Foto: Rødt

Faktum er at regjeringens politikk er utrolig upopulær. Folk vil ikke ha skattelettelser for de rike og rasering av velferdsstaten. Så lenge venstresiden og Rødt får fylle offentligheten med argumenter om politikk så vil fremgangen fortsette. 7,6 % er bare begynnelsen.

I går våknet Norge til tidenes forside i Dagsavisen. Venstresiden fosser frem – uten intern kannibalisering – til 106 representanter mot den skadeskutte regjeringens 63, og den store vinneren Rødt får hele 7,6% som også er det høyeste som noen gang er målt for partiet.

Dermed jobbes det nok overtid i Schibsted-aviser som VG, BT og Aftenposten for å «forklare» tallene derogativt ved å minne om Sovjet og det som verre er, mens tobakks-Andresen og Rimi-Hagen kanskje vedtar ekstraordinære bevilgninger til milliardærenes pr-byråer for å sikre en enda mer fiendtlig offentlighet for den radikale venstresiden i tiden fremover.

LES OGSÅ: Meningsmåling: Rødt får 14 stortingsrepresentanter — Venstre og KrF får én hver

Faksimile Dagsavisens forside.

Men det som enda ikke er sagt blant alle de jublende og bekymrede statusoppdateringene så langt, er at dette vel umulig kan komme som noen overraskelse? Vi lever i et land med rekordhøy skattevilje, hvor man ikke kan vinne valg uten å påstå at du skal forbedre velferdsstaten, og hvor tillit og troen på små forskjeller kommer inn med morsmelken, så å si. Likevel holder vi oss med en regjering som systematisk svekker velferdsstaten og øker ulikheten. Som prioriterer skattegaver til sine donorer i Monaco og i andre skatteparadis. Som innskrenker kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Som systematisk flytter arbeidsplasser og tjenester fra distriktene til Oslo. Og som legger til rette for et arbeidsliv hvor vanlige folk igjen må stå med luen i hånden og trygle sine snille herrer om rettigheter – i stedet for å organisere seg sammen og sloss for dem.

Faktum er, til tross for hva Astrid Meland kommer til å skrive i morgen, at regjeringens primærpolitikk er utrolig upopulær. Og folk flest har ikke tid til å nilese stortingsvedtak og stemmegivning i Stortinget. Derfor husker de at Henrik Asheim hevder han er for «pensjon fra første krone» på Dagsrevyen – ikke at han og partiet hans stemte mot i Stortinget. Regjeringens institusjonaliserte dobbeltkommunikasjon – den solbergske parlamentarismen – spiller slik en nøkkelrolle for å forstå at det ikke er gått enda verre for dem.

LES OGSÅ av Isak Lekve: Civitas økende innflytelse er en trussel mot den demokratisk offentligheten

Samtidig som venstresidens politikk rett og slett har mye større oppslutning. Nå skal ikke jeg si at dette fullt ut gjelder for partiet Rødt. Men også Rødt har lenge ligget kunstig lavt på målingene. Hadde partiet vært bare en samling av saker, uten historie, farver og ord med ulike positive og negative konnotasjoner – så ville en sett at i hvert fall de mest prioriterte sakene – kamp mot forskjells-Norge, skattepenger til velferd i stedet for velferdsprofitører, endret maktforhold og utvidet demokrati i arbeidslivet, seriøs satsing på å nå klimamålene – faktisk har stor og stabil oppslutning i den norske befolkningen. Og i hvert fall mye høyere enn de mellom to og tre prosentene partiet tradisjonelt har ligget på.

Årsaken til at en ikke har lyktes med å ta ut potensialet, ligger altså i det overnevnte. En historie som for mange vekker dårlige minner, og en hovedsakelig fiendtlig offentlighet som hele tiden minner om dette – til tross for at partiet for lengst har tatt et oppgjør med alt, samtidig som en lar regjeringen slippe unna med dobbeltkommunikasjonen. Godt hjulpet av bedre betalte PR-rådgivere i milliardærenes PR-byråer.

Men hadde folk som Bård Larsen og Hanne Skartveit blitt tvunget til å skrive om Rødt på en måte som faktisk tar hensyn til de politiske sakene, så ville de måttet forsvare at det de kaller «velferdsinnovasjon» i virkeligheten sender pengene til millionlønninger; vinsmaking i Toscana og spabesøk for eierne – og resten til Cayman Islands, at verden og Norge aldri har hatt mer rikdom, men heller aldri mer fattigdom; at arbeidslivet brutaliseres i rekordfart; og at premissene for deres kontinuerlige angrep på velferdsstaten, er at de rikeste skal få sitt – og at det utgjør stadig mer. Og den aversjonen mot politikk – reguleringer, skatter, omfordeling – som gjør at verden når høyresidens idéer har hegemoni er  på vei mot å hugge ned all regnskog, tømme havet for fisk (men fylle det med plast), desimere artsmangfoldet og koke det hele med klimagasser sånn for å sikre at det hele blir ulevelig.

LES OGSÅ: En rød verden for en blå planet

Det eksisterer ikke noe folkekrav om stadig mer markedsstyring av offentlig sektor, om å bytte tillit og demokrati med kontroll og sentralisering. Eller å knytte Norge stadig tettere opp mot Donald Trumps USA, delta på meningsløse bombetokter i den tredje verden – for så å la de som flykter drukne i Middelhavet eller råtne under piggtråden og skiltet «Made in Norway» på Lesbos i Hellas.

