Mens saken tidligere oftest ble frontet av menn på LO-kongressene som ikke oppga å ha vært utsatt for seksuell trakassering, har ofrene selv begynt å fortelle om overgrep. Tausheten, som har vært den mest effektive formen for motstand mot å konfrontere dem som forgriper seg, er brutt.
I forbindelse med Knut Kjeldstadlis 70-årsdag får han et festskrift i form av en bok i gave for å ære hans virke som arbeiderbevegelseshistoriker. Denne teksten utgjør et av kapitlene.
Rett før jul i 2017 publiserte Aftenposten et opprop mot seksuell trakassering i fagbevegelsen. Oppropet «Ikke til forhandling» (eller #ikketilforhandling) var underskrevet av 736 kvinnelige tillitsvalgte, medlemmer og ansatte i LO, Unio, YS og Akademikerne. Framstående navn blant underskriverne var tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla, første nestleder i LO Peggy Følsvik, leder av Fagforbundet Mette Nord, leder av Handel og Kontor Trine Lise Sundnes og leder av Fellesorganisasjonen Mimmi Kvisvik.1
Underskriverne tok et oppgjør med «ukulturen og sexismen som finnes i hele samfunnet», inkludert i fagbevegelsen. De krevde at fagbevegelsen viser solidaritet og handling fordi den har et særskilt ansvar: «Sexisme og seksuell trakassering hemmer dessverre også kvinners frihet i fagbevegelsen. Historiene er for mange til at vi kan lukke øynene.» Som del av oppropet ble det publisert 20 vitnemål fra kvinner som skrev om seksuell trakassering de hadde opplevd i fagforeningssammenheng, på kurs, konferanser, reiser eller fester etter at det faglige programmet var over. Flere skrev at de lar være å delta på ulike fagforeningsarrangementer på grunn av slike hendelser.
Kravene i «Ikke til forhandling»-oppropet var:
– Opplæring om seksuell trakassering må inn på alle grunnkurs for tillitsvalgte
– Nulltoleranse for seksuell trakassering må inn i vedtektene i alle forbund
– Ledelsen i forbundene og hovedsammenslutningene må legge til rette for at kvinner som har vært utsatt for seksuell trakassering får komme frem med sine historier. Bare ved å anerkjenne hva mange kvinner har vært utsatt for, og ta et aktivt oppgjør som plasserer ansvaret hos den som trakasserer, kan vi gå videre med full tillit til egne organisasjoner.2
Et par uker etter at «Ikke til forhandling»-oppropet var publisert, kom støtteerklæringen «Opprop mot seksuell trakassering i fagbevegelsen – blant gutta», som rundt 650 menn fra fagbevegelsen hadde skrevet under på. Initiativet kom fra den yngre garde, anført av påtroppende LO-rådgiver Jonas Bals og organisasjonssekretær i Handel og Kontor, Jens Knapstad. I oppropet het det at: «Det [har] altfor lenge vært sånn at det er de som opplever trakassering og overgrep, som er de som har fått tildelt ansvaret for å si fra. Sånn kan vi ikke ha det. Derfor vil vi – mannlige ansatte og tillitsvalgte i fagbevegelsen – si klart ifra om at vi vil ta et tydeligere og større ansvar for å forhindre trakassering, uønsket seksuell oppmerksomhet og overgrep.» 3 Underskriverne forpliktet seg til å ta opp saken på jobb, på kurs, konferanser og andre arenaer i fagbevegelsen og «å si klart fra og slå ned på og uakseptable episoder og atferd som rammer andre».
I en kommentar til oppropene mot seksuell trakassering i fagbevegelsen skrev Arbeiderparti-veteran Gro Balas at arbeiderbevegelsen i tiår har fortiet «maktmisbruk, seksuell sjikane, trusler, aggressiv tilnærming og lokkemidler».4 Balas, som 40 år tidligere var med på å etablere Oslo faglige kvinnebevegelse og på LO-kongressen i 1977 gjorde seg bemerket som kvinnepolitisk opposisjonell delegat for Handel og Kontor,5 skrev at spørsmål om seksuell trakassering på ulike måter ble «satt på vent» i LO: «Vi hadde den naive tro at med kvotering og økonomisk selvstendighet skulle mye av dette rette seg av seg selv. Så feil kan man ta.»6
Oppropene mot seksuell trakassering i fagbevegelsen kan gi inntrykk av at dette er en ny faglig-politisk sak. Men slik er det ikke, heller ikke i LO, som initiativtakerne til oppropene og de mest toneangivende underskriverne kom fra. Allerede på 1980-tallet tok tillitsvalgte i LO opp seksuell trakassering som et arbeidsmiljøproblem, og i 2005 ga LO-kongressen tilslutning til at «LO vil jobbe for at seksuell trakassering ikke forekommer i arbeidslivet, i egen organisasjon eller i samfunnet for øvrig.»7 Da hadde seksuell trakassering i arbeidslivet vært oppe til diskusjon på alle de fem ordinære LO-kongressene siden 1985, men det var første gang det kom noe vedtak om «egen organisasjon». LO-kongressen, som avholdes hvert fjerde år, er LOs høyeste organ der politikken for de neste fire årene meisles ut.
Tema for denne artikkelen er endringene av LOs politikk når det gjelder seksuell trakassering fra dette fenomenet for første gang ble reist på LO-kongressen i 1985 og fram til 2005, da kongressen altså gikk inn for at seksuell trakassering skulle bekjempes ikke bare i arbeidslivet, men også i egne rekker. Hvordan har seksuell trakassering blitt rammet inn som politisk sak på LO-kongressene? Hvordan har dette fenomenet blitt forklart og hvilke løsninger har blitt foreslått? Hvem har frontet saken på kongressene? I hvilken grad har det vært motstand mot å ta opp dette som et kjønnspolitisk problem?
