Det er ikke den offentlige samtalen som avgjør hvordan politikk Norge fører. Eivind Trædals bok om ytre høyre setter debatten på pidestall og forblir dermed tannløs som politisk pamflett.
Eivind Trædal har skrevet om hvorfor ytre høyre vinner debatten. Han analyserer både ytre høyre, og medielandskapet som har oppstått rundt dem, samt mainstream-medias håndtering av fenomenet. Mitt syn på helheten er at boken er grei nok for å forklare liberale journalister hvorfor de er naive, og gir en god oppsummering av de høyreekstreme miljøene. Særlig Trædals kritikk av det manglende oppgjøret med Breivik, hans tankegods og meningsfeller, er på sin plass.
Det jeg vil til rette med er imidlertid enkelte poenger i boka, særlig Trædals analyse av nettopp hvorfor ytre høyre vinner debatten, men kanskje mest av alt, hvorfor å vinne ‘debatten’ er et dårlig utgangspunkt for å slå tilbake høyrekreftene. Først skal jeg argumentere for at Trædal har en for enkel forståelse av rasisme, deretter at Trædals neglisjering av materielle forhold setter oss ute av stand til å forstå ytre høyre og hvordan vinne mot dem, og til sist at Trædal overvurderer verdien av debatten.
LES OGSÅ: En marxistisk antirasisme
Økonomi eller rasisme?
Det første problemet med Trædals forklaring er hans insistering på at materielle forhold ikke forklarer ytre høyres dominans i debatten. Han vier ikke mye plass til spørsmålet, tre sider, men disse er til gjengjeld oppsiktsvekkende svake.1 Ifølge Trædal er den «… kanskje mest populære og minst politisk betente analysen … at ytre høyres vekst skyldes økende økonomisk utrygghet.» Han går videre til å skrive, basert på en artikkel i Washington Post som refererer til en studie, at «[d]en deprimerende konklusjonen, i alle fall for store deler av venstresida, er at det ikke nødvendigvis var mangel på jobbsikkerhet eller dårlige lønninger som førte folk i armene på Trump, men at de responderte på rasismen og fremmedfrykten hans.»
Denne gjengivelsen av amerikansk debatt rundt Trumps seier er verdt noen kommentarer. Det er ingen tvil om at store deler av Trumps velgermasse – på tvers av velgergrupper – ble motivert av rasisme. Dette utelukker imidlertid ikke andre faktorer, og det er en fryktelig reduksjonistisk måte å analysere Trumps seier på.
Forutsetningen for Trædal er at velgermassen i USA «responderte» på Trumps «rasisme og fremmedfrykt». Cirka 25 prosent (bare 58 prosent bruker stemmeretten) av den amerikanske befolkningen hadde en form for iboende rasisme i seg, som bare behøvde å påkalles av Donald Trump for at de skulle ut og stemme. Denne forklaringen på rasisme, som en individuell psykologisk rasisme hos den enkelte, er for slapp. Symptomatisk nok for denne rasismeforståelsen ender Trædal opp med å henvise til at den amerikanske rasismen har vært en del av deres samfunnsstruktur i 300 år uten å ta høyde for at rasismen nå og da er vesensforskjellig både i dens materielle konsekvenser, og dens psykologiske grunnlag.
For det første neglisjerer en tilnærming som dette sammenhengen mellom rasisme og materielle forhold. Som Trædal riktig påpeker er hvit middelklasse dem som sørget for Trumps seier.2 Vi kan i denne sammenheng påpeke at svarte amerikanere i overveiende grad ble rammet av finanskrisen, samt at de generelt sett står i en vesentlig svakere økonomisk situasjon enn hvite amerikanere. Vi vet svært godt at økonomisk ulikhet, fattigdom og nød leder til kriminalitet, hjemløshet, arbeidsløshet og så videre. Dette er forhold som svarte amerikanere er særlig utsatt for — og som får konsekvenser for hvilken form rasismen tar.
