Mellomvalget er langt mer enn en kamp mellom Demokratene og Republikanerne. Det er en kamp om framtidige retningsvalg i begge partier. Et av de største slagene foregår i selveste Texas.
Etter den splittende primærvalgkampen mellom Bernie Sanders og Hillary Clinton har Demokratene slitt med å bli enige med seg selv om videre strategi. På den ene sida har du de businessorienterte Demokratene som vil ta i mot store pengesummer fra rike donorer, er for frihandelsavtaler og som gjerne finner på å støtte skattekutt for de rikeste. På den andre sida har du en Bernie Sanders i medvind med stadig flere allierte. Deres hovedmål er å gjennomføre større velferdsreformer, og metode er å se parlamentarisk arbeid og aktivisme i sammenheng. De businessorienterte Demokratene mener at venstrefløyen er urealistiske og useriøse med sine omfattende reformforslag.
Business eller arbeiderklasse — sentrum eller venstre
Demokratene sliter med å finne vinneroppskriften i møte med president Donald Trump. Flere mener at partiet må vise seg fra sin moderate side. At man trekker inn mot det politiske sentrum slik flere senatorer gjorde da de inngikk avtale om skattekutt for de rikeste sammen med Republikanerne. Dette er den samme ideen som Tony Blair gjennomførte med stor valgsuksess i Storbritannia. Tanken er at det finnes et sjikt mellom Demokratene og Republikanerne som velger partiet som er best på å være i sentrum. For dem ligger det liten risiko i å trå vekk fra venstresidepolitikk fordi venstresida uansett stemmer på partiet som ikke er Republikanerne. Samtidig kan partiet posisjonere seg til å vinne over republikanske velgere i delstater som er mer konservative. Mange, og spesielt kvinnelige vippevelgere er lei av Trump og vil straffe Republikanerne ved å stemme på mer verdige politikere.
De progressive Demokratene mener på den andre sida at politikken ikke kan forhandles bort for å sikre valgseier. I stedet må man vise seg som kompromissløse forkjempere for arbeiderklassen og middelklassen, eller the 99 percent om du vil. De har troa på at man med en venstrepopulistisk politikk kan tiltrekke seg både sofavelgere og verdikonservative velgere som kan være mer åpne for venstreøkonomisk agenda. Følger man motstanderens regler vil man til slutt spille seg så langt unna egen politikk at man ikke lengre husker hva man er til for.
Beto i Bernies fotspor
Bernie Sanders sin massive grasrotsuksess i 2016 har fått mange til å sperre opp øynene. Flere som tradisjonelt har lagt seg mot sentrum har sett at det nå har åpnet seg opp en mulighet for å føre politikk på annerledes vis. Ved valget førstkommende tirsdag er det litt forenklet tre ulike grupper som stiller til valg for Demokratene. Sentrumsdemokratene, Berniekratene og de som prøver seg fram med Bernies metode.
Snakkisen over alle mellomvalgets snakkiser er Beto O’Rourke fra Texas. Etter en tid i Representantenes hus, bestemte han seg for å satse alt på å slå en av de mest ekstreme Republikanerne, senator Ted Cruz. Oppgaven er stor og vanskelig, men ikke uoverkommelig. Beto bestemte raskt at han skulle unnlate å ta imot store pengesummer fra milliardærer og selskaper. Alternativet var å bygge en kampanje basert på innsamling av små donasjoner fra vanlige folk, etter oppskrift fra Bernie Sanders. Han gikk til valg på saken som har mest oppsving blant amerikanere, nemlig reform for å sikre alle amerikanere nødvendig helsehjelp. Han er dessuten uredd, og går til frontangrep på republikanerne i spørsmål som omhandler innvandring fra Mexico. Et kontroversielt spørsmål i den store grensedelstaten, der han har valgt å være tydelig.
Elitedemokraten
Nord for Texas ligger delstaten Missouri. Her vant Trump med enda større margin enn i Texas. Delstaten har en demokratisk senator, Claire McCaskill. Denne gangen står hun i fare for å tape gjenvalget. Blant Demokratene er hun en av dem som har markert seg langt til høyre. Blant annet for å fjerne bankreguleringer tidligere i år. I Demokratenes primærvalg i 2016 støttet hun ikke bare Hillary Clinton, men hun kom med ramsalte angrep på Bernie Sanders. For å vise seg som en kandidat Republikanerne trygt kan stemme på, har hun nå på ny markert seg med angrep på kollegaene til venstre for seg. I en offisiell radioreklame blir det sagt at McCaskill ikke er en av de gale Demokratene. Hun har senere pekt på Bernie Sanders og Elizabeth Warren som de kollegaene hun er mest uenig med.
