Noam Chomsky 90 år: en kjempe for fredssaken

Noam Chomskys metode kan kokes ned til en konsekvent kritikk av maktbruk og makthavernes rettferdiggjøring av denne. Ikke bare mot «onde» makthavere, men også mot de vil blir fortalt at er «gode». Han mener samtlige av USAs presidenter etter andre verdenskrig kunne blitt dømt for krigsforbrytelser.

I dag blir Noam Chomsky 90 år. Sjøl om han fikk sitt gjennombrudd som en revolusjonerende språkforsker, har han for millioner av mennesker først og fremst en rolle som en uredd kritiker av USAs utenrikspolitikk.

Chomskys metode og grunnsyn kan kokes ned til en konsekvent kritikk av maktbruk og makthavernes forsøk på å rettferdiggjøre denne. Dette kritiske blikket må rettes ikke bare mot kreftene vi blir fortalt at er «onde», men også mot makthaverne vi får høre er «gode». Klarer man å ta dette inn over seg, blir det mye enklere å se sammenhengene i en uoversiktlig verden som vår.

I denne teksten skal jeg derfor prøve å gjennomgå litt av Chomskys tanker om krig, fred og utenrikspolitikk. Forhåpentligvis kan denne presentasjonen utstyre nysgjerrige lesere med noen verktøy man kan benytte seg av neste gang mediene våre skal forklare oss hvorfor også den neste krigen egentlig er en god krig, selv om vi kanskje bomma litt forrige gang.

LES OGSÅ om Noam Chomsky: 10 prinsipper for konsentrasjon av makt og velstand

Doktrinen om gode intensjoner
I diskusjonen om utenrikspolitikk finnes det en fortelling om at konflikten går mellom såkalte «idealister» og «realister». Førstnevnte gruppe baserer seg angivelig på noble intensjoner i sin forståelse av utenrikspolitikk. Sistnevnte mener derimot at det finnes grenser for hva vi kan utrette med «godheten» vår.

Denne konstruerte motsetninga dukker opp i debatt etter debatt. Irak-krigen blir forklart som en «idealistisk» krig fra USAs side, men som «dessverre» gikk galt på grunn av en rekke uforutsette omstendigheter. Det samme får vi høre om Afghanistan- og Libyakrigen. Målene og intensjonene var visst gode, det er kommentariatet skjønt enige om. Derimot kan man strekke seg til at kanskje «ambisjonene var for høye» eller «metodene ikke tilstrekkelige». Så langt er det lengste krigsmotstanden vanligvis strekker seg i mainstream-diskursen i vesten.

Chomsky insisterer på at dette er et absurd premiss å jobbe ut ifra. Den beste måten å innse dette på, er gjennom å leite etter eventuelle eksempler i historia på stater og regjeringer som mener å ikke jobbe etter en eller annen god intensjon. Alt fra den verste europeiske kolonialisme, til Adolf Hitlers grusomheter under andre verdenskrig, har blitt utført med formaninger med gode intensjoner. Det finnes knapt en eneste grusomhet i menneskehetens historie som ikke har vært rettferdiggjort av dens utøvere.

Dersom man har dette i bakhuet når man ser nyheter i dagens kriger, vil man forhåpentligvis begynne å stille noen spørsmål. Hvorfor er det «frigjøring» når USA legger Raqqa i Syria og Mosul i Irak i ruiner gjennom en nådeløs bombekampanje, mens det er «krigsforbrytelser» og «massakrer» når Russland gjør det samme i Aleppo? Hvorfor er det «brudd på folkeretten» når Russland invaderer Krim-halvøya, men «humanitær intervensjon» når NATO bomber Serbias hovedstad i 78 døgn uten FN-mandat?

Svaret er sjølsagt propaganda. I enhver maktstruktur vil makthaverne være nødt til å rettferdiggjøre sin maktbruk på et vis. For å samle ens egen befolkning, er man også avhengig av fiendebilder. Dermed vil man rett og slett være nødt til å portrettere egne handlinger som «gode», og «de andres» handlinger som «onde». Vi sjøl drives av gode intensjoner, mens de andre er slemme. Vi dreper afghanere fordi vi vil hjelpe dem, mens russerne gjorde det samme fordi de ville ha verdensherredømme, satt på spissen.