For den som følger den amerikanske, eller for den del den norske, diskusjonen om ‘rase’ og forholdet mellom minoritets- og majoritetsbefolkning burde det være åpenbart at fokuset i rasismen særdeles ofte er på hvor mye sosial uro den svarte befolkningen skaper. Alt fra krisemaksimering rundt gjengkriminalitet til Reagans ‘welfare-queens’ og både Bill og Hillary Clintons ‘superpredators’-retorikk, rettet seg mot hvordan den svarte befolkningen reagerte (eller ble oppfattet å reagere) på økende økonomisk nød. Tea-party-bevegelsen som endte med å løfte frem Trump sprang jo også ut av Obamas håndtering av finanskrisen og en anarkokapitalistisk kritikk av statens rolle i det kapitalistiske markedet. Det er et vekselspill der rasistiske fordommer blir bekreftet av økonomiske realiteter (på samme måte som disse fordommene har utviklet seg historisk i et samspill med økonomiske forhold, herunder slaveri og Jim Crow-lovene). Den mest trofaste velgerbasen til Trump er tross alt politi3, og manglende økonomisk rettferdighet blir gjennomgående erstattet med stadig mer finansiering og intensivering av politiets undertrykkelse av svarte som Alex Vitale beskriver i boken The End of Policing. Sverigedemokraterna og deres venners hovedeksempel er deindustrialiserte Malmö og fattigdom og ulikhet på Grønland eller Holmlia står som det tydeligste grunnlaget for norsk høyresides rasistiske retorikk.
Alle disse forholdene forsvinner i Trædals enkle analyse. Både fordi han ikke ser samspillet mellom rasisme og materielle forhold, men ikke minst fordi han undervurderer rasismen. For når Trædal skriver at Trumps seier kan forklares basert på «holdninger», får han rasisme, dette samfunnsomfattende og dypstrukturelle fenomenet, til å bli et spørsmål om individers psykologi. Realiteten er jo at svarte amerikanere i stor grad blir holdt vekk fra valgurnene, som andre fattige, både gjennom voter supression, men kanskje viktigere gjennom at å måtte jobbe to fulltidsjobber samtidig som du oppfostrer barn, gjør det plent umulig å få tid til å stemme. I tillegg kan vi nevne kravene til ID for å stemme (noe fattige svarte gjerne ikke besitter), eller kravene om en gateadresse som rammer urbefolkningsgrupper som bor på reservat med postboks.
Denne rasismen er ikke en individuell rasisme fra middel- arbeider- og overklassen, men en strukturell rasisme som over mange år har blitt implementert av en demokrati-fiendtlig elite. Gerrymandering, hvor man deler opp valgdistrikter i statene på en måte som sikrer flertallsmandat, er et annet eksempel. Og naturlig nok henger alt dette også sammen med økonomiske interesser. Rasismen er definitivt et motiv for republikanere, men de enorme skattekuttene, korrupsjonen og kapitalakkumulasjonen som muliggjøres av republikansk (og nyliberal demokratisk) politikk er et vel så viktig aspekt. Nancy Fraser drøfter forholdet mellom rasisme og kapitalisme i sin bok Capitalism: A Conversation in Critical Theory og fremhever hvordan rasistisk kapitalistisk praksis, alltid har vært grunnlaget for kapitalistisk utnyttelse av (den hvite) arbeiderklassen. Slaveriets bomull ga råvarer til opprørene mot Spinning Jenny, og underbetalt svart arbeidskraft for Amazon opprettholder et forbruksnivå som middelklassen kan se seg fornøyd med. Heller enn å isolere rasisme eller økonomi som to forskjellige fenomener som motiverer individer til å stemme slik eller slik, må vi se at rasialiseringen av menneskegrupper og utnyttelsen av arbeiderklassen henger historisk sammen, og veksler med hverandre på måter som gjør at vi må analysere totaliteten. For å konkretisere er for eksempel Black Lives Matter (BLM)— en gruppe som nettopp kjemper for bedre økonomiske og materielle forhold for svarte — en viktig fiende for Trump-tilhengere. De repressive virkemidlene politiet bruker mot svarte (drap, generell trakassering, overvåkning) er forhold som er nødvendig på grunn av materielle forhold (hjem- og arbeidsløshet, for eksempel), og det er denne BLM reagerer på.
