Myten om det egoistiske mennesket

Det er bare barn og økonomistudenter som er så egoistiske som høyresida vil ha det til. Harsvik og Skjerve har god bok mot nyliberalismens dogmer, men hvilken bevegelse og hvilken strategi skal føre argumentene deres til seier?

I vår tid spalter svarene seg ofte, riktignok med en del unntak, langs de klassiske politiske skillelinjene. Mennesker som regner seg som venstreorienterte mener ofte noe om at mennesker til sjuende og sist er, eller kan læres å være gode, og at samfunnet derfor bør være mest innretta på samarbeid og fellesskapsløsninger. De som regner seg som høyreorienterte vil heller peke mot at mennesker av natur vil være egoistiske, og at dette både gjør at fellesskapsløsninger ofte vil mislykkes, men at vi heller er mer egnet til å leve i samfunn hvor konkurranse står i sentrum.

Høyresidas biologiske kapitalismeargument
Harsvik og Skjerve har i boka, Homo Solidaricus – et oppgjør med myten om det egoistiske mennesket, ført en god sak for venstresidas ståsted i diskusjonen. Slik de skriver i forordet:

«(…) nyere forskning viser at evolusjonen slett ikke bare handler om grådighet og egeninteresse. Høyresiden og dens økonomer kan ikke ensidig bruke biologien og utviklingslæren som argumenter. Tvert imot: Både våre nærmeste dyreslektninger og andre dyrearter er i oppsiktsvekkende grad opptatt av samarbeid og rettferdighet, de har omsorg for sine svakere medskapninger og viser tegn på empati.» (s. 14)

Boka må leses som et motsvar på tendensen de siste åra til at høyresida oppsøker biologien etter argumenter for at at uhemmet kapitalisme og hierarkier er en riktig måte å innrette samfunna våre.

Den lykkes godt. Harsvik og Skjerve går gjennom forskning som gjendriver forestillinga om at mennesker egentlig er grådige og nyttemaksimerende vesen, såkalte «Homo Economicus», og viser at dette er rein ideologi som de fleste fagdisipliner for lengst har forlatt.

Gjennom eksempler fra dyreriket får de også fram at det også i dyreriket er normalt med samarbeid, og at forestillinger om dyreriket som en «alles kamp mot alle» ikke bare tyder på ideologisk blindhet, men også vitner om mangelfull forståelse av zoologien.

Til sist argumenterer de for at et samfunn med små ulikheter basert på tillit og fellesskap, ikke bare er sterkt ønska av folk flest, men også til sjuende og sist rett og slett gjør samfunna våre bedre.

Ønsker man en bok som enten bekrefter det du alltid har ment belagt gjennom solid forskning, eller som viser deg at meningene dine kan vise seg å være basert på feilaktigheter og mangelfull kunnskap, er dette en bok for deg! La oss håpe denne pådrar seg en seriøs diskusjon, også fra folk som finner den provoserende!

Homo Economicus – hva er egentlig høyrekreftenes menneske?
Når man snakker med høyreorienterte folk, kommer det raskt fram at velferdsordningene våre ikke er «bærekraftige». Noen ganger handler dette om innvandrere, og andre ganger om eldrebølge og skattetrykk. Innvendingene finnes, og de må diskuteres.

Like fullt er det ett argument som kan være vanskelig å umiddelbart gjendrive. Den kloke Høyre-mannen myser gjerne litt med øynene og slår klart fast: «noen kommer til å benytte seg av dette og ødelegge for alle oss andre. Folk er jo egoistiske!»

Dette kommer av grunnleggende menneskesyn. For høyresida, i alle fall store deler av den, er mennesket først og fremst et «homo economicus» – et nyttemaksimerende vesen. I boka defineres det slik:

«Homo Economicus bryr seg kun om sin egen tilgang til private og kollektive goder. Han er rasende intelligent, og kan gjennomføre de mest kompliserte beregninger uten anstrengelse. Han har enestående selvkontroll og evne både til å legge, og følge, langsiktige planer. I tillegg er han kynisk kalkulerende og bruker alle disse evnene til konsekvent å fremme sine egne interesser» (s. 16)

Dette strider i alle fall mot menneskesynet jeg har vokst opp med. De fleste av oss veit jo godt at vi sjøl motiveres av mye mer enn bare personlig vinning, tross alt.

Forskninga støtter sjølsagt ikke opp om dette. Gjennom henvisning til flere studier, viser forfatterne at det faktisk finnes flust med forskning som viser at mennesker ikke bare er motivert av mye annet i livet enn penger og personlig vinning, men at vi også kan ende opp med å yte dårligere når penger introduseres som en form for ytre motivasjon. (s. 19-24). Det viser seg dog at det finnes to grupper i samfunnet som oppfører seg som Homo Economicus. Dette er både små barn og – økonomistudenter! (s. 19, 24). Mennesket er altså ikke så egoistisk anlagt som høyresida liker å tro.

Store forskjeller er farlig
I motsetning til mytene som florerer fra høyresida, er det ikke slik at fellesskapsløsninger er ineffektive, gjør oss alle late og undergraver økonomi og velferd. Tvert imot; mye tyder på at disse løsningene styrker oss både som samfunn og enkeltmennesker.