Det gode eksempels trussel
Vi er mange som på et tidspunkt har spurt oss hvorfor USA hele tiden skal krige og herje rundt om i hele verden. Noen peker mot den amerikanske våpenindustriens interesser; andre tror USAs politikere faktisk ønsker å bringe noe godt ut i verden, mens andre igjen viser til at USAs storkapital hele tiden trenger nye markeder.

Chomsky har innvendinger mot flere av disse. Mange av USAs militære eventyr handler åpenbart ikke om markeder, da flere av landa de kriger i ikke har noen betydning for amerikansk økonomi overhodet. At amerikanske politikere skal være drevet av en slags «eksepsjonell godhet», men likevel «feiler» hver gang de med vold prøver å «ordne opp», er bare en beleilig forklaring for de som ikke kjenner til USAs mangeårige støtte til flere av verdens verste diktaturer.

Framfor disse modellene, bruker Chomsky begrepet «det gode eksempels trussel». Med dette viser han til den trusselen et land utgjør gjennom å fungere som et eksempel på at det er mulig å føre en økonomisk og sosial politikk som står opp imot interessene til amerikanske storselskaper. Om ett land kan lykkes, vil andre land spørre seg: «om de kan, så hvorfor ikke oss?». Jo mindre land det er snakk om, jo farligere ville den potensielle «eksempelets trussel» bli.

Eksemplene er jo påfallende. Hvorfor kuppet USA for eksempel bort relativt moderate nasjonalister fra regjeringsmakt i Iran i 1953 og Guatemala i 1954? Eller hvorfor har USA fortsatt med sin innbitte og fanatiske politikk overfor Cuba i snart 60 år, på tross av at landet slettes ikke utgjør noen trussel mot USA som sådan? Og hvorfor organiserte USA en nådeløs terrorkrig mot Nicaragua gjennom hele 1980-tallet, samtidig som de støtta beinharde militærdiktaturer i både El Salvador og Guatemala?

Fellesnevneren er klar. Dersom et land med suksess klarer å motsette seg USAs nyliberale verdensorden, og dersom det er mer eller mindre ute av stand til å forsvare seg, ligger det i faresonen. Chomsky pleier å sammenligne dette med mafiaen: dersom noen fornærmer mafiabossen, er det av avgjørende betydning at vedkommende blir «satt på plass» for å statuere et eksempel til andre som eventuelt kan finne på å tenke i samme baner.

Forstår man hvilken trussel et godt eksempel kan utgjøre for USA-imperialismen, forstår man også veldig mye mer av USAs utenrikspolitikk.

LES OGSÅ av Ivar Espås Vangen: USA og Latin-Amerika: Det gode eksempels trussel

Snu om rollene
Noe Chomsky til stadighet gjør, er å insistere på at vi må dømme «våre» handlinger likt med andres handlinger.

Dette betyr for eksempel at dersom vi aksepterer begrunnelsene for eksempel USA trekker fram for hvorfor de går til krig eller styrter en statsleder i et annet land, må vi spørre oss om vi ville akseptert det dersom også andre statsledere benytter seg av samme argumentasjon.

Ta for eksempel George W. Bush’ rettferdiggjøring av krigen mot Afghanistan. Begrunnelsen her var at Taliban-regimet huset terrorister, og ikke ville utlevere dem uten videre.

Hittil greit. Men med samme begrunnelse ville land som Cuba, Nicaragua, Venezuela, Angola og utallige andre land ha kunnet bombe USA. Det er nemlig få land som har huset så mange internasjonale terrorister på sitt territorium, eller har støtta så mye internasjonal terrorisme som amerikanerne.

Eller ta Norge som et eksempel. Fra 2016 til 2018 hadde Norge soldater i Syria. Disse var ikke invitert inn av landets myndigheter, men hadde som målsetting å trene væpnede militsgrupper til å kjempe mot terrorgruppa IS, sjøl om det også kom tydelig fram at disse gruppene også ville kjempe mot landets sittende myndigheter.