Trædals måte å se rasisme på ender også opp med å produsere en form for abstrahert rasisme som bare eksisterer utenfor de materielle og sosiale relasjonene mellom mennesker, og antirasistisk kamp ender dermed også opp med å bli et spørsmål om ‘holdninger’. Ofte i norsk debatt uttrykker man at én type politikk er ‘antirasistisk’ mens en annen er ‘klassekamp’ eller ‘omfordeling’. Dermed ender man opp med at holdningskampanjer mot rasisme blir sett på som antirasisme, mens utbygging av boliger på Grønland er klassepolitikk. God antirasisme er å gi folk bedre holdninger mot flyktninger, mens å kjempe for bedring i familiegjenforeningsreglene er ‘integreringspolitikk’. Det er et paradoks at boligbygging på Grønland ikke ses på som antirasistisk politikk, mens holdningskampanjer eller mediefolk som snakker om rasisme, blir sett på som det viktige, heller enn det det er: Lite effektiv antirasisme. Her viser jeg til Adolf Reeds tekst Black Politics after 2016:
«Reduction of black politics to a timeless struggle against abstractions like racism and white supremacy or for others like freedom and liberation obscures the extent to which black Americans’ political activity has evolved and been shaped within broader American political currents.»
Reed går videre til å forklare hvordan denne tilnærmingen «overlooks the fact that the mundane context out of which racism became a default explanation, or alternative to explanation, for inequality, was a national debate over how to guide anti-poverty policy and the struggle for fair employment practices in the early 1960s». Det (ny)liberale synet på rasisme som ikke er direkte sammenkoblet med klassekamp, ulikhet og omfordeling ender også i Norge opp med å bli tannløst i praktisk politikk. Både fordi den politikken da abstraheres vekk fra den generelle omfordelende politikken i Norge, og fremmedgjør deler av majoritetsbefolkningen, samtidig som den ikke blir i nærheten av effektiv nok. At Arbeiderpartiets mangelfulle integreringspolitikk ikke direkte ses på som svak antirasistisk politikk er en konsekvens av dette synet.
LES OGSÅ: Idiokratiet og ytringsfriheten — libertarianere og rasismen
Klassekamp eller økonomiske konjunkturer
Denne grunnleggende feilen blir en følgefeil når Trædal skal forklare norsk høyresides vekst. For ifølge Trædal er det først og fremst «kulturelle og politiske strømninger som oppstår uavhengig av økonomiske konjunkturer». Det faktum at ytterliggående partier over hele verden, inkludert Frp, først fikk sin plass i det politiske fellesskap etter finanskrisen, synes ikke Trædal å vurdere som relevant.4 Ei heller at det er mer eller mindre enighet om at Hitler aldri kunne vunnet uten finanskrisen i 1929 og den etterfølgende store depresjonen, at finanskrisen på 20-tallet skapte de paramilitære organisasjonene Samfundshjelpen og Samfundsværnet som Quisling senere nesten gjorde til NS-organer, eller at kriseforliket mellom Ap og Sp i 1935 var det som stoppet fascistenes fremtog i Norge. Du finner nesten ikke eksempler på at fascismen vokser uten at det har sammenheng med økonomiske faktorer (uten at dette nødvendigvis trenger å bety ‘konjunktursvingninger’), men i Norge 2018 er det helt annerledes, skal vi tro Trædal.
Fraværet av vilje til å lære av historien er ikke egentlig det vesentlige problemet. Det er hvordan Trædal karikerer argumentet. Trædal skriver at «heller ikke i Norge er det lett å trekke en linje fra økonomiske faktorer til ytre høyres popularitet». Dette har han tidligere implisert betyr lavere snittinntekt, og som vi skal se er det denne forståelsen han anlegger. Men jeg har ikke hørt noen argumentere med at årsaken til at ytre høyre vokser er fordi folk får lavere snittinntekt.5 Å forsøke å forklare en velgergruppe og folkebevegelse basert i én enkeltfaktor på denne måten, er naivt.