«Ikke til forhandling» og oppropet fra «gutta» i 2017 kan sees som uttrykk for at seksuell trakassering i fagbevegelsen har vært et problem som ikke har vært tatt tilstrekkelig på alvor. Etter å ha redegjort for hvordan seksuell trakassering er blitt rammet inn på LO-kongressene vil jeg derfor drøfte hvorfor det har vært relativt taust om dette fenomenet som et kjønnspolitisk problem, før jeg jeg avslutter artikkelen med å trekke fram den utløsende årsaken til at oppropene mot seksuell trakassering kom så seint som i 2017, nemlig den internasjonale kampanjen «Me too».
Hvorfor studere LO og seksuell trakassering?
Selv om fagbevegelsen ikke er identisk med LO, er LOs politikk når det gjelder seksuell trakassering av flere grunner spesielt relevant å studere. Ikke bare fordi LO historisk har vært den største arbeidstakersammenslutningen i Norge, og derigjennom har satt sitt preg på organiseringen av det norske arbeidslivet. Men også fordi LO sikter mot å være en kamporganisasjon for arbeidsfolks interesser også på områder som ikke direkte har med medlemmenes ansettelsesforhold å gjøre, og dermed tar politiske standpunkt til mange flere spørsmål enn det de andre fagsammenslutningene gjør, det være seg Palestina, pornografi eller forsvarspolitikk.8 Gjennom sitt historisk tette bånd til Arbeiderpartiet har dessuten mye av LOs politikk sammenfalt med statens politikk. Og fordi LO er en sentralistisk sammenslutning, blir de politiske vedtakene som fattes på LO-kongressene alle de tilsluttede fagorganisasjonenes politikk.9
Seksuell trakassering som politisk sak har altså blitt diskutert og fattet vedtak om på LO-kongressene siden 1985. Likevel omtales ikke temaet i litteraturen som tar opp kjønnspolitiske aspekter ved LOs nyere historie.10 Det gjør heller ikke historiske framstillinger som LO selv har bestilt av Fafo for å synliggjøre sitt viktige arbeid for likestilling.11 I lys av den plutselige og massive oppmerksomheten seksuell trakassering i fagbevegelsen ble gjenstand for i forbindelse med «Ikke til forhandling»-oppropet, er det derfor på tide å undersøke den historiske bakgrunnen for LOs politikk på dette feltet. Primærkildene for studien er protokollene fra LO-kongressene 1985—2005. Disse referatene er minutiøse, der en over flere hundre sider kan følge det offisielle programmet kronologisk med taler, allsanger og hilsninger, og selvsagt alle debattinnleggene fra talerstolen.12
Kjønnskonflikter på LO-kongressene
Ut fra protokollenes detaljerte referater har ikke seksuell trakassering framstått som et omstridt tema på LO-kongressene, ved at det for eksempel er kommet motinnlegg om at dette ikke er noe LO bør ha politikk på. Snarere er referatene karakterisert ved et fravær av konflikter. Og det er ikke fordi referatene legger skjul på uenigheter. Diskusjonene om kjønnskvotering skapte for eksempel mye rabalder på LO-kongressen i 1985. Mens noen argumenterte for at kvinnekvotering til ledelsen var nødvendig for at den bedre skulle representere medlemsmassen, mente andre at det var udemokratisk hvis LO-kongressen skulle legge føringer for hvilke representanter forbundene skulle velge. Dessuten ble det hevdet at det var «nedverdigende» for kvinner å bli kvotert inn.13
Innlegget fra Ellen Stensrud fra Jern og Metall på LO-kongressen i 1985 er nærmest blitt legendarisk i litteraturen som omhandler likestillingsdebatter i LO: «Kjønnskvotering er både nedverdigende og gærn’t sett fra kvinnesynspunkt. I fagbevegelsen er vi vant til å slåss for det vi tror på. Det er på den måten vi får fram et A-lag. Likestilling er å delta på like premisser.»14 Kjønnsnøytrale titler fant hun like meningsløst som kvotering: «Jeg er sjøl klubbformann, uten å være plaget av den betegnelsen. Det vil være unaturlig for meg å si leder til Tor Halvorsen. LO er da ikke en rein speiderbevegelse?»15 Kjønnsnøytrale titler ble tross Stensruds innsigelser vedtatt på LO-kongressen i 1985, men det gikk ennå 20 år før kjønnskvotering ble vedtatt. Fra 2005 skulle kvinner utgjøre minst 40 prosent i alle LOs styrende organer.16 Da hadde det gått to år siden Stortinget under Bondevik II-regjeringen vedtok å endre aksjeloven slik at minst 40 prosent av styremedlemmene i børsnoterte selskaper skal være kvinner.17
En traust likestillingssak som kjønnskvotering har altså vakt strid på LO-kongressene. Det samme har krav om 6-timers normalarbeidsdag og kamp for likelønn.18 Interessant nok har kjønnspolitiske spørsmål som har med seksualitet og vold å gjøre framstått som mye mindre kontroversielle. For eksempel ble forslag som at LO skulle støtte kravet om selvbestemt abort i 1977, homofiles rettigheter i 1981, og kampen mot pornografi og prostitusjon i 1985, enstemmig vedtatt.19 Grunnen til de manglende kontroversene rundt disse symbolsk viktige likestillingssakene er trolig fordi de ikke koster LO noe, og heller ikke griper inn i fagforeningenes autonomi slik for eksempel kjønnskvotering gjør. Dessuten støttet allerede Arbeiderpartiet opp om disse sakene.
Fravær av konflikt preger altså framstillingene av seksuell trakassering som politisk sak i kongressprotokollene. I tillegg tar temaet svært liten plass sammenliknet med andre saker som handler om arbeidsmiljø og likestilling. Samtlige av dem som har sagt noe om saken fra kongresstalerstolen er referert til i denne artikkelen. Fordi kongressprotokollene er relativt tause om seksuell trakassering, har jeg også benyttet meg av andre kilder, hovedsakelig forfattet av LO-medlemmer som har vært engasjert i nettopp denne saken.