Dette er lett å begrunne. Forfatterne trekker fram den etter hvert kjente forskninga av Richard Wilkinson og Kate Pickett fra boka Ulikhetens pris, som viser oss noen av konsekvensene som rammer samfunn med store økonomiske forskjeller. Disse er mange, og de er alvorlige (s. 140):

• Dårlig lese- og skrivekompetanse hos elever
• Høy spedbarnsdødelighet
• Høy kriminalitet
• Høyt antall fanger i fengsel
• Høyt antall tenåringsgraviditeter
• Lav tillit mennesker i mellom
• Høy forekomst av sykelig overvekt
• Høy forekomst av psykiske problemer, kombinert med misbruk av alkohol og narkotika
• Lav sosial mobilitet
• Lav forventet levealder

Dette bør få det til å gå kaldt nedover ryggen på oss alle – til og med milliardærene som tjener fett på dagens system.

Trenden er dessuten klar og tydelig: «jo større forskjellene er mellom dem som tjener mest og dem som tjener minst i et land, desto større problemer har landet sosialt og helsemessig.» (s. 142). Det gamle uttrykket om at et samfunn bør dømmes basert på hvor godt de behandler sine fattigste, har stadig relevans.

Dette har sjølsagt sine grunner. For det første innebærer store økonomiske forskjeller at samfunnet innrettes på konkurranse, og en alles kamp mot alle. Dette skaper statusjag og en gjennomgående rangering av mennesker i hierarkier. Tilliten blir mindre, og «limet» som holder oss sammen slites i stykker. Sjøl om et fattig barn i Norge ytterst sjeldent behøver å sulte, skal en ikke undervurdere de sosiale konsekvensene av å være eneste barn i klassen som ikke har anledning til å bli med på fotballaget, bruke «fine» klær», eller bli med på kino.

Det er altså en god grunn til at høyresida ikke liker å snakke slike problemer relatert til relativ fattigdom. Disse slår nemlig beina totalt vekk under de ideologiske dogmene som sier at forskjeller er irrelevante, så lenge også de fattige får litt flere goder enn før. Dersom dette viser seg å ikke stemme, vil politikere som hevder å ønske «alles beste» være nødt til å ta stilling til økende ulikhet i samfunnet. Og det vil man som kjent ikke kunne gjøre, uten å ta grep mot kapitalens profittjag. Og det vil vel ikke en høyreside med respekt for seg sjøl ta på seg å gjøre?

Men hvor er klassekampen?
Harsvik og Skjerve har skrevet en veldig god bok. Den går rett inn i kjerna av debatten mellom høyre og venstre i synet på mennesket, og retter et målretta angrep mot høyrekreftenes posisjoner. Sånn sett er den et utmerka ideologisk våpen for arbeiderbevegelsen og andre progressive krefter som kjemper for en mer rettferdig verden.

Min hovedinnvending mot boka ligger i synet på politikk. Det virker nesten som om forfatterne ser for seg at politikk «egentlig» handler om at politikere og samfunnet for øvrig står overfor et koldtbord av forskjellige idéer, og at man målet må være å finne de «beste» av disse som tjener «samfunnet» best. Slik boka framstår er ikke samfunnet delt opp i klasser med vidt forskjellige og uforsonlige motsigelser som vil være i kamp så lenge de eksisterer. Klassekampen synes å kunne overvinnes gjennom å overbevise folk om at «det beste» er å føre en kontrollert sosialdemokratisk politikk hvor forskjellene vedtas å holdes på et lavt nivå.

Her er det nok forfatternes sosialdemokratiske og reformistiske verdensanskuelse som spiller inn. For revolusjonære sosialister framstår disse idéene i beste fall som hyggelig ønsketenking. Sjølsagt ville det vært flott om man kunne overbevist folk og politikere om at små forskjeller er til det felles beste, men så lenge den kapitalistiske produksjonsmåten ligger til grunn i vårt økonomiske system, vil ikke dette skje. Kapitalen vil bruke sin økonomiske makt til sine egne formål, enten det er å sponse velvillige politikeres valgkamp, eller gjennom mer eller mindre åpne trusler om utflagging. Tendensen i alle borgerlige samfunn er at kapitalen over tid får det som den ønsker.

Betyr dette at det er umulig å endre på ting? Sjølsagt ikke! Men dette krever klasseorganisering, allianser og målretta strategier for å begrense monopolenes makt. Det holder ikke å ha de rette idéene så lenge viljen og evnen til klassekamp ikke er der. Et slikt frontalangrep på kapitalen, for å parafrasere en gammel revolusjonær, er ikke noe teselskap.

Det er mulig jeg er vrang og leser forfatternes intensjoner feil. Men det er likevel viktig å ikke ha noen illusjoner: høyrekreftene er til sjuende og sist representanter for visse klasseinteresser. Om disse trues, vil det ikke hjelpe med gode bevis for at «den beste løsningen» forutsetter harde grep mot kapitalen.

Jeg trur boka ville blitt ærligere om dette hadde kommet tydeligere fram: et rettferdig samfunn vokser ikke ut av gode idéer, men av bevegelser og kamp! Slik Vømmøl Spellmannslag i sin tid sang: «Det e itjnå som kjæm ta sæ sjøl!»