i gang med politiaksjoner, særlig mot journalister og intellektuelle, hvor de etter tyrkisk modell beskylder dem for å planlegge statskupp og fengsler dem uten lov og dom, og i de få rettssaker som har kommet opp har demonstrantene blitt idømt horrible straffer for «terrorisme»!

Carlos Brenes, Tomás Maldonado og Alfonso Morazán er tre pensjonister som var sandinistiske frihetskjempere sammen med dagens president Daniel Ortega. Fire årtier senere beskyldes gamle revolusjonshelter for terrorisme, organisert kriminalitet og andre konstruerte «forbrytelser» fordi de er motstandere av Ortegas maktmisbruk. Ved rettssaken nylig la aktoratet ned påstand om 34 års fengsel! Dette er ikke folk som ønsker innblanding fra USA og Trump, men som fortsetter den frihetskamp og anti-imperialisme som er selve kjernen i sandinismen, og som gikk på gaten fordi Ortega/Murillo-familien har plyndret landet, pervertert revolusjonen og alliert seg med de mest reaksjonære krefter for å holde på makten. Alfonso Morazán er pensjonert offiser og var med på grunnleggelsen av EPS, sandinistenes folkehær, men er nå siktet for å være opprører og har vært fengslet siden november. Bondelederen Medardo Mairena som har talt de fattige bønders sak på beste vis, deltok derfor i protestene mot regjeringen i 2018. Han ble nylig dømt til 216 år og 3 måneders fengsel(!), selv om maksimalstraffen i Nicaragua er 30 år.

Blodig undertrykkelse
Nicaraguas historie er preget av århundrelang motstandskamp mot USAs invasjoner og økonomiske utbytting, og ikke minst deres nasjonale håndlangeres overgrep her i USAs bakgård. Men landet har I tillegg hårde rammebetingelser av enorme naturkatastrofer som jordskjelv, vulkanutbrudd, oversvømmelser, tørke og drepende tyfoner som har blitt forsterket av utenlandske interessers utpining av jord og regnskog. Somoza-familien ble tildelt diktatorisk makt av USA for å slå ned Augusto César Sandinos sosiale og anti-imperialistiske opprør mot USAs makt på 1920- og 30-tallet, og fikk USAs ryggdekning til å gjøre landet til sin familieforretning, og dømte alle motstandere til fengsel eller døden. Da USA ga Nasjonalgarde-offiseren Anastasio Somoza makten, kvitterte han med å si: «Jeg skal gi dette landet fred, om jeg så må skyte hvert eneste menneske her for å få det».

Ifølge en ikke helt vanntett vandrehistorie skal president Franklin D. Roosevelt ha sagt om Somoza: «“He may be a son of a bitch, but he’s our son of a bitch». Selv om sitatet muligens ikke er helt autentisk, dekker innholdet den kolossale kynisme og menneskeforakt USA har tillatt sine håndplukkede diktatorer i hele Latin-Amerika, med frie hender til overgrep og drap, og innsettelse av USAs tropper og «rådgivere» hvis det var nødvendig for å opprettholde utbyttingen.

Den første Anastasio Somoza ble skutt av poeten Rigoletto Lopez Perez i 1956. Det fjernet ikke diktaturet, for han ble etterfulgt av sønnene lille-Anastasio og Luis, med et styre om mulig enda mer brutalt og korrupt, men fortsatt med full støtte fra USA. Lille-Anastasio kom med utsagn som «Jeg vil ikke ha en utdannet befolkning. Jeg vil ha trekkdyr». På grunn av somozistenes bevisste politikk for å hindre at befolkningen fikk utdannelse for at de skulle forbli føyelige og uvitende analfabeter, ble den første oppgave for sandinistene etter revolusjonen en gigantisk alfabetiseringskampanje, der 60 000 studenter og lærere dro ut på landsbygden i måneder av gangen for å lære folk å lese og skrive.

Lang motstandskamp mot utbytterne
I 1967 klarte den politiske opposisjonen å samle seg om felles kandidat til å stille mot Somoza i valg som ellers ble ordnet på bakrommet i presidentpalasset. Under en stor demonstrasjon til støtte for kandidaten åpnet diktator Somozas Nasjonalgarde ild mot flere tusen demokrati-demonstranter, og over 500 mennesker ble slaktet ned på åpen gate — noen mener antall drepte var så mange som 1500. Det ble klart for alle at Somoza ikke ville la seg avsette på demokratisk vis, og mange trakk konklusjonen at den nylig opprettede FSLN-geriljaen var eneste vei frem.