Dermed blir det tilnærmet absurd når Trædal skriver, som et motargument mot venstresidens økonomi-forklaring, at «… noen av de sterkeste pådriverne for norsk ytre høyre [er] blant landets rikeste — millionærer og milliardærer på Oslos vestkant var initiativtagerne både til det mislykkede Alliansen og til Resett.» Jeg er usikker på hvor jeg skal begynne. Det kan virke som om Trædal synes å tro at økonomi-argumentet baserer seg på at jo kjipere man har det, jo lettere stemmer man ytterliggående. Følger man denne logikken gir det jo ingen mening at ytre høyre finansieres av Spetalen, han er jo rik og stemmer derfor … snilt?
Dette er åpenbart for dumt. Bare for å vise at jeg ikke er alene om denne oppfatningen, Trotsky skriver i 1932 om de tre strømninger av småborgerskapets (altså den øvre middelklassen og bøndenes) politikk. De har i jacobinismen (den franske revolusjon etc.), det reformistiske demokratiet (sosialdemokratiet i Norge) og ikke minst fascismen. Lignende tilnærminger finner vi hos Poulantzas eller Baader-Meinhof gruppen i Tyskland. Men mest av alt går det tilbake til Marx selv som kritiserte småborgerskapets reaksjonære totalitarisme i Det kommunistiske manifest. For Trædal må dette være oppsiktsvekkende, hvordan kan det ha seg at småborgerskapet er grunnlaget for fascismen? De er jo ikke fattige.
Historisk er det jo nettopp småborgerskapet som har utgjort grunnlaget for den konkrete fascistiske og ytterliggående høyrebevegelsen i verden. Når Einar Gerhardsen uttrykte at man måtte ut i gatene for å ta til kamp mot småborgerskapets guttunger ute på eventyr, var ikke dette bare en nedsettende karakteristikk av NS-støttende unggutter. Det var en virkelig beskrivelse av hvem som støtter reaksjonære og fascistiske bevegelser. At det er eierklassen som mobiliserer småborgerskapet (Spetalen finansierer Helge Lurås, i dette tilfellet) beskriver nøyaktig de mekanismene som venstresiden hevder driver frem ytre høyre, og denne forekomsten spenner over store deler av den historiske materien. Som Trotsky fremhever, liker ikke borgerskapet den brutale fascismen, den skitne hatpredikeringen og den menneskelige lidelsen, men de holder seg for nesa og aksepterer det for å forsvare sin klasseposisjon. Vi er ikke helt der ennå, men å holde seg for nesa mens noen andre skitner det til, har jo et visst småborgerlig parti vist seg særdeles gode til.
Denne forklaringen stammer fra at småborgerskapet er mektige, men ikke så mektige som eierklassen. De rammes gjerne, ikke nødvendigvis hardt, men merkbart av økonomiske kriser (spesielt vanlig er det at forretningen deres går konkurs). Men mest av alt er det dem som ender opp med å føle arbeidernes kamp på kroppen: De er mellomlederne som møter streikende arbeidere, naboen som er lei av den hjemløse eller kjøpmannen som raser over at noen tok litt melk. I moderne forstand ser vi dette i USA der en relativt økonomisk stabil middelklasse reagerer på den sosiale uroen som skapes av stadig større fattigdom og nød hos (særlig) den svarte arbeiderklassen, men også mer generelt hos arbeiderklassen, ved å stemme på en «sterk mann». Igjen, Black Lives Matter. I Norge ser vi det i middelklassens redsel for flyktninger.
Årsaken er ganske enkel: Både Trædal (og deler av venstresiden) forstår «materiell» som «økonomisk». Men dette er en gal forståelse. Realiteten er at når Marx skriver om hvordan kampen mellom klassene er den historisk drivende kraften så er det kampen mellom klassene, ikke økonomiske konjunkturer, som driver dette. Greia er bare at økonomiske konjunkturer under kapitalismen skaper klassemotsetningene som driver klassekampen. Første verdenskrig med enorme eksportmuligheter for norsk industri hjalp LO å vokse seg store (økt profitt gjør arbeidsløsheten mindre og rommet for å gi bedre vilkår større), mens finanskrisen noen år etterpå mer enn halverte medlemstallet. Samtidig var det konkrete kamper som foregikk, og de allerede nevnte paramilitære organisasjonene ble opprettet som en reaksjon på arbeiderklassens styrke, til senere overtakelse av NS. Slike eksempler preger hele historien.
