Flyene som buldret over byen er faktisk akkurat de samme som bombet Libya tilbake til middelalderen i 2011. Det er de samme som har deltatt i NATOs angrepskriger i Irak, Afghanistan og Syria. Jeg nekter å tro at flyktningebarna i Trondheim synes brølende jagerfly er spesielt stilig.

Trident Juncture, den største NATO-øvelsen siden den (forrige) kalde krigen. Vi husker VIPene som bivånet krigsleken fra en tribune på et jorde utenfor Trondheim, bombefly som ikke turte fly i frisk bris (riktignok med liten kuling i kastene) og fregatten som senket seg selv. I ettertid framstår hele øvelsen som en stor og fryktelig dyr sketsj. Men bak komikken er det, som det jo ofte er, alvor.

LES OGSÅ: Hva er galt med Trident Juncture?

Krigsfest
Å redusere krig til underholdning er ingen nyhet. Krigsmateriell er spektakulære saker, og ikke uten grunn er krig et populært tema i underholdningsindustrien. Men Trident Junctre strakk denne strikken enda litt lenger. Man satte altså opp en tribune på Byneset i Trondheim, der forsvars- og politikertopper kunne sitte og nyte en simulert invasjon. Forsvaret oppfordret lokalbefolkninga til å drikke «gladbobler» og nyte synet.

Og før dette hadde de invitert skoleklasser fra lokale barneskoler til å komme og beundre krigsskip, tanks, jagerfly og de flotte medaljebehengte uniformene. Ikke alle foreldrene syntes det var spesielt kult. Kanskje ikke alle lærerne heller. Og om noen av ungene var et flyktningebarn fra Syria ville jeg, om jeg var læreren deres, reflektert litt ekstra over hva dette krigsmateriellet er lagd for, hva noe av det har vært brukt til, og hva de som disponerer det står for. Et ekstra paradoks her er at Trondheim kommune faktisk har fått pris for god inkludering av flyktninger.

Jens Stoltenberg på VIP-tribunen omringet av blant andre forsvarsminister Frank Bakke Jensen og justisminister Tor Mikkel Wara.

Flyene som buldret over byen, formodentlig beundret av VIP-ene på tribunen, er faktisk akkurat de samme som bombet Libya tilbake til middelalderen i 2011. Det er de samme som har deltatt i NATOs angrepskriger i Irak, Afghanistan og Syria. Jeg nekter å tro at flyktningebarna i Trondheim synes brølende jagerfly er spesielt stilig.

LES OGSÅ: For 15 år siden protesterte 20 millioner mot Irakkrigen — nå varsler Stoltenberg flere NATO-soldater til Irak

En hyllest til angrepet
Men dette er altså norsk forsvarspolitikk anno 2018. Milliarder er investert i bombefly som egner seg bedre til å teppebombe land i Midt-Østen (forutsatt at det ikke blåser for mye da) enn til å forsvare norsk territorium. Oppslutninga om NATOs angrepskriger er så å si total. Den politiske konsensus er at NATO som verdenspoliti er ei god løsning, og at ingen feil er begått.

Dessuten er NATO-generalsekretæren norsk. Og han må vi heie på. I Norge har vi lange tradisjoner for å dyrke våre helter. Det er grunn til å tro at Jens Stoltenberg, i likhet med andre nordmenn som har vært i utlandet og lekt krig, kan leve godt av å holde foredrag om de spennende opplevelsene sine når han en gang kommer hjem.

«Angrep er det beste forsvar», heter det gjerne i sjakk og andre idretter der krigsmetaforer benyttes flittig. Man må slå motstanderen før hen kommer og tar deg. Dette kalles for «offensiv innstilling», og hylles gjerne som bedre og mer publikumsvennlig enn det motsatte, den defensive tilnærminga, jf. kritikken bl.a. Magnus Carlsen og Drillos fotballlandslag har blitt gjenstand for – på tross av betydelig sportslig suksess.

Men i sikkerhetspolitikk og militærstrategi, der disse metaforene er henta fra, er den offensive innstillinga en usunn tankegang. Ikke bare er den ei oppskrift på lidelse, nød og elendighet. Det er også en manifestasjon av en uhyrlig kulturell arroganse: Vi er bedre enn de andre. Vi er viktigere enn de andre. Heller dem enn oss.

LES OGSÅ av Roald Arentz: Drosjesjåfør — yrket der du kan tape penger på å jobbe

Spenninga øker
En verdensorden der NATO er de snille, der alle som utfordrer NATOs verdensherredømme er dritskumle, og der «forebyggende» krigføring er tidens orden bør ikke gjøre oss tryggere. Den bør gjøre oss reddere. For den internasjonale spenninga øker. Og det er ikke sikkert de på toppen, de med atomkoffertene dere vet, er helt gode noen av dem.

I en verden med høyt spenningsnivå, og der klimakrisa etter all sannsynlighet vil føre til både flyktningestrømmer og kamp om ressurser, er det grunn til å tenke på hva slags sikkerhetspolitikk vi skal holde oss med framover. Og det er ikke helt sikkert at det er Jens, Donald og resten av treforkgjengen som har alle svarene.

Mens vi nyter julematen (med eller uten gladbobler), og mens KNM «Helge Ingstad» tilbringer jule- og nyttårshelga sammen med krabbene i Øygarden, bør vi tenke litt på dette. Kanskje trenger norsk og internasjonal fredsbevegelse, i likhet med nevnte krigsskip, et skikkelig løft?

Roald Arentz er leder i Norsk Transportarbeiderforbunds bransjeråd for taxi.