En rød verden for en blå planet

La oss lytte til David Attenboroughs ord mot slutten av «Den blå Planeten II»: «Fremtiden til menneskeheten, og alt liv, er nå opp til oss.» La oss bygge en rød verden – for å redde den blå planeten.

Denne uken har jeg brukt kveldene til å se fjorårets store BBC-produksjonen «Den Blå Planeten II» sammen med min sønn. Som den opprinnelige serien fra 2001, tar den for seg livet på kloden vår i all sin råskap, ubarmhjertighet og uendelige skjønnhet. Den evige kampen mellom jeger og jaktet som fører dyr og planter til stadig mer ekstreme strategier for å overleve. Hvordan arter samarbeider eller konkurrerer, og hvordan noen finner løsninger som gjør dem perfekt utrustet til å overleve i sin lille nisje – eller overlever likevel, på tross av stadig vanskeligere omgivelser og med hjelp av bare den enorme styrken som ligger i selve dødsangsten. Og nettopp hvordan livet takler de mest ekstreme forhold, og likevel finner løsninger, er seriens kjernetema.

LES OGSÅ: Miljø vs vekstøkonomi — skal vi redde kloden må kapitalismen ofres

Likevel er det en markant forskjell fra den 17 år gamle forløperen og de fleste andre serier av denne typen. Der mange naturprogrammer gir oss innblikk i en grenseløs vakker verden – glemmer de å peke på det brutale faktum at vi også er i ferd med å gjøre den uberørte naturen som beskrives, til en parentes i fortellingen om livet på kloden.

For det er det sørgelige faktum, at enten det er sjøskilpadder som blir jaktet og spist når de drar til tidligere ubebodde strender for å legge egg, korallrev som dør av en usedvanlig varm sommer, eller fugler som får magesekken skjært opp av spisse plastgjenstander – alt skyldes det klodens apex predator fremfor noen. Oss. Mennesket. Disneys fortelling om den lille klovnefisken Nemo som mister faren sin er realiteten for virkelighetens klovnefisker som ikke lengre kan kommunisere farer i støyen fra sjøgående transport.

At mennesket påvirker og ødelegger økosystemet for en del andre arter, er selvsagt ingenting nytt, og vi kan tydelig se i fossiler hvordan for eksempel store rovdyr forsvant fra de fleste verdensdeler etter at mennesker vandret ut av Afrika. Men i dag er vi i den paradoksale situasjonen at vi aldri har hatt mer kunnskap om økologiske sammenhenger – men fyller havet med plast, har bedre teknologi og mer makt enn noen gang – samtidig som artsutryddelser aldri har gått raskere. Disse paradoksene dekkes heldigvis behørig i «Den blå Planeten II».

LES OGSÅ av Isak Lekve: God ferie — fra fagbevegelsen

Kort fortalt handler dette om at vi tar for stor plass, og overlater for lite arealer til de andre artene. Særlig viktig er to faktum, at vi 1) bruker mer av naturen enn naturen selv rekker å reprodusere – skulle dette gått i null, ville vi trengt ca 1.6 jordkloder med dagens forbruk, og når vi hele tiden forbruker mer enn det skapes sier det seg selv at det bare er et tidsspørsmål før vi når null – og naturen er brukt opp. Eller skogene hugget ned, fiskene fisket opp, og dyrene jaktet bort som det betyr i praksis. Og 2) at vi ikke rydder opp etter forbruket vårt, slik plasthvalen er det mest slående eksempelet på. Klimakrisen kan leses inn i det første av disse punktene, ved at vi slipper ut mer CO2 og andre klimagasser i atmosfæren, enn det plantene rekker å binde opp gjennom fotosyntesen.

Men det enorme forbruket står altså i sentrum, gjennom A) produksjon av fysiske ting og B ) transport. Begge deler krever energi og ressurser vi henter ut av naturen, og begge deler legger igjen søppel som, i all hovedsak, havner tilbake i naturen.

Det betyr at hvis vi skal redde den blå planeten, så gir det mening å begrense begge deler. Men i stedet ser vi oppfordringer til det motsatte hvor hen vi snur oss. På busstopp. På fjernsynet. På facebook. Overalt hvor vi vender ansiktet møter vi reklame som har som eksistensberettigelse nettopp å få oss til å forbruke mer, skape behov etter flere produkter – og skape overskudd hos selgerne av produktene.