Da et jordskjelv i hovedstaden Managua lille juleaften i 1972 drepte titusenvis av mennesker og la sentrale deler i millionbyen i grus, avslørte det  for all verden Somozas kynisme gjennom å stjele og tilegne seg store deler av pengehjelpen som strømmet til den nødstedte befolkning. Han fikk likevel USAs fortsatte oppbakking. Jordskjelvet i hovedstaden ble et bevissthetsmessig vendepunkt i den lange kampen mot diktaturet og styrket den folkelige oppslutningen rundt FSLNs geriljakrig frem til revolusjonen syv år senere. Somozas tyveri av de internasjonale hjelpemidler og korrupsjonen som gjorde at intet ble bygget opp igjen i jordskjelvområdet. Diktatoren begynte å miste  støtte selv fra sine nærmeste allierte i byggebransjen og næringsliv, fordi de ikke fikk byggeoppdrag og skadeerstatning.

Motstanden mot Somoza fikk sitt store nasjonale oppsving etter FSLNs juleaksjon i 1974, hvor geriljasoldater stormet en julemottagelse for den amerikanske ambassadøren, og mange av Somozas venner og slektninger ble tatt som gissel. Diktatoren ble tvunget til å løslate politiske fanger, blant dem den unge Daniel Ortega, betale FSLN én million dollar og fly dem til Cuba for å få frigitt regimets støttespillere.

FSLN fortsatte geriljakrigen med voksende folkelig støtte mot Somoza og hans brutale Nasjonalgarde i årene fremover, men med enorme tap. Da somozistene i januar 1978 skjøt ned og drepte redaktøren for den borgerlige opposisjonsavisen La Prensa, Pedro Juaquín Chamorro, begynte selv de borgerlige grupperinger å innse at de kanskje ikke var tjent med Somoza-diktaturet. Geriljasoldater fra FSLN stormet i august 1978 den diktator-dominerte kvasi-nasjonalforsamlingen og tok over 1000 gisler av Somozas nærmeste støttespillere, og FSLN fikk enorm støtte i befolkningen. Somoza måtte ut med flere løsepenger, men trodde fortsatt han kunne slå ned opprøret med stadig mer vold og militær brutalitet. Han fikk fortsatt våpenstøtte og «demokratiske råd» fra USA til terroren, men utløste i stedet et bredt folkelig opprør. Somoza gikk så langt at han bombet sin egen befolkning og byer fra fly, noe som ikke gjorde folkets raseri mindre. Kampene pågikk frem til 19. juli 1979, hvor FSLN omsider kunne innta hovedstaden Managua og ble feiret som de befriere de var. Somoza rømte landet med det som var igjen i statskassen, men USA hadde ikke lenger bruk for ham, så de nektet sin gamle allierte opphold. Somoza måtte slå seg ned i Paraguay, hvor han senere ble likvidert av en liten gruppe argentinske geriljasoldater som hadde erfaring fra kampene i Nicaragua. Under frigjøringskampen fra 1972-1979 og den påfølgende krigen mot de USA-støttede Contras frem til 1990 ble minst 60.000 nicaer drept, noe som er et enormt tall i en befolkning omtrent på størrelse med Norges.

Dora María Téllez
Heltene i fortellingen om Nicaragua er ikke bare FSLN, men like mye Nicaraguas vanlige befolkning, som ut fra ingenting annet enn ekstreme livsbetingelser har kjempet og gjort opprør hver gang de har blitt holdt nede. Revolusjonshelter er ikke så viktige som de selv tror – kanskje med et lite unntak for Dora María Téllez. Hun er strengt tatt den eneste politiker i Nicaragua jeg fortsatt stoler på. Som 20-årig medisinstudent tilsluttet hun seg FSLN på midten av 1970-tallet og måtte snart gå under jorden som geriljasoldat og drev helsearbeid i hemmelighet oppe i fjellene. I det mannsdominerte FSLN måtte de innse hennes særlige evner. Hun var nestkommanderende ved angrepet på Nasjonalforsamlingen i 1978, og i 1979 ledet hun motstanden i den viktige byen León, som til tross for at de ble bombet fra luften, klarte å frigjøre byen som den første av de større byer. Etter revolusjonen satt hun i nasjonalforsamlingen for FSLN, samtidig som hun utdannet seg til historiker.