At venstresiden i så stor grad mener økonomien er det sentrale stammer fra erkjennelsen av at klassekampen i det moderne samfunn mest effektivt kan føres innenfor økonomiske rammer. Som nazistenes sjefsjurist Carl Schmitt påpekte, har marxistene forstått politikk best av alle, fordi de forstår hvem sin fiende er (borgerskapet) og følger etter borgerskapet inn i kampen om økonomien, ettersom dette er grunnlaget for den moderne statsdannelse, den sosiale kontrollen og makten. Når vi så har en finanskrise i 2008, en finanskrise som vi på ingen måte har kommet over, både materielt og mentalt, så sender det bølger gjennom hele det politiske landskapet. Noe av dette er politiske bølger i form av arbeiderkamp, men kanskje først og fremst er det de politiske bølgene som skapes av at sosial nød, migrasjon og lidelse øker.
Da er det selvfølgelig også åpenbart at rikfolk kommer til å finansiere rasisme (i tillegg til at de selv eventuelt er rasistiske). Om det er jøder, svarte, muslimer, kvinner eller homofile — borgerskapet er villig til å bruke hvilke midler som helst, så lenge det holder arbeiderklassen vekk fra makt. Det er et så banalt poeng at jeg ikke helt vet hva jeg skal si, men Høyre, Venstre og KrF sitter i regjering med Frp. De er villige til å akseptere anklager om landssvik, daglig spredning av hat og rasisme, en drepende flyktning- og miljøpolitikk og innskrenkninger i abortrettigheter for å bevare sin makt, senke skattetrykket, privatisere velferd, drite i miljøet og uthule arbeidslivet.
Dersom man faktisk anerkjenner samspillet mellom rasisme og klassekamp ser man også med en gang hvordan Frps strategi fungerer. De appellerer med rasisme og billigere sprit og bensin, snur seg så i regjering og utarmer velferdsstaten, innfører mer bompenger, men legaliserer lakrispiper. Som en som – i likhet med Trædal – følger ytre høyre-nettsteder tett, er det jo ofte store økonomiske spørsmål som gjør Frp-velgere rasende, særlig bompenger men også innlemmelsen i ACER og EUs finanstilsyn var svært vanskelige saker for Frp, for ikke å snakke om hvor vanskelig eldreomsorgen har blitt for velgerne å svelge. Igjen ser vi den samme dynamikken hos Trump – masse rasisme, men også masse lovnader om arbeidsplasser og bedret økonomi. Så innfris ikke dette, og plutselig sitter demokratene med Representantenes Hus i kongressen. Også Brexit er et fantastisk eksempel, hvor store deler av nei-kampanjen var basert i at man kunne styrke det nasjonale helsevesenet, og kaste ut innvandrere, mens motivasjonen hos elitene reelt sett var å unngå EUs finans- og arbeidsmarkedsregulering.
For det er nemlig slik at folk ikke bare reagerer på rasismen til Trump – de tror også på budskapet om en materiell forbedring av sine liv. Det er bare så enkelt at vi ikke kan se bort fra ytre høyres lovnader om en velferdsstat når vi forsøker å forstå deres vekst — noen av de heteste debattene har jo handlet om hvordan flyktningpolitikken visstnok ikke gjør velferdsstaten bærekraftig! Nicos Poulantzas, en marxistisk statsteoretiker, oppsummerer dette i sitt essay The Popular Impact of Fascism:6
«(…) there is nothing more false than to consider fascist ideology a unified and univocal ‘system’ (…) In fact the role of fascist ideology among the masses nowhere involves the slightest repetition of an identical discourse, a vehicle for the techniques of propaganda in face of atomized and undifferentiated masses. Quite to the contrary, this role is such that these ideologies and that discourse present themselves in a considerably differentiated way, such that they are incarnated in diverse fascist politico-ideological apparatuses according to which the different classes, class fractions and social categories to which they are addressed, which permitted them precisely to exploit the material conditions of existence of those classes and fractions. [hans uthv.]»