1980-tallet: Seksuell trakassering som mobbing på jobben
Det var først i 1982 at seksuell trakassering, eller «sex-press» som mediene foretrakk å kalle det, ble et diskusjonstema i den norske offentligheten.20 Det var amerikanske feminister som på begynnelsen av 1970-tallet tok opp sexual harassment on the job,21 men fenomenet var i liten grad tematisert i den norske kvinnebevegelsen på 1970-tallet.22 I Norge var Margit Glomm fra LO-forbundet Handel og Kontor en av de første som tok opp seksuell trakassering på arbeidsplassen. Hun var med i Oslo faglige kvinnebevegelse, som i 1982 utga boka Faglig kvinnepolitikk – hvor går LO? på Pax forlag. Blant mange kvinnepolitiske saker ble også «seksuell sjikane av kvinner i arbeidslivet» tatt opp i boka. Problemet ble beskrevet som «lite iakttatt», et «tabuområde, noe en ikke snakker om, heller ikke kvinnene selv».23 Forfatterne viste til at de kjente til at kvinner hadde blitt sagt opp fordi de ikke ville gå til sengs med sjefen. I denne boka var det, som vanlig var på denne tida, sjefer, og ikke kolleger eller fagforeningskamerater, som ble utpekt som overgripere.
Da «seksuell trakassering på jobben» for første gang tatt opp på LO-kongressen i 1985, var det under dagsordens punkt «Diverse forslag». Forslagsstiller var Sentraladministrasjonens Tjenestemannslag (NTL), og de nøkterne forslagene lød:
LO tar initiativ til at det før neste LO-kongress blir gjennomført en undersøkelse i regi av FAFO eller en annen forskningsinstitusjon for å få kartlagt omfanget av seksuell trakassering i arbeidslivet. På bakgrunn av resultatene av undersøkelsen vurderer LO hvilke tiltak/krav som må settes i verk eller reises, og om lov eller avtale er påkrevd. LO bør oppfordre kvinner og menn som opplever seksuell trakassering til å ta opp problemene åpent gjennom tillitsmannsapparatene og verneombudene.24
Mer diskusjon var det ikke, og forslagene ble oversendt sekretariatet.
På den neste LO-kongressen, i 1989, ble det bestemt at LO skulle «motarbeide seksuell trakassering i arbeidslivet». Dette var et nytt punkt i handlingsprogrammets kapittel om miljøpolitikk.25 Vedtaket ble støttet av LO-sekretær Esther Kostøl, som på kongressen ble valgt til LOs første kvinnelige nestleder. I sin innledning om familiepolitikk og likestilling tok hun opp seksuell trakassering som et arbeidsmiljøproblem og som en form for mobbing:
Mobbing på arbeidsplassen er dessverre et stort problem generelt, både for kvinner og menn. Vi vet midlertid at kvinner i alle aldre er spesielt utsatt for forskjellige former for mobbing, også den form vi betegner som seksuell trakassering og som er en svært negativ miljøfaktor. Derved er det også et ansvar for de faglige tillitsvalgte å ivareta, både de som blir utsatt for trakasseringen og å stimulere til et arbeidsmiljø hvor denne type adferd blir «ryddet ut».26
To delegater tok også opp seksuell trakassering som en form for mobbing: Eli Marie Aasen fra NTL foreslo at LO skulle «avdekke og motarbeide mobbing, seksuell trakassering og andre former for psykisk vold i arbeidslivet». Knut Larsen fra Norsk Kommuneforbund (NKF, som i 2003 gikk inn i Fagforbundet) «manet» ifølge referatet til «mer oppmerksomhet på fenomener som mobbing på arbeidsplassen, trakassering og sex-press.»27
1990-tallet: kjønnsmaktperspektiver inn i debatten
På LO-kongressen i 1993 var det mer diskusjon om seksuell trakassering. Faktisk var denne kongressen den eneste i perioden der det var tilløp til en slags debatt om dette temaet. Nå kom nye perspektiver inn i diskusjonene, slik som makt og mannskultur, samt kritikk av LO som passiv overfor problemet. Det var også på denne kongressen LO gikk inn for at forbud mot seksuell trakassering måtte inn i arbeidsmiljøloven som eget punkt, hvilket da også skjedde i 1995.28 Begrunnelsen, slik den ble formulert av LOs samarbeidsorgan i Nordland, var at
Seksuell trakassering mot kvinner er avdekket i stort omfang i arbeidslivet. Å få lovforbud mot dette vil gi arbeidsgiver ansvar for å hindre dette og også gi arbeidstakere bedre muligheter til å føre kampen mot denne. Samtidig vil dette vise alvoret og virke forebyggende.29
I sin innledning til arbeidsprogrammet sa nestleder Esther Kostøl:
Fagbevegelsen har satt søkelys på mobbing i arbeidslivet, og vi vil videreføre vårt arbeid i forhold til det arbeidsmiljøproblem vi kjenner under betegnelsen seksuell trakassering eller uønsket seksuell oppmerksomhet. Det handler også om maktmisbruk.30
I debatten om arbeidsprogrammet uttrykte Tormod Jarsve fra Norsk Kommuneforbund (NKF) at han ikke var fornøyd med LOs innsats i arbeidet mot seksuell trakassering. Jarsve viste til et forskningsprosjekt som NKF hadde hatt, og som hadde vist at seksuell trakassering var «et økende problem». NKF hadde laget et handlingsprogram og en egen brosjyre mot seksuell trakassering, og Jarsve mente at LO måtte ta mer ansvar på området fordi «problemet er like aktuelt på jobben som i organisasjonslivet.» Ifølge Jarsve var «problemets årsak […] å finne hos menn og i mannskulturen.»31 Under debatten om handlingsprogrammets miljøpolitikk foreslo Jarsve dessuten å endre formuleringene om seksuell trakassering ved at det ble presisert at det skulle utarbeides en handlingsplan mot seksuell trakassering med «tiltak rettet mot egen organisasjon, samfunnet og arbeidslivet».32