Krigen mot Contras førte til stadig mer sentralisering, militarisering og mannsdominans av FSLN-styret. Téllez var tidlig kritiker av utviklingen, men samtidig var de i krig, så det var ingen god situasjon for intern opposisjon i partiet. I 1995 forsøkte Dora María Téllez sammen med frigjøringsteologen, dikteren og landets første kulturminister, Ernesto Cardenal, og forfatteren og tidligere visepresident, Sergio Ramírez, å gjenopprette den sandinistiske bevegelse som noe annet enn bare partiet FSLN, ved å danne MRS, den sandinistiske fornyelsesbevegelse. Men de hadde ikke sjanse mot Ortega-klanens makt og økonomi, og ikke minst deres evne til å ta monopol på fortellingen om sandinist-revolusjonen.

Valgnederlaget i 1990
FSLN overtok Somozas sammenblanding av privateiendom og statseiendom, og ved valgnederlaget i 1990 var det flere av revolusjonskommandantene som sikret seg disse verdiene, slik det samtidig skjedde i mange østeuropeiske land da muren falt. I dag er Daniel Ortega antagelig Nicaraguas rikeste mann. Etter tapet mot den borgerlige opposisjonen ble dessverre ikke Ortega skiftet ut som leder for FSLN, og kunne derfor omskape partiet til en valgkampmaskin kun for seg selv. Det meste av partiets ideologiske grunnlag ble forlatt for atter å bringe ham til makten. Han inngikk avtale med den korrupsjonsdømte president Arnoldo Alemán om samarbeid og amnesti for en mann som var dømt til 20 års fengsel, og som Transparency International rangerte som den niende mest korrupte statsleder i verden. Ortega allierte seg med de mest reaksjonære deler av den katolske kirke og ga dem et totalforbud mot abort i bytte. Arbeidsgiverorganisasjonene fikk frie hender til lønningspress. Etter valget i 2006 inngikk Ortega avtale med USA om frihandel og med omfattende midler å hindre flyktninger fra Sør-Amerika å kommer nordover gjennom Nicaragua, og inngikk også en avtale om internasjonal narkotikabekjempelse som ga USAs føderale narkotikapoliti DEA en viktig base mot nabolandene.

Dora María Téllez har vært en viktig støtte til det folkelige opprøret mot Ortegas stadig mer korrupte enevelde og blir derfor utsatt for trakassering fra myndighetenes side, blant annet gjennom en razzia hjemme hos henne «for å lete etter våpen», men de har til nå ikke turt å arrestere henne. Sammen med Sergio Ramírez er hun et viktig bindeledd mellom sandinistrevolusjonen og dagens folkeopprør. Og ikke minst har Tellez’ mangeårige feministiske kamp og innsats for lesbiske og homofile gjort at hun i tale og skrift har kunnet avsløre hvordan Ortega har gått hele veien fra klassisk latinamerikansk machismo og maktfullkommenhet til å bli en caudillo, en frigjøringsleder som blir statsleder, men fortsatt baserer seg på våpenmakt. I Ortegas tilfelle et partiledet politi, supplert med ungsandinistenes lovløse milits. Disse ble satt inn med stor brutalitet mot demokratiforkjemperne i sommer, og utførte hevnaksjoner som uniformert politi ikke ville identifiseres gjennom. Fortsatt ligner deler av Managua på en beleiring, med enorme politistyrker plassert på sentrale steder. De mest aktivistiske universitetene er omringet av politi og kjøretøy. Opposisjonsmediene utsettes for stadig polititrakassering og overvåkning. Militsene setter ild til lokaler, kutter internettforbindelsen og beslaglegger sendeutstyr. Tollvesenet bidrar gjennom å tilbakeholde import av avispapir og teknisk utstyr, og ilegger uforklarlige høye tollsatser for utstyr til opposisjonen. Redaktøren for det elektroniske mediet Confidencial, Carlos Fernando Chamorro måtte flykte til Costa Rica etter et politiangrep på redaksjonen. Til og med en FSLN-tilknyttet høyesterettsdommer og personlig venn av Ortega, dommer Rafael Solis, måtte flykte fordi han motsatte seg de utenomrettslige fengslinger og i tillegg foreslo en plan for hvordan vennen Ortega skulle trekke seg og utskrive nyvalg. Selv presidentens bror, den tidligere hærsjef og FSLN-kommandant Humberto Ortega har sagt at presidentparets regime ikke har noen fremtid.

