FNs spesialrapportør for ekstrem fattigdom og menneskerettigheter sier politikken som har fått fattigdommen i Storbritannia til å eksplodere er strafforientert, ondsinnet og tidvis følelsesløs.
I forrige uke leverte FNs spesialrapportør for ekstrem fattigdom og menneskerettigheter, Phillip Alston, sin rapport om fattigdomssituasjonen og -utviklinga i Storbritannia. Det er et dystert bilde FNs utsendte tegner, både av dagens situasjon, men også av utviklinga etter finanskrisa slo inn for ti år sia.
For en eneforsørger med to barn er fattigdomsgrensa i Storbritannia 15.444 pund i året, eller 168.000 kroner. For et par med to barn er den 227.000 kroner. 14 millioner mennesker lever under den grensa, fire millioner av disse har under halvparten av dette, mens opptil 1,5 millioner mennesker er anslått å være ute av stand til å skaffe seg sjøl de mest grunnleggende nødvendigheter.
LES OGSÅ: «Nasjonal skandale»: Mer en én hjemløs dør hver dag i Storbritannia
Strafforienter og ondsinnet
— Jeg har snakket med folk som var avhengige av matutdeling og veldedighet for deres neste måltid, som har solgt sex for penger eller tak over hodet, barn som vokser opp i fattigdom, i usikkerhet over sin framtid, skriver Alston i rapporten.
I to uker reiste han og hans team rundt i Storbritannia for å samle historier, statistikk og erfaringer fra de som kjemper mot fattigdom, både i offentlig og i frivillig sektor. I rapporten kommer det fram det som forfatteren ser på som et skifte i britisk holdning overfor de med minst i samfunnet:
«Britisk medfølelse for de som lider har blitt erstattet av en straffeorientert, ondsinnet og ofte følelsesløs tilnærming, tilsynelatende laget for å skape disiplin hvor det er trengs minst, for å ilegge en rigid orden på livene til de som er minst kapable til å klare seg i dagens verden, samt å løfte fram målet om blind lydighet over en genuin bekymring over velværen til de som er aller lavest i det britiske samfunnet.»
Ikke bare er det et enormt antall fattige personer i et av verdens rikeste land, men den negative utviklinga ser ut til å fortsette. Rapporten viser til studier som spår 7 prosent økning i barnefattigdom i perioden 2015-2022 og andre som mener så mye som 40 prosent av landets barn vil leve i fattigdom om fire år. «At nesten ett av to barn i skal være fattige i Storbritannia i det 21. århundre er ikke bare en skam, men en sosial katastrofe og en økonomisk ulykke, alt i ett.»
LES OGSÅ: Lønnsinntekta faller og fattigdommen øker — den blåblå politikken funker som planlagt
Digitalisering fratar rettigheter
Den 24 sider lange rapporten ramser opp en rekke områder hvor myndighetenes politikk har bidratt til å øke fattigdommen. Digitaliseringa av velferdsstaten har gjort at en rekke mennesker er ute av stand til å søke om den hjelpen de har krav, enten på grunn av mangel på egenskaper til å finne fram og navigere på internett eller fordi de rett og slett ikke har internett og at biblioteker stenger i takt med velferdskontorene. Dette gjør at folk som har brukt bibliotekspersonalet som siste utvei nå står på bar bakke. Under halvparten av befolkninga under fattigdomgrensa har bredbåndstilkobling hjemme. 21 prosent av den britiske befolkninga regnes å ikke ha grunnleggende digitale ferdigheter.
Kutt i en rekke velferdsytelser som bostøtte, å ikke øke støtta til familier med mer enn to barn, rettshjelp har blitt kutta så mange folk ikke kan få retta opp feil når de ikke får velferdsordninger de har krav på, og pensjoner. Det nemlig ikke bare barnfamilier som sliter. Det har blitt over 300.000 flere fattige pensjonister fra 2012/13 til 2016/17.
Antall hjemløse har sia 2010 økt med 60 prosent, mens antallet personer som sover ute har blitt 134 prosent flere.
LES OGSÅ: 27 % i London lever i fattigdom — nesten halvparten er familier i jobb
Fattigfolksjobber
Den sittende konservative regjeringa kjører en jobblinje, hvor de mener veien ut av fattigdom skal skje gjennom å få flere mennesker i arbeid. Nå er den offisielle arbeidsløshetsgraden i landet på lave 4,1 prosent, ned fra 8,5 prosent i 2011, uten at det har sett ut til å få britene ut av fattigdom. 2,8 millioner av de fattige bor i hushold hvor alle de voksne jobber. Reallønna har sunket for lavinntektsjobber og stadig flere er midlertidige, deltid eller til og med såkalte nulltimerkontrakter hvor arbeideren er en slags ringevikar. Nesten 60 prosent av de fattige bor i en familie hvor minst én av de voksne har lønna arbeid. To voksne personer som jobber fulltid for minstelønn ville falt under fattigdomsgrensa om de fikk et barn.
Arbeidslivspolitikken, skatte politikken sosial- og velferdspolitikken får Alston til å trekke følgende konklusjon:
Erfaringa fra Storbritannia, særlig etter 2010, understreker konklusjonen at fattigdom er et politisk valg. Kuttpolitikken (austerity) kunne enkelt ha spart de fattige, hvis den politiske viljen til det hadde eksistert (…) men det politiske valget blei gjort for å finansiere skattekutt for de rikeste i stedet.