Hva slags verdensorden vil vi få om også andre land begynner å holde på slik? Vil vi for eksempel tillate at Russland og Kina tar seg tilsvarende friheter?

I 1999 angrep NATO den suverene staten Serbia, og gjennomførte en 78 døgns bombekampanje, blant annet mot landets hovedstad. Intet FN-mandat var gitt i forkant.

Vil vi tillate at Russland gjør det samme? Vil vi akseptere at russiske ledere sier noe slikt som at «vi vet at dette er et brudd på FN-pakten, men i dette tilfellet mener vi at vi har en plikt til å intervenere for å beskytte fred og sikkerhet»?

Sjølsagt ikke, og godt er for så vidt det. Problemet er når vi opererer med komplett andre standarder for oss og våre venner, enn vi opererer med overfor «de andre». Chomsky minner oss stadig i sitt arbeid om denne formen for hykleri. Skal vi fordømme Russlands anneksjon av Krim og deres innblanding i Ukraina, kan vi ikke samtidig forsvare våre egne omgåelser av folkeretten.

LES OGSÅ: En hyllest til bombene: Kissinger, UiO og Noblinstituttet

Amerikas presidenter for en internasjonal domstol
Chomsky er kjent for å gjentatte ganger ha hevda at samtlige av USAs presidenter etter andre verdenskrig ville ha blitt dømt¹ om de hadde blitt stilt for en krigsforbryterdomstol av samme kaliber som Nurnbergdomstolen de allierte satte ned etter andre verdenskrig.

Dette kan virke som et svært drastisk utsagn for oss nordmenn som har vokst opp med fortellinga av USA som den frie verdens fremste beskytter. Men la oss nå ta en gjennomgang:

President Truman (1945-1952) er grei nok. Han var direkte ansvarlig for at USA slapp to atombomber over to japanske byer under andre verdenskrig. Som øverstkommanderende for USAs væpnede styrker under Korea-krigen (1950-1953), bærer han også et ansvar for de uhyrlige krigsforbrytelsene som førte til at 20 % av Nord-Koreas befolkning blei drept.² Sjølsagt ville Truman ha blitt dømt i en domstol med samme kriterier som Nurnbergdomstolen.

Dwight Eisenhower (1952-1960), mannen som gjerne huskes som en kløktig og moderat republikansk president, er noe vanskeligere. Av hans mer sympatiske sider kan det også nevnes at forsvarsbudsjettene sank i hans regjeringstid, og at han mot slutten av sin presidentperiode advarte mot «det militærindustrielle kompleks» – som siden har vært en sentral del av fredsbevegelsens forståelse av sammenhengen mellom krigsindustrien og politikk.

Likevel har også han skjeletter i skapet. Kuppene i Iran og Guatemala er absolutt alvorlige krenkelser av landenes suverenitet, og dermed også å regne som forbrytelser. Det samme gjaldt invasjonen av Libanon i 1958. Eisenhower er definitivt ikke den verste, men heller ikke uten blod på hendene.

John F. Kennedy (1960-1963) er enkel. Invasjonen av Cuba i 1961, og den påfølgende terrorkrigen mot landet, er regelrett aggresjon. Det var også han som begynte med USAs direkte krigføring i Vietnam.

Lyndon B. Johnson (1963-1968) like så. Hundretusener av amerikanske soldater blei sendt til den grufulle krigen i Vietnam under hans regjeringstid. Den berømte falsk flagg-operasjonen i Tonkinbukta i 1964, som ble brukt som påskudd for å bombe Nord-Vietnam, var også hans ansvar. Det samme var støtten til Indonesias folkemord på angivelige «kommunister» i 1965-66.³ Johnson er dermed en av de mest rendyrkede krigsforbryterne av de amerikanske presidentene.