Tivolisering av revolusjonen
Da jeg første gang kom til Managua i 1986 var den gamle bykjerne og handelsstrøket som ble knust av jordskjelvet i 1972 og aldri gjenoppbygget fordi Somoza stjal hjelpepengene, fortsatt bare beiteplass for kuer og griser. I dag er krøtterne i området erstattet av en slags tivolisering av sandinistrevolusjonen, med avsindig store og stygge revolusjons- og fredssymboler. Og ikke minst visepresident Rosario Murillos selvdesignede «livstrær» – 134 metalltrær, 17 meter høye med New Age-symbolikk i grelle farger. Hvert tre koster over en million kroner fra den offentlige kasse og er kledd med titusenvis av lyspærer som forbruker strøm for 10 millioner kroner pr. år. I en millionby med ustabil strøm og ingen gatebelysning utenom hovedgatene og en infrastruktur som fortsatt er påvirket av jordskjelvet for 45 år siden, er dette bokstavelig talt en himmelropende maktarroganse. Disse maktsymbolene ble da også viktige angrepsmål for sommerens sosiale opprør, hvor flere av metallskrammelet ble veltet, med scener som lignet Øst-Europa i 1989.

Det er også plass til et pavemuseum for å glede Ortegas taktiske allianse med de mest reaksjonære deler av den katolske kirke. Venezuela har donert penger til en lite brukt park/street-food/sjøpromenade for å hedre de obligatoriske latinamerikanske revolusjonshelter, og i retur blir Venezuela takket med at den sentrale Inter-rundkjøringen nå heter la Rotonda Comandante Hugo Chávez, med et tivolisert kjempeportrett i syke farver. Ved siden av er det et kjempefoto av presidentresidentekteparet Ortega/Murillo innhyllet i et hjerte som var det en skoledagbok, og sier de elsker Nicaragua og ønsker alle fred, kristendom og sosialisme. Ortega har i revolusjonsparken fått oppført små remindere om seg selv, med gullkorn som: «Litt etter litt har vi konsolidert freden, gjennom glede, gjennom kjærlighet, gjennom solidaritet med en ungdom skapt med en sann kristen ånd, ut fra prinsippet: elsk din neste som deg selv. Nå handler det om forsvaret av freden – ikke ett skritt bakover. Herre, gi oss kraften til å være fredens instrument, og hvor det finnes hat, la det bli kjærlighet! Lenge leve freden i Nicaragua.»

Presidentfamilien Ortega og Murillo styrer etter det opposisjonen betegner som «orteguismo», der Ortega-klanen har utviklet en blanding av demonstrativ nasjonalisme med flagg og faner, ultra- kristendommelige krav om et samfunn bygd på «familieverdier» med abortforbud, statlig homofobi, ekteskapsdyrkning, streng moral, tilsatt en dose av Murillos New Age-filosofi som hun daglig kringkaster på egen TV- og radiostasjon. Sosialismen er bare med som pynt, for at bruddet med sandinismen ikke skal være for tydelig, og for fortsatt å tale med samme paroler som deres viktigste allierte, Cuba og Venezuela. Intet menneske er så rent og idealistisk at det tåler å få all makt i sine hender, og Ortega minst av alle.

Statlig rasisme
Ortega-adminstrasjonen har halvhjertet forsøkt, men på ingen overbevisende måte klart å gjøre opp de grove rasistiske skillelinjer i Nicaraguas historie. Dette rammer alltid urbefolkningen og den isolerte Atlanterhavskysten, som på alle måter er et helt annet samfunn og kultur enn det spansktalende sentralområdet av landet. Der bor hoveddelen av urbefolkningen og de fleste afro-nicaer. 10 prosent av Nicaraguas befolkning er etterkommere av de spanske og britiske kolonialisters slaver. Der på Atlanterhavskysten er språket engelsk i den Jamaica-karibiske varianten, i tillegg til urbefolkningen miskito-indianernes språkmangfold. Området har i liten grad blitt godesett  av skiftende styrer, men FSLN har på ingen måte overkommet den statlige rasismen som i århundrer har holdt Atlanterhavskysten nede. Det var også årsaken til at Contras der kunne finne en viss grobunn der for deres USA-støttede borgerkrig.