En annen innleder fra NKF, Berit Lynnebakken, sa at seksuell trakassering «dreier seg kanskje ikke så mye om seksualitet, men om makt.» Også hun hevdet at problemet var økende, og sa at «[v]i må også rette søkelyset mot oss selv.» Hun viste til at for eksempel hjelpepleiere var «skeptisk til LO p.g.a. kvinneprofilen». For å «synliggjøre kvinneprofilen bedre» argumenterte hun for at LO måtte kjempe for sekstimersdagen, å øke lønna i kvinnedominerte yrker, «sørge for rettferdig representasjon» (dvs. innføre kjønnskvotering) og motarbeide seksuell trakassering.33 Argumentet om at delegatene burde stemme for forslagene som gjaldt seksuell trakassering og andre «kvinnesaker» for å vise at LO ikke var en «sidrumpa organisasjon med gubbevelde», ble også framhevet av Oddrun Remvik fra Sosionomforbundet.34
Med stadig flere kvinnelige arbeidstakere og nedbygging av industriarbeidsplasser der LO tradisjonelt hadde rekruttert sine hovedsakelig mannlige medlemmer, ble det et mål om å gjøre seg mer attraktiv for kvinner.35 Dette var da også et argument i debattene om seksuell trakassering i 1993. Samtidig hadde valget av Esther Kostøl som nestleder i 1989 betydning for at likestilling ble sterkere forankret i LO-ledelsen. Kostøl har selv uttalt at hun så det som en av sine viktigste oppgaver å «synliggjøre likestillingsprofilen». Da hun ble valgt til nestleder i 1989, hadde nemlig en meningsmåling vist at bare 30 prosent av befolkningen mente at LO gjorde en «god jobb for kvinnene», og det ville Kostøl gjøre noe med.36 Fram til hun gikk av i 1997, hadde LO vedtatt en rekke handlingsplaner for likestilling, og i 1994 ble en egen likestillingsavdeling opprettet.37
Passiv ledelse etter 1997?
Til tross for disse likestillingsframstøtene fra LO på 1990-tallet var seksuell trakassering lite diskutert på LO-kongressene i 1997 og 2001. Ingen i LO-ledelsen tok opp problematikken fra talerstolen, heller ikke Gerd-Liv Valla som i 2001 ble valgt til LOs første kvinnelige leder. I 1997 klagde Tormod Jarsve fra NKF igjen over at LO ikke hadde gjort nok på likestillingsfronten, selv om han syntes det var bra at det var opprettet en egen likestillingsavdeling. Han mente likevel at det hadde skjedd en utvikling bort fra LO som en «forgubba og likestillingsfiendtlig» organisasjon.38 En annen mann fra NKF, Willy Olsen, som avsluttet sin tale med en joik om LO-leder Yngve Hågensen og kvinnene, sa at LO hadde gjort mye bra for kvinnene, blant annet ved å holde konferanse om sextrakassering.39 På den neste LO-kongressen, i 2001, var det bare én enkelt mann som tok opp temaet, Erling Segelstad fra Fellesorganisasjonen (FO). Som punkt til handlingsprogrammet foreslo han at LO skulle «[f]ortsette det holdningsskapende arbeidet mot seksuell trakassering og uønsket seksuell oppmerksomhet og sikre et sterkere lovfestet vern», et forslag som redaksjonskomiteen gikk inn for.40
Vedtak i 2005 om å bekjempe seksuell trakassering i egen organisasjon
I 2005 gikk altså LO-kongressen inn for at «LO vil jobbe for at seksuell trakassering ikke forekommer i arbeidslivet, i egen organisasjon eller i samfunnet for øvrig.»41 Men heller ikke denne gangen snakket noen fra ledelsen fra talerstolen om dette, og det til tross for at LO-leder Gerd-Liv Valla i mange andre sammenhenger markerte seg som en ihuga likestillingsforkjemper. Det var den unge Inger Helene Vaaten fra Handel og Kontor som frontet saken. I sin begrunnelse for forslaget konfronterte hun kameratene i LO om seksuell trakassering på en måte som ikke tidligere hadde vært gjort på kongressene. I referatet heter det:
Hun regnet med at de fleste her hadde vært ute på byen og tatt en pils med gode kamerater. – Og kjære alle dere mannfolk, hvordan ville dere reagere hvis en dame du ikke kjenner ble plagsom, tok på deg, sa slibrige saker og det var ekkelt? Hva gjør du da? Får henne vekk – for ei kjerring, sier du til kompisen, og så ler dere av henne. Ja, men tenk om hun var sjefen din? En som du måtte forholde deg til dag etter dag på jobben etter dette, og hvordan ville hun behandle deg da? Seksuell trakassering er en herskertenkning, det handler om makt. Dette vil jeg løfte fram i forhold til kapitel 8 – et bedre arbeidsliv. Det handler om makt. Som tillitsvalgte har vi makt, heldigvis. Makta er redskapen vi har for å få gjennom våre krav, og det er også vår oppgave å gripe inn om medlemmer blir seksuelt trakassert. Og vi må aldri tolerere at tillitsvalgte bruker sin makt til seksuell trakassering. Ikke alle tør ta opp slike saker, dessverre, de tier stille, føler seg som offer. Ingen liker en slik følelse.42
Det ble ikke mer diskusjon om seksuell trakassering på denne LO-kongressen, men Vaatens forslag ble bifalt av redaksjonskomiteen, som framhevet det som ett av tre spesielt gode forslag til handlingsprogrammet.43
Hvorfor fraværet av åpen konflikt?