Richard Nixon (1968-1974) følger i samme spor. Det var under Nixon at den mest groteske terrorbombingen i Vietnam, Kambodsja og Laos tok til. Hundretusener, trolig millioner, av mennesker blei drept i bomberegnet. Sjøl i dag blir sivile mennesker lemlestet og ødelagt for livet av udetonerte bomber på landsbygda i Laos. Nixon-administrasjonen sto også på Pakistans side under folkemordet i Øst-Pakistan (Bangladesh) tidlig på 1970-tallet.⁴ Konklusjonen er enkel: Nixon ville ha blitt dømt så det holdt.

Gerald Ford (1974-1976) satt ikke spesielt lenge som president. Han rakk likevel å gi et klart grønt lys til Indonesia da de invaderte Øst-Timor i 1975.⁵ Denne invasjonen var starten på et lengevarende folkemord, som endte med å ta livet av en fjerdedel av Øst-Timors befolkning.

Jimmy Carter (1976-1980) var ifølge Chomsky den «minst voldelige» av de amerikanske presidentene. Men han fulgte likevel opp med fortsatt støtte til Indonesias massakrer i Øst-Timor. Carter holdt også en beskyttende hånd over apartheidregimet i Sør-Afrika og flere militærdiktatur i Latin-Amerika.⁶ For ettertiden kan det også være verdt å huske at det var Carter som påbegynte⁷ støtten til jihadistene i Afghanistan, som i stor grad har preget landets senere utvikling. Det får derfor ikke hjelpe at Carter har gjort en flott jobb for demokrati og menneskerettigheter etter å ha gått av som president.

Ronald Reagan (1980-1988) er også en enkel sak. Foruten regelrett aggresjon mot Grenada i 1983,⁸ og bombingen av Libya i 1986, var Reagan også god på å få andre til å gjøre drittjobben for seg. Gjennom hele sin presidenttid organiserte administrasjonen hans en storstilt terrorkrig mot det fattige Nicaragua, hvor dødsskvadroner med base i USAs klientstater El Salvador og Guatemala både fikk trening og annen støtte til å drive med terrorvirksomhet. Ikke bare fikk USA dermed drept nærmere 30 000 mennesker og ødelagt alle muligheter Nicaragua hadde til å bli et godt land å leve i: Reagan pådro også USA en domfellelse i Den internasjonale domstolen i Haag, hvor det ble slått fast at USA var skyldig i «ulovlig maktbruk» gjennom sin støtte til internasjonal terror mot det fattige landet.

Det er rett og slett vanskelig å vite hvor man skal fokusere når det gjelder Reagan-administrasjonen. Man kan trekke fram støtten til terrorgrupper i Angola, eller til morderiske regimer i Guatemala og El Salvador. Kanskje er det også viktig å vektlegge hans støtte til Saddam Hussein i krigen mot Iran⁹, eller den totalt skruppelløse støtten til jihadistene i Afghanistan, eller til Israels forbryterske angrep mot Libanon i 1982 med den påfølgende massakren på 20 000 mennesker. Det er rett og slett ikke enkelt å vite hvor man skal begynne. Reagan-administrasjonen representerer trolig en av de mest morderiske periodene i USAs 1900-tallshistorie.

George H.W. Bush (1988-1992) begynte sin presidentperiode sterkt med den folkerettsstridige krigen mot Panama i 1989. Målet med krigen var angivelig å ta ut diktatoren Manuel Noriega for forbrytelser han fortrinnsvis hadde utført da han var på CIAs lønningsliste tidligere. USA hadde som vanlig ikke hjemmel for dette i FNs sikkerhetsråd. Hundrevis, kanskje tusenvis av mennesker ble drept i Panamas fattigstrøk.¹⁰ Siden fulgte krigen mot Irak i 1991, som delvis ble rettferdiggjort gjennom iherdig bruk av falske nyheter¹¹, hvor store deler av Iraks vitale infrastruktur ble ødelagt, med alvorlige følger for ettertiden.¹²Bush sr. var flere hakk greiere enn Reagan, men også han har et grumsete rulleblad bak propagandaen.