Denne nyanserte forståelsen av fascistisk retorikk må vi i like stor grad gi til dagens ytre høyre. Som Poulantzas fortsetter: «It is precisely from this point that fascism (…) was able in its ideological discourse to recapture, by corrupting them, a series of deep seated popular aspirations, often specific to each of the classes, class fractions and social categories concerned.» Hvis man skal gi det minste kred til hesteskoteorien så er det nettopp dette: Fascister har ingen kvaler med å spille på alle strenger, og gjør det med god effekt. Når Trædal konkluderer med at ytre høyre består av en gjeng hvite menn som har gjenoppdaget identitetspolititikk for hvite, vafler og brunost med andre ord, så er dette simpelthen for enkelt. Sylvi Listhaug hundefløyter rasisme like mye som hun hundefløyter at Stortinget er korrupt, at eldreomsorgen suger og at det hele skjer mens en liten elite pryder seg med sin feminisme og antirasisme. Problemet er bare at mens Trædal med rette mener rasismen er illegitim, så er det på ingen måte slik at de andre bekymringene er illegitime — og å for eksempel styrke velferdsstaten kunne vært et viktig prosjekt for å bekjempe ytre høyre, fordi i motsetning til ytre høyre så ønsker faktisk ytre venstre å bedrive god politikk.
Jeg merker jeg blir litt oppgitt. For jeg tror egentlig at Trædal er enig i dette, og ikke egentlig mener rasisme er en monolittisk forklaring på ytre høyres vekst (som om folk ikke var rasistiske før finanskrisen), eller at noen på venstresiden mener de superrike ikke kan finansiere Resett fordi de tross alt er rike og dermed snille. Problemet er bare at boka ikke sier dette. Ifølge Trædal er ytre høyres vekst basert i tre forklaringer, som ifølge han ikke er økonomiske: et uregulert medielandskap, økt innvandring og hvit identitetspolitikk. Den hvite identitetspolitikken, som selvfølgelig er en del av forklaringen, er samtidig et økonomisk spørsmål som kan forklares basert i materielle forhold. Et uregulert medielandskap er nettopp et materielt spørsmål, og at borgerskapet finansierer fascistiske medier er ingen nyhet.
Innvandring, et resultat av verdensomspennende ulikhet og geopolitisk interessekamp, er selvfølgelig også en materiell faktor. Generelt kan vi jo også, som Richard Seymour dokumenterer i sin bok The Liberal Defence of Murder, konstatere at islamofobi og tanken om islam som en totalitær ideologi, springer ut av den amerikanske war on terror og behovet for å legitimere gulfkrigen og de senere intervensjonene i Irak, Afghanistan og Libya. Islam som totalitær ideologi og ikke religion var et vanlig talepunkt for Christopher Hitchens og andre (liksom-)liberale stemmer7 som Bernard Henry-Lévy og Johann Hari. Lévy sto i 2006 bak et «manifest» mot «the new totalitarianism» og det nå velkjente budskapet om at islam undertrykker kvinner ble uttrykt allerede da som at «the veil is an invitation to rape». Sam Harris skrev i The End of Faith at «the people who speak most sensibly about the threat that Islam poses to Europe are actually fascists». Dette er sentrumsliberalere, ikke ytre høyre, ivrige etter å begynne en krig som skulle ta livet av hundretusener og ødelegge en region for all overskuelig fremtid. Hege Storhaug er bare deres arvtager, heldigvis har hun ikke klart å utrette i nærheten av samme skade.
LES OGSÅ: Rikinger gir penger til rasisme fordi rikinger tjener penger på rasisme
Klassekampens sentralitet
Da er vi også ved det største problemet ved boka: Trædal synes å tro at høyre og venstre kan finne sammen mot et ytre høyre og gjennom å ‘vinne debatten’ få slutt på rasisme og dårlige ting.