Seksuell trakassering har altså ikke framstått som et omstridt tema på LO-kongressene. Skal en legge godviljen til, kan det tolkes som uttrykk for at alle var enige om at dette var en aktverdig sak. Måten seksuell trakassering ofte ble rammet inn på, som en form for mobbing på jobben som særlig arbeidsgivere sto for, kan ha bidratt til at alle kunne slutte seg til at dette var noe som måtte motarbeides. At det i stor grad var menn (riktignok fra kvinnedominerte fagforbund) som snakket om problemet seksuell trakassering fra talerstolen, kan også ha gjort saken mer spiselig. Forskning på fagforeninger fra andre land har vist at kjønnspolitiske saker blir lettere anerkjent når de rammes inn som arbeidstakersaker snarere enn som kvinnesaker, og når de bidrar til å styrke det indre samholdet snarere enn å eksponere skjeve maktforhold mellom kvinner og menn i bevegelsen.44
Et ikke-anerkjent problem
De manglende kontroversene omkring seksuell trakassering kan også tolkes på en annen måte, nemlig som at det ikke er blitt oppfattet som et problem og dermed ikke er så interessant å diskutere. De forsiktige formuleringene fra LO-kongressen i 1985 (jf. sitatet ovenfor) tyder på at en stilte seg tvilende til om seksuell trakassering i det hele tatt var noe problem; en måtte få Fafo til å undersøke saken før LO eventuelt kunne formulere tiltak eller krav. Vanskelighetene med å få gehør for at seksuell trakassering var noe problem, illustreres i følgende sitat fra Margit Glomm i Pax-boka Mannfolk! 13 innlegg om mannshat i kvinnebevegelsen fra 1983:
Det betviles av mange at sex-press, seksuell sjikane, seksuelle trakasseringer eller hva en nå velger å kalle det, er noe problem hos oss her i landet. […] Vi som snakker høyt om dette får vite at Norge på dette området ikke kan sammenliknes med disse landene [dvs. USA og Canada der dette hadde vært tematisert en stund]: ‘Slike forhold eksisterer ikke i Norge.’ Det er ikke korrekt. Jeg kan forsikre at det finnes.45
Glomm skrev at hun som distriktssekretær i Handel og Kontor hadde kommet bort i mange saker der kvinner hadde fått problemer på jobben fordi de hadde avvist seksuelle tilnærmelser fra sjefen, og av og til blitt sagt opp. Glomm mente at å bekjempe seksuell trakassering i arbeidslivet måtte være en oppgave for fagbevegelsen. Problemet var at det var vanskelig å ta opp fordi det var tabubelagt å snakke om det.
Sitatet fra Glomm illustrerer hvordan det på begynnelsen av 1980-tallet var uklart hva slags ord man skulle bruke om dette fenomenet. Der hersket også tvil om hva det konkret innebar. Da Glomm i 1982 skulle forklare Dagbladets lesere hva «sex-press» var, sa hun:
alt fra slibrige bemerkninger til sjefen med lange øyne ned i en utringning, klyp og klapp på utsatte kroppsdeler til butikksjefen som direkte forlanger seksuelle tjenester, må komme inn under begrepet.46
Denne definisjonen var det ikke alle som var enige om i 1982. En av dem som var uenig, var journalist i feministbladet Sirene, IdaLou Larsen. I lederen «Om mus og elefanter» latterliggjorde hun kravet om at dette skulle være en oppgave for fagbevegelsen. Etter Larsens mening sto kvinner i 1982 sterkt nok til å «kunne sette en stopper for den slags uten å måtte ty til fagforeningene våre.»47
At det hersket ulike tolkninger av hva seksuell trakassering innebærer, viser en artikkel Larsen skrev om mannshat i kvinnebevegelsen i 1983:
Jeg mente – og mener fremdeles – at det er en vesensforskjell mellom seksuell trakassering og sexpress, og at kvinner hverken selv kan reagere like sterkt på begge deler, eller forlange at samfunnet skal gjøre det.48
Problemet, mente Larsen, var at slike som Margit Glomm ikke så forskjell mellom «kanskje plagsom og irriterende, men tross alt ufarlig seksuell trakassering og direkte seksualpress.»49 Oppmerksomheten rundt seksuell trakassering mente Larsen var et resultat av at kvinnebevegelsen hadde utviklet et «mannshat», manifestert ved et «overdrevet fokus» på menns vold og overgrep mot kvinner.50
Taushet som motstand
Fraværet av åpen konflikt rundt seksuell trakassering som tema på LO-kongressene kan også forstås som at taushet er en form for motstand. I stedet for høylytt protest er motstanden skjult og foregår i kriker og kroker. For det har vært motstand mot å ta opp seksuell trakassering i LO – særlig den som finner sted innad i egne rekker. En av initiativtakerne til «Ikke til forhandling»-oppropet i 2017, tillitsvalgt i Norsk Lokomotivmannsforbund Janne Lisesdatter Håkonsen, uttalte samme dag som oppropet ble offentliggjort at hun ikke hadde sett for seg at oppropet ville bli møtt med så stor motstand internt. «Det oppleves som et svik», sa hun, uten å ville gå nærmere i detalj. Hun tolket motstanden som uttrykk for at det «siden tidenes morgen vært en kamp for kvinner å ta samme plass som menn» i arbeiderbevegelsen, og at det ikke hadde forandret seg så mye som man skulle ønsket.51
Gro Balas var mer direkte da hun i kronikken «Oppgjørets time er kommet, også til arbeiderbevegelsen» i romjula 2017 skrev om hvordan «ydmykelser av seksuell karakter, krenkende eller ekkelt rosende utsagn om kropp og utseende» bevisst er blitt brukt som maktmiddel av menn i fagbevegelsen og Arbeiderpartiet for å forhindre kvinner i å frata dem posisjoner. «Antakelig var det derfor opposisjonelle og sterke kvinner fikk sin del av den uønskede oppmerksomheten», skrev hun:
Det kunne være klossete tilnærmingsforsøk, grisete kommentarer i møter, oppringninger og dørbanking til alle døgnets tider. Det var å friste med en spennende og framgangsrik karriere og true med å ødelegge alt, hvis du sladret om noe som var tilstøtt en kollega. For ikke å snakke om hvis du noen gang skulle finne på å ytre deg offentlig om denne kulturen. Den som ødela ryktet til vår flotte bevegelse, skulle nok få kjenne det.52