De som jobber med og lager reklame er selvsagt uskyldig i dette, reklamen er bare et synlig uttrykk for en logikk som dominerer overalt i vårt samfunn, nemlig at beslutninger tas basert på hvorvidt det kan generere mer overskudd. Kan en selge mer? Er det billigere å transportere fisk til Baltikum for filetering og pakking? Hva med Kina for frysing? Hvis svaret på disse spørsmålene gir flere inntekter eller mindre utgifter – mer overskudd – er det det avgjørende.

Det er selvsagt åpenbart at å transportere fisket fisk halve jorden rundt for pakking, har større økologiske avtrykk enn å gjøre det i nærmeste havn, men i denne beslutningsprosessen er det bare et kriterium som teller. Graden av lønnsomhet. Fordi de organisasjonene vi har satt til å organisere fisket, også kjent som bedrifter, har sin eksistensberettigelse i å akkumulere overskudd.

Poenget er dette: Hver dag tas millioner av viktige beslutninger som er knyttet til vårt økologiske avtrykk, og altså vår mulighet til å redde den blå planeten, uten økologiske vurderinger overhodet, men ut ifra markedsøkonomiske lønnsomhetshensyn. Det skyldes ikke at menneskene som tar vurderingene er spesielt onde eller dumme. Men at deres jobb er å ta beslutningene basert på nettopp slike kriterier, institusjonene de arbeider i lever for å oppfylle slike kriterier. For mest mulig overskudd.

Skal vi gjøre noe med dette, nytter det altså ikke å skifte ut en bråte ledere og mellomledere i en rekke selskaper rundt omkring. Vi må gjøre noe med selve organisasjonsformen som i dag organiserer fiske og andre former for produksjon. Det må åpnes for flere kriterier i beslutningsprosessen. Økologiske, selvsagt. Men gjerne også spørsmål som «gjør dette produktet egentlig noen lykkeligere, eller bidrar det bare til mer akkumulering av penger hos de som produserer produktet» har en plass her.

Da må imidlertid produksjonens mål ikke lengre være mest mulig overskudd – det kan i beste fall være tertiært. Etter bærekraft og hvorvidt produktet stiller noens behov. Det kan høres utopisk ut – men faktum er at vi i Norge har hatt stor suksess med å organisere for eksempel helsevesen og utdanningsvesen etter slike ikke-markedsbaserte prinsipper. De to institusjonene, at de er så å si gratis og åpne for alle, har gjort Norge til et av de beste land å leve i, og «velferdsstaten» til et av våre mest folkekjære begreper – på tvers av partier og det faktum at det gjennom historien har vært sterke politiske kamper om deres utforming og utvikling.

Disse institusjonene ble nemlig gjort delvis uavhengige av markedet som resultat av nettopp en lang politisk kamp, hvor arbeiderbevegelsen spilte en nøkkelrolle. Med arbeidsgiverne og høyresiden som motparter. I land hvor høyresiden var sterkere, som i USA, er disse sektorene fremdeles hovedsakelig markedsbaserte. At Civita og andre aktører til høyre i dag forsøker å ta deleierskap til velferdsstaten er derfor ikke bare en ideologisk seier for venstresiden. Det er også grov historieforfalskning.

For dessverre er det slik. At i selve den blå verdensanskuelse ligger en tilnærmet blind tro på markeder som ethverts problems løsning, og bare røde krefter har gjennom historien hatt vilje til å regulere sektorer etter andre prinsipper. Derfor er det folk på høyresiden er mer skeptiske til klimaendringer – de ser at den uunngåelige løsning som tvinger seg frem er rød. Og da går de heller i graven med sin tro.

Nei la oss i stedet lytte til David Attenboroughs ord mot slutten av «Den blå Planeten II»: «Fremtiden til menneskeheten, og alt liv, er nå opp til oss.» La oss bygge en rød verden – for å redde den blå planeten.

Denne kommentaren ble først trykket i Bergensavisen 4. september 2018