Penger eller pleie – skal psykiatrien drives som en kommersiell virksomhet?

200 pasienter tar livet sitt hvert år under eller etter behandling. Hvordan sikrer vi at alle pasienter får rett hjelp til rett tid når avdelingene driftes som kommersielle virksomheter?

Angående NRKs prisverdige arbeid for å belyse selvmord i psykiatrien: Jeg jobbet 18 år i psykiatrien, og i løpet av de årene hadde jeg ansvaret for oppfølgingen av flere titalls suicidale pasienter. Det går derfor inn på meg å lese sakene NRK har jobbet frem. Saker som viser store avvik i behandlingen, og at altfor mange — hele 200 hvert år — tar livet av seg under eller etter behandling. Det har satt i gang mange tanker. Selv om sakene som omtales ikke er fra «min tid», vet jeg fra venner og tidligere kolleger at forholdene er nokså like — og noen steder mer krevende enn før.

Selv erfarte jeg mang en gang hvor vanskelig det kunne være å bli hørt av behandlere og ledelse, når vi som jobbet i «miljøet» var bekymret for enkelte pasienter, og ønsket tettere oppfølging og endring av tilsynsstatus. For ordens skyld: Miljøpersonalet er de som bemanner avdelingen døgnet rundt, som er tettest på pasientene og således ofte kjenner dem best. Miljøpersonalet kan være sykepleiere, miljøterapeuter, hjelpepleiere og såkalte ufaglærte.

LES OGSÅ: Psykisk syke må få leve, ikke bare overleve

La meg belyse noen faktorer jeg mener påvirker oppfølgingen og behandlingen suicidale (og andre) pasienter får eller ikke får:

1. Som engasjert miljøpersonale med sterk bekymring og omsorg for pasientene var det ikke uvanlig å høre at man ikke måtte bli for «nær» med pasientene. At det var «viktig» ikke å gå for mye inn i problemene deres, og på den måten gjøre dem avhengige av hjelp. Jeg har også hørt uttrykk som at pasienter ikke må trives for godt på avdelingen. Det var heller ikke uvanlig at suicidale utsagn og også noen forsøk, ble tolket og snakket om som rop om oppmerksomhet. Med andre ord: ikke så alvorlig. Appellerende (les: manipulerende) var også ord som kunne falle, og som kunne vise seg å være feil oppfatning av noe som var høyst alvorlig ment.

2. Tett oppfølging av enkeltpasienter er ressurskrevende. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger, og hvor mye krefter, kolleger og jeg brukte på forhandle (krangle) med ledelsen om innleie av ekstra personale for å kunne gi det vi mente var forsvarlig oppfølging av suicidale og/eller utagerende pasienter, og samtidig kunne opprettholde akuttberedskap, ivareta andre og alvorlig syke pasienter — og vår egen sikkerhet. Argumentene i mot, var ofte fundert i budsjettmessige begrensninger og ikke minst at det jo ofte gikk «bra» uten innleie. Skjønt, hva som egentlig gikk bra og til hvilken pris, var vi sjeldent enige om. Og hva stadig underbemanning førte til av overforbruk når det gjaldt beroligende medisiner, orker jeg knapt å tenke på. Det er verdt et innlegg alene.

3. Behovet for nok (og kvalifisert) personale på vakt, handler ikke bare om et minimum av sikkerhet og forsvarlig behandling. Det er ikke til å underslå at det er svært belastende — selv for erfarent personale — å bære et annet menneskes liv i sine hender, vakt etter vakt. Å hindre selvskading og selvmord, ta ned pasienter som har forsøkt å henge seg, gi førstehjelp til stikk- eller skoldingsskader, blir aldri en vane. Det er et enormt ansvar jeg opplevde at miljøpersonalet tok på største alvor — ofte under de vanskeligste forhold og med små marginer mellom liv og død. Hvor mange kolleger dette ble for belastende for, med sykemelding og/eller jobbytte som resultat, aner jeg ikke. Men jeg vet det var mange.

4. Jeg kan ikke unngå å nevne kompetanse, som er så mangt i denne sammenheng. I løpet av de nevnte 18 år, jobbet jeg med mange ubeskrivelig dyktige ufaglærte (hva helsefaglig utdannelse angår). Stødige og modige bussjåfører, malere og personlige trenere. Ofte ble de med minst formell kompetanse, minst erfaring og dårligst opplæring, stående i de mest kritiske situasjonene med de sykeste pasientene. Dette skjedde fordi de med formalkompetanse og betydelig bedre opplæring hva sikkerhetsrutiner og prosedyrer angår, ofte var i undertall og opptatt med administrative oppgaver og medisinutdeling — samtidig som de ofte var (er) faglig ansvarlige for det som skjedde på deres vakt.

5. Og så har vi de «brysomme» pårørende. De som la seg borti behandlingen, og til enkeltes store irritasjon opptok tid i tillegg til å vite bedre enn avdelingens personale, hva deres kone, sønn, datter eller kjæreste trengte. De som det sjelden var tid til å snakke lenge nok med til å få all nødvendig (og noen ganger livsviktig) informasjon fra — med tanke på rask og riktig behandling. Og som det ofte ikke var tid nok til trygge når de var urolige og redde. Ringte de på en vakt med mange innleide, ble de ofte bedt om å ringe behandler påfølgende dag. En behandler som i beste fall hadde rukket et par samtaler med pasienten, og som ikke alltid var oppdatert om pasientens situasjon og tilstand.

LES OGSÅ: Planlagt kommunal omsorgssvikt

Så. Når vi nå, omsider, får anledning til å se nærmere på, samt diskutere, hvorfor så mange pasienter dør i psykiatrien, må vi også ta stilling til følgende: Hvordan sikre at alle pasienter får rett hjelp til rett tid, når avdelingene driftes som kommersielle virksomheter hvor det å være en god leder kan virke synonymt med å overholde stramme budsjetter og levere gode driftsmessige resultater?

Ingen «premieres» eller måles på hvor mange pasienter som reddes og får mulighet til å leve et verdig liv takket være iherdig innsats fra sykepleiere, malere, bussjåfører, hjelpepleiere, leger, psykologer og miljøterapeuter.

Spørsmålet om hvorfor det ofte svikter er svært viktig. Men spørsmålet om hvorfor det ikke svikter langt oftere, er også viktig å stille seg.