I kronikken hevdet Balas at LO aktivt boikottet den tidligere nevnte Pax-boka Faglig kvinnepolitikk – hvor går LO? fra 1982, der hun selv var blant bidragsyterne. Hvorvidt det skyldtes temaet «seksuell sjikane» eller om bokas kvinnepolitiske oppgjør med fagbevegelsen i seg selv ble oppfattet som illojalt, er uklart.53 I ettertid skriver i alle fall Balas at: «Fagforbundene fikk beskjed om ikke å skrive om den, langt mindre kjøpe den inn.» Balas tolker denne motstanden som uttrykk for at «maktens menn», også i arbeiderbevegelsen, følte seg truet av kvinnebevegelsens framgang.54
Tausheten som seksuell trakassering har vært omgitt av, skyldes ikke bare at «maktens menn» har aktivt fortiet eller truet ofrene, slik Balas var inne på. Tausheten kan også knyttes til at de som er blitt utsatt for seksuell trakassering, ikke forteller om det. Som Inger Helene Vaaten formulerte det på LO-kongressen i 2005, er det å være offer noe «ingen liker». Etter at kvinnebevegelsen på 1970-tallet kjempet for at kvinner som var utsatt for overgrep skulle anerkjennes som ofre og ikke som medskyldige i det de hadde blitt utsatt for, har offerposisjonen vært gjenstand for kritikk. Særlig fra liberalistisk hold kobles offerposisjonen ofte til passivitet og handlingslammelse som egenskaper ved offeret, egenskaper som ut fra et ideal om frie og aktivt handlende individer (i markedet) oppfattes som nedverdigende. Ut fra dette perspektivet oversees det faktum at offerposisjonen ikke nødvendigvis sier noe om egenskaper ved offeret, men snarere som en relasjon til en overgriper som har utsatt en for noe.55
At ofrene for seksuell trakassering ikke forteller om overgrepene de har vært utsatt for, har bidratt til at seksuell trakassering har kunnet pågå, også blant kamerater i en kollektiv bevegelse som kjemper for en mer rettferdig verden. I forbindelse med «Ikke til forhandling»-oppropet snakker ofrene – selv om de ikke vil være ofre. En grunn til det, er den transnasjonale kampanjen «Me Too» som fra oktober 2017 tok av på sosiale medier.
«Me Too»-kampanjen
«Ikke til forhandling»-oppropet var direkte utløst av «Me too»-kampanjen, som fortsatt pågår i det denne artikkelen skrives, også i den «virkelige verden», som i for eksempel Arbeiderpartiet, der nestleder Trond Giske i januar 2018 ble kastet ut av sentralstyret på grunn av anklager om seksuell trakassering.56 Emneknaggen #MeToo ble opprinnelig startet av den afroamerikanske borgerrettighetsaktivisten Tarana Bruke i 2007 som en solidaritetsbevegelse for å støtte jenter og kvinner som er blitt utsatt for seksuelle overgrep og trakassering.57 Hensikten er å bryte tausheten og skammen som seksuell trakassering har vært omgitt av, å synliggjøre omfanget av dette som problem og å kreve konkrete tiltak for å bekjempe det. En viktig del av kampanjen har gått ut på at kvinner som har vært utsatt for ulike former for overgrep deler sine personlige historier, en form for bekjennelser som ikke har noen lang tradisjon i kvinnebevegelsen i Norge, i motsetning til for eksempel i USA.58 De typiske fortellingene har vært relatert til arbeidslivet der menn med makt utnytter posisjonen til å seksuelt trakassere yngre kvinner, ofte i midlertidige stillinger.
Omfanget av «Me Too»-kampanjen viser hvilket effektivt redskap sosiale medier kan være for kollektiv mobilisering, særlig når saken blir frontet av en kjendis. Det første døgnet etter at den berømte amerikanske skuespilleren Alyssa Milano 15. oktober 2017 delte en Twitter-melding som oppfordret kvinner som i likhet med henne selv har opplevd seksuell trakassering, om å besvare tweeten med #metoo, hadde en halv million mennesker verden over fulgt oppfordringen, og 12 millioner #metoo-emneknagger var blitt delt på Facebook.59 Kampanjen spredte seg til alle verdensdeler, om enn med ulik styrke og med ulikt uttrykk. Utenfor den vestlige verden er India og Kenya land der kampanjen (foreløpig) har fått mye oppmerksomhet.60
«Me too» er blitt framstilt som et elitefenomen fordi mediene har vært særlig opptatt av kjendis-faktoren. I Norge var kvinner fra kulturlivet først ute med opprop mot seksuell trakassering i sine bransjer. I november 2017 skrev 590 norske kvinnelige skuespillere under på oppropet «Stille før opptak» mot «ukulturen i norsk TV, film og teater», fulgt av 306 kvinnelige operasangere («Vi synger ut») og 1110 kvinner i musikkbransjen («Når musikken stilner»). Seinere skrev 3600 kvinnelige leger og medisinstudenter under på oppropet «Uten taushetsplikt», 792 dansere på «Når dansen stilner», 603 kvinner fra reklame-, design- og kommunikasjonsbransjen på oppropet «Kommunikasjonssvikt» og 661 kvinner og menn på oppropet «Me Too Akademia».61
I alle fall 14 ulike opprop fra ymse bransjer med til sammen rundt 10 000 underskrivere hadde blitt offentliggjort i Norge da den internasjonale kvinnedagen opprant 8. mars 2018.62 Hovedparolen for dagen i mange byer, deriblant Oslo, var nettopp «#me too – fra taushet til kvinnekamp!».
Kollektive bestrebelser for å få slutt på seksuell trakassering
Oppropene mot seksuell trakassering i fagbevegelsen er oppsiktsvekkende på en annen måte enn oppgjør med slibrige sjefer, filmprodusenter, redaktører, overleger og professorer. Fagbevegelsen er ikke en «bransje», men en kollektiv bevegelse som kjemper for en mer rettferdig og solidarisk verden. Samtidig er fagbevegelsen, i likhet med andre institusjoner og bransjer, en hierarkisk organisasjon der det kjempes om makt og posisjoner. Margit Glomm, Gro Balas og de andre kvinnene som var aktive i Oslo faglige kvinnebevegelse på 1970- og 80-tallet lyktes ikke i ett av sine viktigste mål for sin kvinnepolitiske mobilisering, nemlig å skape en mindre hierarkisk og mer deltakerstyrt fagbevegelse.