Bill Clinton (1992-2000) tok opp tråden etter sine forgjengere. Hans administrasjon bombet jevnlig Irak gjennom hele 1990-tallet som ledd i «flyforbudssonen» man oppretta over landet etter Gulfkrigen. I 1998 bombet Clinton, uten mandat fra FNs sikkerhetsråd, attpåtil en medisinfabrikk i Sudan som produserte halvparten av landets medisiner.¹³ Året etter deltok han også i NATOs folkerettsstridige bombing av Serbia – en bombekampanje som varte i 78 døgn. Heller ikke her forelå det noe folkerettslig mandat. Clinton ville dermed ha blitt dømt.

George W. Bush (2000-2008) er president min generasjon vokste opp med å mislike. Mannen som er ansvarlig for krigene mot Afghanistan (2001-) og Irak (2003-2011), og de mange dronekrigene som har fulgt i kjølvannet av disse, er en sjølskreven krigsforbryter av dimensjoner. Det er rett og slett ikke mulig å tallfeste hvor mange menneskeliv Bush jr. har på samvittigheten.

Barack Obama (2008-2016) har stort sett fulgt opp Bush’ politikk. Han eskalerte krigen i Afghanistan etter å ha inntrådt som president, og gjenopptok krigen i Irak fra 2014. Han har også videreført og utvida Bush’ kampanje med utenomrettslige drap ved droneangrep, og har aktivt støttet terrorister i krigen i Syria. I Libyakrigen i 2011 valgte Obama å ikke søke støtte i Kongressen fordi «det ikke var noen fare for amerikanske liv».

Obamas PR-arbeid var riktignok mye mer sympatisk og retta mot mennesker med mer liberale sinnelag enn Bush forsøkte. Derfor er det så uhyre viktig å være obs på den farlige romantiseringen som snek seg inn under Obama-administrasjonen.¹⁴ Vi snakker tross alt om en president som i 2016 slapp 26 171 bomber rundt om i verden.¹⁵

Donald Trump (2016-) har fulgt i samme spor. I løpet av sine første sju måneder som president, drepte Donald Trump flere mennesker i krigen mot IS, enn Obama fikk drept i sine tre siste år.¹⁶ Trump har dessuten sendt flere amerikanske soldater til Syria, og har avfyrt raketter mot landet to ganger. Han har også fortsatt Obamas støtte til Saudi-Arabia i krigen i Jemen.¹⁷ Trump har altså oppført seg bemerkelsesverdig likt tidligere presidenter i utenrikspolitikken.

USAs presidenter har alle sammen blodige rulleblad. Likevel ser vi sjeldent at disse omtales på samme måte som ledere i andre land som er ansvarlige for tilsvarende forbrytelser. Dette forklares med doktrinen om gode intensjoner: vi og våre er gode – vi mener godt, selv om vi kanskje gjør noen feil underveis. De andre gjør dårlige handlinger av ondskap.

Hvordan fungerer verden?
Chomskys anti-imperialisme må forstås som en naturlig konsekvens av hans syn på makt og hierarkier generelt. I et samfunn hvor makt er skeivt fordelt, vil også interessene være forskjellige. De med makt vil ha andre interesser enn oss andre. De vil etter beste evne forfølge sine egne interesser, og vil søke støtte for disse hos resten av oss.

Dette handler ikke først og fremst om «gode» eller «dårlige» intensjoner. Det handler om motstridende interesser. Elitene i Russland har sine egne interesser i fokus når de involverer seg i krigen i Syria, eller når de blander seg i Ukrainas indre anliggender. De færreste av oss tror på at dette handler om å «beskytte sivile» eller annet sjølrettferdig pjatt. Mesteparten av den russiske propagandaen preller av.

Det Chomsky lærer oss er å se med samme kritiske blikk på «våre» eliter. Når USA støtter jihadister i Afghanistan eller Syria, eller dreper millioner av mennesker i Indokina, handler ikke dette om edle motiver og godhet: det handler om makt og interesser. Det samme gjelder sjølsagt når Norge slipper 588 bomber over forsvarsløse land i Nord-Afrika, eller selger krigsmateriell til land som sulter i hjel sivile mennesker i Jemen. Dette er ikke «godhet», men sedvanlig og kald kynisme og realpolitikk.

