I morgen er det politisk streik utenfor Stortinget mot en bransje som ikke bare er ren gift for arbeidsfolk og det organiserte arbeidslivet, men hele den norske modellen og sosialdemokratiet.
I morgen arrangerer LO i Oslo og de ulike forbundene som organiserer byggebransjen i hovedstadsområdet politisk streik og aksjonsdag foran Stortinget for faste ansettelser.
Tilsynelatende skulle dette fremstå unødvendig. De fleste er enige om at faste ansettelser er et gode. Det er nødvendig for å få boliglån, planlegge fremtid, og få barn – som jeg også har skrevet om flere ganger tidligere.
Også politikere – av alle farver – deler denne innsikten, og hevder at faste ansettelser både er og skal være regelen i det norske arbeidslivet. Så hvorfor da dette arrangementet?
Fordi utviklingen over hele linjen – men da særlig i noen spesielt utsatte bransjer, er at faste ansettelser fortrenges av ulike former for midlertidighet. På byggeplasser i Oslo er det nå gjerne 60% innleide. Dette er mennesker – hovedsakelig østeuropeere – som kanskje har faste ansettelser i bemanningsselskapet de juridisk sett er ansatt i – men som har lave stillingsprosenter og er avhengig av å «fylle opp» med timer for å overleve.
LES OGSÅ av Isak Lekve: Til ungdommen — vent med å få barn
Fra null til fem prosent
Fordelen for arbeidsgiverne er åpenbar. Når det ikke er oppdrag, trenger en ikke utbetale mer enn den lave stillingsprosenten. Samtidig sikrer en at arbeidstakerne er lojale for å bli valgt til å fylle opp. Ulempen for arbeidstakerne er tilsvarende åpenbar – da en aldri aner når en skal arbeide, hele tiden må stå med bøyd rygg for sine snille herrer og håpe på oppdrag – og i praksis ikke kan ta fri da de hele tiden må være tilgjengelig for potensielle oppdrag. Vanlig familieliv blir en umulighet.
Nettopp disse forholdene var det Stortingets vedtak i sommer mot nulltimerskontrakter skulle gjøre en slutt på – et vedtak Erna Solberg og hennes våpendragere i NHO for øvrig var imot. I stedet ser vi nå at nulltimerskontrakter erstattes av 5%-kontrakter eller 8%-kontrakter eller noe annet latterlig – og at bemanningsbransjen altså organiserer seg bort fra intensjonen i vedtaket.
Lovligheten av dette er selvsagt høyst uklar – men regjeringen gjør sitt for å bevare uklarheten ved å sikre at Arbeidstilsynet får mindre penger til å kontrollere – applaudert av milliardærenes pr-byrå Civita som nok helst ser at utviklingen går sin gang og uansett mener at lovbrudd i arbeidslivet er noe vi skal ta lett på.
LES OGSÅ: Civitas økende innflytelse er en trussel mot demokratiet
Lammer streikemakten
Dermed fortsetter den gradvise nedbyggingen av det organiserte, norske arbeidslivet stikk i strid med festtalene. Så sent som i forrige uke presterte samferdselsminister Jon Georg Dale på NRK å kalle seg både liberalist og tilhenger av et organisert arbeidsliv på NRK Debatten (uten at Fredrik Solvang problematiserte den koblingen) – men i praktisk politikk legger altså han og regjeringen til rette for en utvikling mot mer midlertidighet.
Dette er tragisk av flere grunner. Først og fremst gjør midlertidigheten noe med styrkeforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. I stedet for å møtes som likeverdige parter, i jevnlig konflikt om lønn, men likevel bundet sammen av et skjebnefellesskap og felles avhengighet, så blir den ene parten i praksis i stand til å diktere sine betingelser ovenfor den andre.
Ingen steder er dette mer tydelig enn i arbeidskonflikter. Arbeidstakeres styrke hviler i siste instans på at de kan trekke seg fra arbeidet og ramme arbeidsgiverne der det gjør som vondest – i lommeboken. Ved å stoppe produksjonen – streike – lammes arbeidsgivernes hovedmotivasjon for sin virksomhet – profitten – og arbeidstakerne kan tvinge frem endringer. Nettopp slik har en tvunget frem lønnsøkninger og velferdsreformer.
Men i dag ser vi at kreative organisasjonsstrukturer og bemanningsbyråer, gjør at produksjonen kan fortsette omtrent som før, også under streik. I det offentlige har dette selvsagt alltid vært tilfelle, ettersom ikke profitt, men tjenesteproduksjon, er det primære formålet. Men nå sprer altså denne faglige avmakten seg også til privat sektor – ryggraden i fagbevegelsens kampkraft – slik konflikten på Norse Production høsten 2017 så sørgelig demonstrerte.
LES OGSÅ: Bemanningsbransjen må bort
Rødt forsvarer sosialdemokratiet mer enn Ap
Det store paradokset er at det er Rødt – som tilhører en bevegelse som gjennom hele sin historie har vært kritiske til det klassekompromisset som ligger til grunn for det organiserte norske arbeidslivet – som i dag er dets største forsvarer gjennom sitt klare standpunkt om å forby hele bransjen. Mens Arbeiderpartiet – som gjennom sin historiske allianse med LO – er politisk hovedansvarlig for å bygge opp det organiserte arbeidslivet – fremstår forvirret og på etterskudd med sine sporadiske fremstøt og sandstrøingsforslag (se for eksempel dagens Klassekampen). At partiet i tillegg gikk i front for å åpne opp for hele bransjen – som med svært få unntak var ulovlig frem til 2000 – fremstår også som tidenes selvmål i norsk politikk.
I dag virker bemanningsbransjen slik at det blir mer midlertidighet, mer usikkerhet – og at færre tør å organisere seg. Da forvitrer gradvis de norske konkurransefortrinnene, trepartssamarbeid og høy produktivitet, og selve den organisasjonen som finansierer hele festen i sosialdemokratiet – LO.
Derfor er bemanningsbransjen ikke bare ren gift for desperate arbeidsfolk og det organiserte arbeidslivet – men for hele den samfunnsmodellen som er bygget opp i dette landet de siste hundre årene – sosialdemokratiet.
Streikemarkeringen finner sted foran Stortinget 14:00-15:00. For mer informasjon klikk her.