Det er for tidlig å si om «Me too» vil utvikle seg til en varig kollektiv bevegelse, og om «Ikke til forhandling» vil føre til vedvarende endringer av forholdet mellom kjønn og makt i fagbevegelsen og LO. Det er likevel klart at det har skjedd endringer siden 1980-tallet da seksuell trakassering av de færreste ble anerkjent som et problem, og som, i den grad det ble det, ble rammet inn som en form for mobbing på jobben som særlig sjefer sto for. Mens saken tidligere ble frontet av folk – på LO-kongressene oftest menn – som ikke selv oppga å ha vært utsatt for seksuell trakassering, har ofrene selv begynt å fortelle om overgrep de har vært utsatt for.
Tausheten, som har vært den mest effektive formen for motstand mot å konfrontere dem som forgriper seg, er brutt. Som Balas skrev i romjula 2017: «Oppgjørets time er kommet til mange, også til arbeiderbevegelsen. Det gjør vondt, men sår kan leges. Uten vårt eget #metoo ville alt bare bli som før. Nå har vi i anstendighetens navn muligheten til å lufte ut og rydde opp.»63
1. #ikketilforhandling: «Allerede under middagen satt alle rundt bordet og diskuterte kroppsdelene mine», Aftenposten 15.12.2017 (nettutgaven).
2. Samme sted. Se også Her forteller kvinner i fagbevegelsen om hvordan de ble seksuelt trakassert, FriFagbevegelse 6.12.2017 (nettutgaven).
3. Opprop mot seksuell trakassering i fagbevegelsen – blant gutta, https://www.facebook.com/groups/200359013844900/ [lest 2.1.2018] Se også De vil ha menn på banen mot trakassering, FriFagbevegelse 3.1.2018 (nettutgaven).
4. Gro Balas, Oppgjørets time er kommet, også til arbeiderbevegelsen, Dagbladet 29.12.2017 (nettutgaven).
5. Oslo faglige kvinnebevegelse var en uavhengig organisasjon som kvinner i LO hadde satt i gang i 1977 i protest mot at LO hadde bestemt å legge ned sin kvinnenemnd. Margit Glomm, Oslo faglige kvinnebevegelse. Innlegg i seminarrekken «Milepæler i 1970-årenes kvinnekamp» 17. januar 2007, http://kjonnsforskning.no/nb/margit-glomm-oslo-faglige-kvinnebevegelse [lest 20.1.2018].
6. Balas 2017.
7. Protokoll fra LO-kongressen 2005:398. Forslaget ble stilt av Inger Helene Vaaten, Handel og Kontor.
8. Om LO som representant for nord-europeisk integrative unionism sammenliknet med angloamerikansk business unionsm og søreuropeisk schools of war eller (mer eller mindre) revolusjonær syndikalisme, se Richard Hyman, Understanding European trade unionism: between market, class and society, London 2001.
9. Om sentraliserte fagorganisasjoner i motsetning til desentraliserte eller føderale varianter, se Marcel van der Linden, Workers of the World. Essays toward a Global Labor History, Leiden/Boston 2008: 247-256.
10. Trond Bergh, Kollektiv fornuft. 1969-2009, bd. 3 i Landsorganisasjonen i Norge: LOs historie. Oslo 2009; Jostein Nyhamar, Nye utfordringer (1965-1990), bd. i Arne Kokkvoll og Jacob Sverdrup (red.), Arbeiderbevegelsens historie i Norge, Oslo 1990. Se også Hege Skjeie, Rapport fra en siste skanse: kvinnerepresentasjon i fagbevegelsen”, Arbeiderhistorie 1989: 79—99; Jan Messel, LO og «de nye gruppene»: konseptualisering av arbeidstakerne 1975-1989. Doktoravhandling i historie, Oslo 2010.
11. Se f.eks. Kristine Nergaard, Mona Bråten og Anne Mette Ødegård, Kvinner i fagbevegelsen 2013: representasjon i LO og forbundene. Fafo-rapport 2013:10, Oslo 2013.
12. Alle LOs kongressprotoller fra 1899 til 2009 er digitaliserte og tilgjengelige på nettsidene til Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, www.arbark.no.
13. Protokoll fra LO-kongressen 1985: 69—72.
14. Protokoll fra LO-kongressen 1985: 69. Se også Bergh 2009: 194, Messel 2010: 284 og «Portrett: Ellen Stensrud», i Nergaard, Bråten og Ødegård 2013: 86—89. Ifølge sistnevnte kilde endret Stensrud seinere standpunkt til kjønnskvotering, særlig etter at hun i 2001 ble valgt inn i LO-ledelsen.
15. Protokoll fra LO-kongressen 1985: 69.
16. Nergaard, Bråten og Ødegård 2013: 79.
17. Se f. eks Mari Teigen, Kvotering til ASA-styrene – mellom eierskapsinteresser og likestillingsmålsettinger. ISF Paper 2008: 8, Oslo 2008.
18. Krav om 6-timers normalarbeidsdag og likelønn på tvers av ulike sektorer er fortsatt de mest omstridte likestillingssakene i LO. Se f.eks. Protokoll fra LO-kongressen 2009: 347; Kvinner på tvers 2013, s. 6, 10—13. 18—28; Aksjonskomiteen for sekstimersdagen 2016: Ja til sekstimarsdag!, www.sekstimersdagen.no [lest 22.1.2018].