Men slik fungerer ikke politikk. Politikk er klassekamp. Samfunnsdebatten er først og fremst et velferdstiltak for middelklassen. Vi kommer ikke til å bekjempe ytre høyre dersom vi ikke bygger en sterk og radikal arbeiderbevegelse som er villig til å ta opp kampen mot nasjonal og internasjonal kapital for å stoppe deres finansiering av hatsider, spredning av nasjonalistisk og rasistisk propaganda, og arbeide for en rettferdig verden der kapitalister ikke profitterer enorme summer på grensekontroll og billig, ulovlig arbeidskraft. Samtidig må vi ta et oppgjør med over- og internasjonale organer som WTO, EU og IMF som tvinger kuttpolitikk-regimet sitt over samtlige land i verden, svekker velferdsstater, lønnsdannelser og muligheten til å leve gode liv over hele verden. Den største trusselen mot demokratiet er tross alt ikke ytre høyre, men det nyliberale sentrums langvarige utarming av det.
Paradokset ligger jo i at den herskende klasse i Norge i dag, Spetalen like mye som Erna Solberg (som, la oss ikke glemme, advarte mot at Trondheim var på vei til å bli «Somalias største by»),8 sitter i regjering med Frp. La oss ikke glemme at Listhaugs bakgrunn ikke er i noe nazimiljø, men First House. Det massive propagandamaskineriet, fra selskapenes markeds- og kommunikasjonsavdelinger, Schibsteds- og Polaris’ mediekanaler til tenketanker som Civita bidrar både i offentlig debatt og lobber opp mot politikere. Det hegemoniet som høyresiden, eller etablissementet om du vil, har oppnådd er utelukkende på grunn av deres tilgang på kapital. De burde ikke egentlig komme som noen overraskelse at de da vinner debatten.
Det er deres økonomiske makt som gjør at de vinner debatten, men det egentlige spørsmålet er jo ikke om de vinner debatten, men om de vinner politikken. Og det gjør de så til de grader. Utarmingen av velferdsstaten og offentlig sektor (som Trædal benekter)9, en stadig strengere flyktningepolitikk (med god støtte fra pampene i Ap) og det fullstendige fraværet av reell integreringspolitikk, er det vi må bekjempe. Ved å alltid fokusere på hvem som ‘vinner debatten’ ender man reelt sett opp med å undervurdere verdien av å bare ha bedre politikk. Trædals bok ender i stampe, fordi den ikke tar inn over seg at for å vinne debatten må man faktisk presentere et bedre alternativ enn ytre høyre. Så langt gjør ikke rød side det, da vinner blå side klassekampen på walkover. Da vinner vi ikke, og det kommer heller ikke Trædal til å gjøre, fordi han tror vi kan «finne sammen mot ytre høyre».10
Vi skal ikke kjempe for bedre arbeiderrettigheter, høyere lønn, bedre velferdsstat, skole, sykehus, gratis tannlege eller mot profitt i velferd og utslippsøkninger fordi vi skal vinne debatten mot ytre høyre. Det skal vi gjøre, fordi det er det rette, og det er det venstresida alltid har stått for. Samtidig er det den eneste måten å vinne debatten mot ytre høyre på.
Corbyn vinner mot de rasistiske strømningene bak Brexit, og mot Tory-partiet som helhet. Bernie Sanders og Democratic Socialists of Americas kandidater gjør stadige fremstøt mot Trump. Syriza vant til fordel for Gyllent Daggry, men etter det liberale sentrum i EU-kommisjonen overstyrte demokratiet og gjennomførte et kuttregime uten like, ligger Gyllent Daggry an til å vinne terreng. I Italia er venstresiden knust med statlige virkemidler, og nå styrer Lega (Nord) landet. I Polen ble Solidaritet tvunget i kne, og nå styrer PiS. Arbeiderkamper i India ser ut til å være det eneste håpet mot Modis regime, og det samme kan sies om Kinas autoritære kapitalisme. I Brasil vant Bolsonaro nettopp etter at klassekompromisset til Lula kollapset, og angrepene på aktivister og fagforeninger er allerede igang. At Brasil i lang tid har hatt en junta-lignende politistyrke som jevnlig trakasserer og dreper fattige og arbeidere er lite omtalt, men er enda et eksempel på hvordan autoritære strømninger er en del av klassekampen.