Innenrikspolitikk og utenrikspolitikk fungerer altså etter mye av de samme prinsippene. Det er ikke «ondskap» som driver arbeidsgiverne når de gir folk sparken eller motsetter seg krav om høyere lønn. Slik er systemets indre logikk.

Sånn fungerer det også i utenrikspolitikken. Den drives ikke av gode intensjoner og ønsker, men om maktas logikk. Det er ikke primært «uhell» og «feil» som har ført til de grusomme hendelsene i menneskenes historie, men gjennomtenkt kynisme og kalkulerte overveielser av kost og nytte. 3,8 millioner menneskeliv i Indokina var «verdt det» for å knuse «det gode eksempels trussel» i regionen. Det samme var 200 000 menneskeliv da man slapp to atombomber over Japan for å kunne diktere fredsslutningene uten å involvere Stalin.

LES OGSÅ: Kambodsja: Terrorbombing, folkemord og imperialisme

Antikrigsaktivisten Chomsky
Chomskys liv som aktivist skøyt fart med arbeidet mot USAs krig mot Vietnam på 1960-tallet. Det interessante med å lese om hans minner fra dette, er hvor lang tid det tok å få i gang en skikkelig bevegelse. USA hadde støttet Frankrike i Vietnam gjennom hele 1950-tallet, og sendte de første soldatene dit så tidlig som i 1960. Det tok likevel lang tid å mobilisere folk. I boka Makt og terror forteller han følgende:¹⁸

«Da Kennedy overtok, trappet de det opp, og temmelig raskt ble det et direkte amerikansk angrep. Fremdeles ingen protester. Tidlig på 1960-tallet var det ikke mulig å få noen til å undertegne en petisjon. Det kom ingen på møtene»

Dette lyder nok kjent for alle oss som har forsøkt noe lignende i vår tid!

Slik Chomsky ser det, var det ikke før seint i 1966 at det virkelig begynte å bli en folkelig bevegelse mot krigen. Da først kunne man begynne å organisere møter og demonstrasjoner, uten å være redde for å bli angrepet med vold av fanatiske krigstilhengere.

Det var ikke før hundretusener av amerikanske soldater deltok i grusomhetene og begynte å returnere i «bodybags» at opinionen begynte å snu. Skal man bygge en bevegelse mot krig, må man regne med at ting kan ta tid. Det krever ufattelig mye arbeid.

Utfordringen i dag
Det gode med disse lærdommene er at motgiften også fortoner seg klart. Medisinen mot kapitalens tyranni på hjemmebane er å organisere motkraft gjennom fagforeninger og andre sosiale bevegelser. Det samme gjelder internasjonalt: skal man bremse imperialismens herjinger, trenger man en sterk og slagkraftig fredsbevegelse, som ikke bare kritiserer «de andre», men som også er parat til å kjempe mot eget lands imperialisme.

Har vi det i Norge i dag? Enkelte steder og på enkelte områder, absolutt. Men jamt over mangler man det langtekkelige grasrotarbeidet. Hvorfor er det så få som orker å involvere seg i for eksempel i Nei til Atomvåpen, Norges Fredslag og Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet? Hvorfor har ikke fredsbevegelsen klart å fornye seg og opprettholde aktiviteten sin slik for eksempel miljøbevegelsen har klart de siste tiårene?

Hvem veit. Dette spørsmålet hadde nesten vært verdt en egen artikkelserie. Det er uansett klart at ingenting vil skje om ikke folk sjøl begynner å organisere seg og gjøre noe. Mulighetene i et fritt og rikt land som Norge er nesten uendelige.

Min siste oppfordring i denne teksten er derfor: organiser dere! Det finnes allerede flust av norske freds- og antikrigsorganisasjoner som sårt trenger nye krefter. Dere som leser dette kan spørre: «om ikke meg, hvem da?». Historia har tydelig vist at det eneste som hjelper mot maktas herjinger er organisasjon og motkraft. Da har vi alle et ansvar for å røre på oss.