Det betyr: Så lenge venstresiden generelt, og Rødt spesielt får fylle offentligheten med argumenter, om politikk. Så vil fremgangen fortsette. Og 7,6 % er bare begynnelsen.

Isak Lekve er medlem av Rødt.

Aktivist, skribent, sosiolog - og sosialist.

10 svar på “7,6 prosent er bare starten for Rødt”

  1. Jeg tror dessverre at mange av de 7,6% er folk som har sett disse innlegge som blir delt av Moxnes på Facebook. Han har jo hatt en del populistiske utspill som trigger mange. Tror nok ikke alle disse 7,6% har satt seg inn i hva Rødt sin politikk står for.

      1. Hehe. Han fikk ballen til å rulle så Listhaug måtte gå (mange som hatet Listhaug), utspill om at de på tinget tjener for godt, og sist nå kjører han FrP-stil, og vil ha bort bomringene.

        1. 3 saker, og de gjør ham til populist?
          Når mente R at stortingspolitikere tjente for lite?
          Når var R for bompenger?

          1. Er vel ikke fler antall saker FrP er blitt kalt for populistisk for. Tviler på de 7,6% stemmer Rødt for å bli kvitt kapitalismen. Hehe

  2. Mye fornuftig her.

    Men det ligger en logisk kortslutning i siste avsnitt. En kortslutning som venstresiden lenge har gjort seg skyldig i, og med det resultatet at en blir en nyttig idiot for de aller rikeste.

    Hanni Afsar i Human Rights Service har en god artikkel om dette i dag, som beskriver noe av problemet. Vi lar oss bruke av nettopp private velferdsprofitører, som i neste omgang har en genuin interesse av å bryte ned den velferdsstaten vi møysommelig har bygget opp. Og dette er noe flere og flere vanlige mennesker får øynene opp for. Disse som «drukner i Middelhavet» er sjelden flyktninger. De fleste er relativt sett ganske godt bemidlet, i hvert fall bemidlet nok til å betale kyniske menneskesmuglere for en utrygg overfart til Europa. Og disse er dyktige på å spille på venstresidens solidaritet og sosiale samvittighet.

    Fra artikkelen:

    «I perioden 1990–2017 har det kommet 831.000 ikke-nordiske statsborgere til Norge. Til sammen utgjør afrikanere og asiater 43 prosent av alle innvandrere i Norge. Av all sosialhjelp som ble utbetalt til innvandrere i 2017, gikk 86 prosent til disse to landbakgrunnsgruppene. I Oslo mottar innvandrere 71 prosent av all sosialhjelpen.

    «Alle» piler peker nedover. Likevel er det mange som er tilhengere av høy innvandring. Hvorfor? Jeg skal nevne noen grunner til det:

    – Deler av industrien ønsker billig arbeidskraft som har medført sosial dumping. De rike blir rikere og de fattige innfødte blir enten presset ned i lønn eller de blir utkonkurrert på arbeidsmarkedet.

    – Vi har har et økonomisk skyggesamfunn med asylprofitører hvor livsgrunnlaget er avhengig av at innvandringstrykket holdes oppe.»

    https://www.rights.no/2019/02/derfor-gar-det-galt/

    En venstreside som setter solidariteten til fremmede lykkejegere høyere enn sin egen befolkning, vil miste oppslutning. Den norske befolkning utgjør 0,7 promille av verdens befolkning. Vi har dermed en begrenset evne til å hjelpe verdens fattige. Det er etter hvert mange falske profeter som påberoper seg å representere venstresiden, men som med rette kan sies å tilhøre det som kan karakteriseres som borgerskapet. Et godt eksempel er godhetsridderen Jan Egeland. Som lever høyt på sin rolle som flyktningfrelser. Med en gasje i millionklassen. Og nok uten å identifisere seg i særlig grad – med den jevne norske skattebetalende sliter. Kunne nevnt mange flere.

    Dette er et godt eksempel på hva jeg vil kalle falske profeter på venstresiden. En venstreside som omfavner slike sjarlataner, er en venstreside som er på feil kurs. Og som vil tape oppslutning på sikt. Mange typiske arbeiderklassevelgere, vil da være et lett bytte for de mest populistiske kreftene på høyresiden. Dette burde ikke være rakettforskning.

    Det er de aller rikeste menneskene i verden, som har den største interessen i å åpne grensene til europeiske velferdsstater. Det er dette Hanni Afsar peker på i ovenstående avsnitt. Dette er – sagt litt enkelt – ikke den en-prosenten i verden som venstresiden tjener på å gå til sengs med.

    1. Det er jo bare å starte hjemsendelsen av utenlandsk utøy, verre er det jo ikke.

  3. Problemet nå er jo at Rødt trolig vil gå langt til høyre, de har allerede begynt marsjen mot høyre. Og de må samarbeide med NATO-partiene SV og AP.

  4. Folket vil ikke ha kommunisme heller, folket er lurt opp i stry gjennom skoleverket og media.
    Den virkelig store katastrofen nå er innvandring til Europa av muslimer og negeraper.

Kommentarer er stengt.