19. Protokoll fra LO-kongressen 1977: 336; Protokoll fra LO-kongressen 1981: 385; Protokoll fra LO-kongressen 1985: 351.
20. Dagbladet 30.9.1982. Sitert i Glomm 1983: 115.
21. Begrepet ble særlig popularisert gjennom boka til Lin Farley, Sexual Shakedown: The Sexual Harassment of Women on the Job, New York 1978.
22. Trine Rogg Korsvik, Sex, vold og feminisme. Hvordan voldtekt og porno ble politisk på 1970-tallet, Oslo 2018.
23. Gro Balas, Anne Marie Berg, Brit Førde, Margit Glomm og Erika Jahr (red.), Faglig kvinnepolitikk – hvor går LO? Oslo, 1982. Se også Balas 2017.
24. Protokoll fra LO-kongressen 1985: 353.
25. Protokoll fra LO-kongressen 1989: 285.
26. Protokoll fra LO-kongressen 1989: 69.
27. Protokoll fra LO-kongressen 1989: 155 og 285.
28. Likestillings- og diskrimineringsombudet, Forbudet mot trakassering i arbeidslivet, [Oslo] 2014: 6.
29. Protokoll fra LO-kongressen 1989: 381.
30. Protokoll fra LO-kongressen 1993: 225.
31. Protokoll fra LO-kongressen 1993: 254—255.
32. Protokoll fra LO-kongressen 1993: 337.
33. Protokoll fra LO-kongressen 1993: 299.
34. Protokoll fra LO-kongressen 1993: 305. Sosionomforbundet gikk inn i Fellesorganisasjonen i 1992.
35. Messel 2010.
36. Nergaard, Bråten og Ødegård 2013: 35.
37. Likestillingsavdelingen ble riktignok nedlagt igjen i 2003, som del av en gender mainstreaming-strategi om at likestilling skulle integreres i «all aktivitet» i LO. Nergaard, Bråten og Ødegård 2013: 17.
38. Protokoll fra LO-kongressen 1997: 38.
39. Samme sted.
40. Protokoll fra LO-kongressen 2001: 409.
41. Protokoll fra LO-kongressen 2005: 398.
42. Protokoll fra LO-kongressen 2005: 150.
43. Protokoll fra LO-kongressen 2005: 309. De andre to forslagene som redaksjonskomiteen trakk fram som spesielt gode, var forslaget fra Peter André Moe fra Norges Offisersforbund om at forsvaret måtte være mer synlige og tydelige i nordområdene, og Clas Haarek Delp fra Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet sitt forslag om at LO skulle arbeide for en kjønnsnøytral ekteskapslov.
44. Silke Roth, Building Movement Bridges. The Coalition of Labor Union Women. Westport 2003.
45. Margit Glomm, Om sexpress, i Birgit Bjerck m.fl. (red.), Mannfolk! 13 innlegg om mannshat i kvinnebevegelsen, Oslo 1983: 117.
46. Dagbladet 30.9.1982. Sitert i Glomm 1983: 115.
47. IdaLou Larsen, Om mus og elefanter, Sirene nr. 7, 1982.
48. IdaLou Larsen, Kjetterske tanker om samfunnets kvinnehat, i Birgit Bjerck m.fl. (red.)1983: 25.
49. Larsen 1983: 32.
50. Samme sted. Om den såkalte mannshaterdebatten i 1983, se også Korsvik 2018, kapittel 4.
51. Forhandlingsleder i Fagforbundet: – Ble advart mot navngitte menn i fagbevegelsen, Aftenposten 15.12.2017 (nettutgaven).
52. Balas 2017.
53. Om at kvinners egen organisering og formulering av kvinnekrav av menn i LO ble oppfattet som illojalt og til og med som uttrykk for mannshat, se Grethe Rønneberg, Eller var det ikke alle dere mente? I Bjerck m.fl. (red) 1983: 122—133.
54. Balas 2017.
55. Kjersti Ericsson, Kvinner som handlende offer, Nordisk tidsskrift for Kriminalvidenskab 80.årg. nr. 2, 1993: 76‒85; Unn Conradi Andersen, Offerposisjonens paradoks. Offentlig debatt om surrogati, Tidsskrift for samfunnsforskning nr. 1, 2013: 31‒62; Trine Rogg Korsvik, Fra offentlig skjøgevæsen til horekunder. Hundre års kollektiv mobilisering mot prostitusjon, Materialisten. Tidsskrift for forskning, fagkritikk og teoretisk debatt nr.1‒2, 2014: 11‒43.
56. Se f.eks. Støre om avgått Ap-topp: – En klok avgjørelse, Dagbladet 29.1.2018 (nettutgaven).
57. The Woman Who Created #MeToo Long Before Hashtags, The New York Times 20.10.2017 (nettutgaven).
58. Korsvik 2018: 181.
59. Millioner deler i sosiale medier at de har blitt utsatt for seksuell trakassering, Aftenposten 17.10.2017 (nettutgaven).
60. #MeToo helps spark wider conversation around sexual abuse in India, CNN 10.11.2017; Why the #MeToo Movement Just Took Off in Kenya, Pakistan, and China, Slate 27.1.2018 (nettutgaver)
61. #stilleforopptak: 590 norske kvinnelige skuespillere tar et oppgjør med ukulturen i norsk TV, film og teater,
Aftenposten 16.11.2017; #nårmusikkenstilner: «Plutselig stakk han to fingre inn i meg under skjørtet mitt», Aftenposten 22.11.2017; #visyngerut: 306 kvinnelige sangere krever slutt på seksuell trakassering i den klassiske musikkbransjen, Aftenposten 22.11.2017; #utentaushetsplikt: 3600 norske leger og medisinstudenter bryter tausheten. Vil stoppe trakassering og maktmisbruk, Aftenposten 7.12.2017; Dette er en folkebevegelse, Dagsavisen 29.12.2017; Sophia starta oppropet #MeTooAkademia, På høyden 22.1.2018; #MetooAkademia, Morgenbladet 23.2.2018 (alle nettutgaver).
62. Fra opprop til oppgjør, Klassekampen 8.3.2018, s. 26-31.
63. Balas 2017.