Og slik er det også i Norge. Vi kommer ikke til å vinne mot ytre høyre, mot reaksjonære krefter, med mindre vi tar opp kampen som det den er: En politisk kamp.
1 Side 57-59
2 Når jeg sier meg enig i dette er det med forbehold om at Trædal aldri definerer «hvit middelklasse», slik at jeg antar vi kan være enige om at det er relativt velbemidlede mennesker, alt fra tradisjonell middelklasse til småborgerskap.
3 Fraternal Order of Police (den største politifagforeningen i USA) støttet f. eks. Trump i 2016, se for øvrig denne artikkelen: https://www.mcclatchydc.com/news/politics-government/article218125045.html
4 Se for øvrig Harald Berntsens Tilbake til start? fra 2008, som spådde ytre høyres vekst basert i en generell nyliberalistisk økonomisk politikk fra 70-tallet.
5 Et lite forbehold om at det også er en rekke mennesker på venstresiden som har svake argumenter for ytre høyres vekst, men da er de like mye gjenstand for denne kritikken som Trædal.
6 Vil påpeke her at jeg ikke egentlig anser Trump for å være en fascist, eller at ytre høyre i Norge i dag er fascistisk. Spesielt de paramiltære gruppene og en sterk arbeiderbevegelse mangler. Jeg mener likevel at de poengene jeg fremhever her har overføringsverdi til generell klassekamp fra ytre-høyre.
7 Hitchens var tidligere trotskist
8 Trædal lar Erna slippe fint unna på side 101. Det er nok ikke så vanskelig å akseptere høyrepopulister i regjering når man selv bygget sin karriere på å være høyrepopulistisk kommunalminister.
9 Til tross for at arbeidsledigheten i Norge har økt, arbeidslivskriminalitet øker, velferdsytelser blir stadig vanskeligere å få tak i, stadig større ressurser brukes på administrasjon heller enn tjenester, fattigdommen øker, ulikheten øker, kjøpekraften synker, midlertidigheten i arbeidslivet øker, lockout er på vei tilbake, stadig flere må kjempe lenge for å få tariff og ordnede arbeidsvilkår, integreringspolitikken er strengere (dårligere) enn noen gang for å bare nevne noe. At Agendas undersøkelse viser at svekket velferdsstat, klimaendringer, økonomisk ulikhet og svekket demokrati er det folk er mest bekymret viser at dette er noe folk forstår (KK 17.12.2018).
10 Side 175
Hvorfor i alle dager legge vekt på hva en kommunistisk kylling som aldri har gjort et dagsverk i hele sitt liv skriver?
Denne fyren har drevet med med en avansert for for naving i stedet for å arbeide.
Se til Venezuela så får dere se hvordan kommunisme virker i praksis!
Ta ballen – ikke spilleren!
Som det går frem i min forrige kommentar så ser jeg absolutt ingen grunn til å ta en slik «spiller» seriøst.
Da tar du ikke ballen da, det er jo poenget.
Jeg tror det som forvirrer venstresida når det gjelder kritikere av masseinnvandring er at denne kritikken ikke er ideologisk, men pragmatisk fundert. Dette er uvant for folk ute på venstresida hvor alt handler om ideologi, teori, verdensanskuelse, osv.
Da hopper Trædal til forklaringer om formørkede menneskesinn med raseteoretiske forestillinger.
Røsvoll trekker frem det klassiske marxistiske analyseapparatet og lander på klassetilhørighet og undertrykking.
Men jeg tror det rett og slett handler om en jordnær, pragmatisk tilnærming. Om ting ikke ser ut til å fungere spesielt godt, så er det en ganske nærliggende impuls å ville endre på det som ser ut til å bevege seg i feil retning.
Hvorfor ikke kalle det pragmatisme.
Enkelt og greit.
Om ting ikke ser ut til å fungere spesielt godt, så er det en ganske nærliggende impuls å ville endre på det som ser ut til å bevege seg i feil retning.