McCaskill har den store fordelen at hun er kjent i Missouri. Men målingene viser at det nærmest er et myntkast som avgjør hvem som vinner. På tross av nerven i duellen mellom henne og republikaner Josh Hawley har hun i liten grad fått opp engasjementet i delstaten. Da jeg besøkte Kansas City få dager før valget var det lite som luktet grasrotvalgkamp. Hun har dessuten langt i fra noen stor suksess med innsamling av små donasjoner fra vanlige folk, slik som Bernie Sanders. Hun går først og fremst til valg på å bevare Obamacare, og redde de som har helseproblemer fra å miste retten sin til vanlig helseforsikring. Men McCaskill er ingen stemme for å forandre, hun vil først og fremst bevare. I et land det har blitt stadig tøffere å leve i for vanlige folk er ikke det et budskap som skaper entusiasme.
Mot Ted Cruz og mot alle odds
Beto O’Rourke på den andre sida har gått all in for å skape tidenes grasrotvalgkamp i et senatsvalg. Han reiser rundt og har besøkt alle delstatens 254 kommuner. Der har han snakket om å forandre. Donasjonene har strømmet inn både fra Texas og resten av USA. Da jeg krysset Times Square i New York snakket jeg med en engasjert kvinne med Beto-button.
Beto er en type it-kandidat som du sjeldent ser. Han har et budskap som inspirerer, en karisma som smitter, og et energinivå som ikke ligner grisen. I en forstad vest i San Antonio fikk jeg se han holde en flammende appell på lasteplanet til en pick-up truck, før han tok seg tid til å ta selfies med alle de flere hundre frammøtte. Selv lyn, torden og pøsregn skremte han ikke bort. «Hva er vel litt regn» sa Beto, mens skjorta ble våtere og våtere. Etter om lag to hundre selfies satte han seg på ny bak rattet, og kjørte selv til neste møte.
O’Rourke har hatt et helt ellevilt oppmøte på sine valgkampmøter. Han har en grasrotorganisasjon som driver valgkamp steder der Demokratene aldri før har vært. Han har samlet inn så mye penger fra individuelle donorer at Ted Cruz sine megadonorer ikke har klart å holde følge.
Også konservative demokrater kan vinne
Entusiasmen rundt Beto’s kampanje viser at amerikansk venstreside er stor og sulten på forandring. Men på tross av ellevill kampanjesuksess, så ligger han fortsatt bak på målingene. Texas er fortsatt Texas. Skulle han likevel klare å dra det lengste strået vil det velte om på reglene i amerikansk politikk. Et tydelig bevis på at Bernie’s suksess ikke var et unntak fra regelen, men den nye regelen. Og det er flere kandidater som han. De afroamerikanske guvernørkandidatene Stacey Abrams fra Georgia og Andrew Gillum fra Florida har begge muligheten til å vinne med progressive plattformer i delstater som ofte tipper i Republikanernes favør. I et blodrødt republikansk valgdistrikt i West-Virginia kan Richard Ojeda snu fra 40 prosentpoeng seier til Donald Trump til seier for en progressiv Demokrat. Lignende eksempler er Colin Allred i Texas sitt valgdistrikt 32, Liuba Grechen Shirley i New York valgdistrikt 2, Randy Bryce i Wisconsin valgdistrikt1 og J.D. Sholten i Iowa valgdistrikt 4.
Blant sentrumsdemokratene er det flere tungvektere. Senator Heidi Heitkemp ligger an til å tape gjenvalget sitt så det monner i North Dakota. Joe Donnelly i Indiana kjemper på liv og død for å redde sin plass på en sentrumsplattform. Bedre ser det ut for John Tester i Montana og Joe Manchin i West Virginia som begge ser ut til å vinne greit. På plussida for Demokratenes sentrumskandidater kan den norskættede Phil Bredesen overraske og ta en senatsplass fra Tennessee. Han viste sin posisjon i politikken da han valgte å gå ut offentlig og si at han støttet valget av Brett Kavanaugh som høyesterettsdommer. Vinner han, vil mange peke på avgjørelsen som strategisk klok.
Venstresida på offensiven
Kampen mellom fløyene vil på ingen måte bli avgjort av valgresultatet. Det kommer til å variere stort, og begge sider vil få både skuffelser og gladmeldinger. Men det denne valgkampen har vist er at det er en strategi som virkelig funker for å mobilisere og engasjere. Det er å være klare og tydelige, ikke bare på motstanden mot Trump, men på egne visjoner. Om venstresidepartier har lyst til å skape folkebevegelse med stort engasjement er det nettopp det som er nøkkelen. Om du ført og fremst er opptatt av å generere akkurat nok stemmer de gangene det er valg, kan det argumenteres for andre strategier. Da kan det holde å bruke pengesummer fra stordonorer på tv-reklamer.
Utviklingen tyder på at de progressive kreftene blir stadig viktigere, og sentrumsdemokratene driver en defensiv kamp internt. De fleste av forhåndsfavorittene til å bli Demokratenes presidentkandidat i 2020 har allerede tatt store steg til venstre. Dermed er McCaskill og hennes allierte stadig mer isolerte i eget parti. Natt til 7. november får vi se om de er drevet bakover nok en skanse. Det kan bli helt Texas.
«Da jeg krysset Times Sqaure i New York» er den perfekte, norske beskrivelsen av en nordmann som snakker om USA.