Å snu blikket – Ways of Seeing på Black Box teater

Et hvitt publikum tar for gitt at de har rett til å se på brune kropper i en utsatt situasjon. Når blikket derimot vendes mot hvite samfunnstopper, vekker det sinne.

Ways of Seeing, regissert av Pia Maria Roll og Marius von der Fehr, er et viktig stykke om volden og blikket i vår samtid, og det er et komplisert stykke, med mange tråder som veves inn i hverandre. Det er to hovedpersoner, Hanan og Sara, med hver sin historie. I tillegg utspilller det seg en fortelling med de to sammen. Og så er det to bipersoner, den ene død, den andre en levende turgåer.

Den samme kniven
Vi møter først Hanan (Hanan Benammar), som i en åpningsmonolog forteller at hun er født i Frankrike som datter av to algeriske foreldre. Jean Marie Le Pen sin kniv er avbildet på plakaten til stykket. Hanan forteller at Le Pen var torturist i Frankrikes krig mot den algeriske revolusjonen. Mange år senere har hans og datterens Marine Le Pens ideer om en sivilisasjonskrig vunnet oppslutning i Europa. Front National, som har skiftet navn til Rassemblement National, på norsk «nasjonal samling», gjorde et brakvalg i 2012. Ideene er de samme, kniven er den samme. På utkikk etter et bedre land å bo i, forlot Hanan Frankrike til fordel for Norge i 2011. Så kom Breivik-terroren, og i årene som fulgte så hun hvordan de samme ideene om en sivilisasjonskrig, med en konspirasjonsteori mot muslimer, spredte seg i det norske samfunnet. I Oslo møter Hanan Sara (Sara Baban), en kurdisk flyktning fra krigen i Irak.

Sammen begynner de to på et prosjekt, de oppsøker en rekke av de mest sentrale folkene som finansierer og fremmer ytre høyre-ideologi i Norge og filmer husene deres fra utsiden. Blant dem er Rimi-Hagen, Øystein Stray Spetalen, Resetts Helge Lurås, som de ser naken, og Human Rights Services Hege Storhaug, hvis hus de ikke finner. Flere av disse bor i store, flotte villaer utenfor Oslo, to bor i fasjonable Gimle terasse på Frogner. Hanan og Sara gjemmer seg i buskene utenfor, tildels i flere døgn, og vi ser villaene projisert på en skjerm i bakgrunnen, gjennom grønt løvverk og med fugler som synger. I en sekvens akkompagneres fuglene av Hanan på fiolin, noe som får frem det groteske bak harmonien. En viktig hensikt er å vise at mens ytre høyre kanskje kan virke marginalt i norsk sammenheng, er de som står bak og finansierer disse ideene helt sentrale samfunnsaktører – og milliardærer.

Samtaler om overvåkning
En dag de to er ute og filmer ved Sognsvann, treffer de på en turgåer. Det viser seg å være Ketil Lund (som spiller seg selv i stykket). Han er høyesterettsdommer og kjent for å ha ledet Lund-kommisjonen, som gransket omfattende ulovlig overvåkning av mange på venstresiden i Norge. Møtet leder til flere samtaler mellom Sara og ham. På hennes spørsmål om det de gjør er ulovlig, svarer han at det er det ikke, siden de ikke befinner seg på disse aktørenes private eiendommer. De kommer inn på den negative utviklingen som har skjedd når det gjelder overvåkning.

Mens Lund-rapporten i 1996 avslørte ulovlig overvåkning av en rekke miljøer i tett samarbeid med Arbeiderpartiet, har loven i mellomtiden blitt endret. Der det tidligere ikke var straffbart å ha til hensikt å gjøre noe ulovlig uten faktisk å gjøre det, har forsett nå blitt straffbart på fullstendig grunnlag. Terrorisme utgjør unnskyldningen for lovendringen. Lund kritiserer denne utviklingen, og sier ingen i norsk offentlighet fokuserer på dette. Ingen av partiene på Stortinget ønsker å fremstå som de som er mest ettergivende overfor terror. I dialogen med Sara sier han at myndighetene nok kan være interessert i å følge med på hva hun foretar seg – en irakisk flyktning – et kritisk blikk på det de selv gjør er de derimot langt mindre interessert i.

Idet spøkelset (Ali Djabbary) trer inn på scenen, åpner han med å si at han selv er fra Iran, men her spiller han Hanans far, som er fra Algerie. Forskjellen er at Algerie har vunnet frigjøringskampen, Iran har det ennå ikke. Hanan har fortalt at farens hennes kjempet for den algeriske revolusjonen. Han ble fengslet og torturert, og ble dømt til døden to ganger. Begge gangene klarte han å flykte.  Det er et omsorgsfullt spøkelse. Han spør Sara hvordan det går med datteren, som svarer at hun savner ham veldig. Han sier til vennen at i hennes situasjon har Hanan lært seg å være usynlig, noe som både er en velsignelse og en forbannelse.

Selvstyre uten stat
Sara reiser til Syria. Først vil hun dra en gang, men det blir umulig, da landet blir bombet av Tyrkia. Andre gang drar hun, og i en monolog forteller hun om kommunen i Rojava, et kurdiskdominert område. Rojava er et eksempel på selvstyre uten en stat, oppstått i et maktvakuum. Ideen er feministisk, flerkulturell, antikapitalistisk og økologisk. Hver enhet er ledet av en kvinne og en mann sammen, slik at mannen ikke kan overstyre kvinnen men må lære seg å lytte. Områdene utgjør et eksempel på et samfunn etter kapitalisme, hvit overlegenhet og patriarkat, og viser at andre løsninger, andre styresett, er mulige. Disse områdene er det som nå bombes.

Jeg var så heldig at jeg fikk høre to foredrag etter stykket, av henholdsvis Begard Reza fra Skeiv verden og Natasha Marie Llorens, kurator og kunsthistoriker. Det første belyste den kurdiske situasjonen i Syria, med fokus på Rojava, antirasisme og moderne fascisme. Det andre fokuserte på kolonial vold med utgangspunkt i filmen The Battle of Algiers (1965), og viste hvordan skildringen nedtonet franskmennenes rasisme og brutalitet overfor algiererne. Denne teksten trekker veksler på noen av innsiktene i de to foredragene.

Å snu blikket
Forestillingen handler om vold som strekker seg tilbake til kolonialismens begynnelse og fortsetter inn i vår tid. Det den gjør er å snu tilskuerens blikk i to viktige betydninger. Når mediene retter kameraet mot brune barn som sulter eller dør, tas det for gitt at dette er legitimt. Det er «viktig, fordi det belyser situasjonen». Når det derimot rettes mot rike samfunnstopper som fremmer og finansierer høyst voldelige ideer om hvit overlegenhet, da skrikes det opp, noe som fremgår av annen medieomtale av dette stykket. Og historien Ketil Lund forteller snur blikket fra de som ble og blir overvåket – sosialister, kommunister, folk med mørk hud – til de instansene som utfører overvåkningen, og reiser spørsmål om demokrati og rettssikkerhet. Spøkelset som opptrer på scenen har en viktig personlig rolle for Hanan idet farens død knytter tanker om fortiden og nåtiden sammen for henne. Samtidig kan det signalisere hvordan vår samtids scene er full av spøkelser – nazismens, fascismens og kolonialismens gjenferd går rundt midt iblant oss, og de er sterke. Se stykket, og ta opp kampen med dem!

Forestillingen Ways of Seeing spilles på Black Box teater i Oslo t.o.m. 30. november.