Etter krigens avslutning ble det satt inn noen halvhjertede tiltak for å forbedre situasjonen på den fattige karibiske kyst, uten at det har endret særlig på ulikhetene mellom øst og de sentrale deler av Nicaragua. Dette ble igjen meget tydelig under forberedelsen til et av Ortegas mange luftslott, der han allierte seg med kinesiske kapitalinteresser av tvilsom art for å bygge en konkurrerende kanal til Panamakanalen tvers igjennom landet. Da ble det ikke tatt noen hensyn til lokalbefolkningens forhold, vern av naturen eller klimaforhold. Nå forsvant de kinesiske investorer på mystisk vis, så foreløbig er prosjektet lagt på is, men hvis det igjen skulle bli aktuelt, kommer sentralregjeringens statlige rasisme mot Atlanterhavskysten tydelig frem igjen, hvis det ikke snart skjer endringer i landets maktforhold.

Problemer i opposisjonen
Etter de første måneder med gatekamper og folkeoppstand har Ortegas politi og FSLNs brutale milits stort sett fått kontroll over gatene. Da jeg var i Managua i januar var det fortsatt store politistyrker i beredskap rundt universitetene. Motstanden har blitt flyttet fra gatene til en opposisjon som består av litt av hvert. Så smått begynner de deler av opposisjonen med økonomiske interessenter opp mot statskapitalismen å forhandle med Ortega, til tross for det økte antall politiske fanger og overveldende polititilstedeværelse overalt. De deler av opposisjonen som drev frem opprøret på gaten er derimot ikke representert i forhandlingene, slik som radikale studenter som vil gjenoppfinne sandinismen, bondeledere som vil styrke landsbygdens elendige forhold, urbefolkningen, kvinneorganisasjonene og de politiske fangene. De tunge arbeidsgiverinteresser og eksil-nicaer med en klart finansiert USA-dagsorden har litt vanskelig for å overbevise opprøret om at de vil stå for noe bedre etter en maktovertagelse. De forsøker å vise til de endringer som skjedde da Violetta Chamorro, enken etter Pedro Joaquín Chamorro som ble drept av Somoza, vant presidentvalget i 1990, men sier ikke så mye om deres lukning av skolevesenet, eller den medfølgende galopperende korrupsjon og katastrofale økonomiske situasjonen som fulgte i årene deretter.

Borgeralliansen Alianza Cívica por la Justicia y la Democracia som nylig gikk inn i forhandlinger med Ortega blir derfor møtt med berettiget skepsis. Ortega gjør også det han kan best; splitt og hersk, ved å gripe initiativet og løslate en del politiske fanger på forhandlingene første dag, mens andre ble overført til husarrest. Dermed kunne Ortega gi et skinn av forståelse og felles interesse rundt å finne «fredsløsninger». Men det er ikke borgeralliansen som har presset frem løslatelsene, men styrken i folkeopprøret. En del av organisasjonene i Alianza Civica er selv knyttet opp til de økonomiske interesser tilgodesett av ortegusimens statskapitalisme, så det er ikke der fattigdommen vil bli bekjempet. Et lyspunkt er derfor at sentrale deltagere i folkeopprøret har organisert seg i Unidad Nacional Azul y Blanco, og som inkluderer selv grupper som alltid har vært usynliggjort og forfulgt, som feminist-organisasjoner, LGTBI-organisasjonene, urbefolkningsgrupper og menneskerettighetsgrupper.

Det fortsatte opprør
Dora María Téllez gir daglig på Twitter og Facebook viktige analyser av situasjonen i landet og av forhandlingene, og blir møtt med voldsomme beskyldninger fra FSLN-folk om å være agent for USA, mens borgerlige hater henne fordi hun er revolusjonær som fremholder den opprinnelige sandinisme. Ortega har ingen fremtid som president, men spørsmålet er hvor mye skade han kan påføre landet før han styrtes, og ikke minst, om det bare nok en gang blir overgang til et nytt kleptokrati, slik Nicaraguas tragiske historie alltid har vært preget av. Så nærme USA og så langt fra friheten er det bare det fortsatte folkeopprøret som nytter, og ikke forhandlinger med de som har stjålet sandinist-revolusjonen.