– Jeg kunne ikke vente, sier Qureshi, på at historikere og fagpersoner skulle gi disse menneskene en plass i historiebøker eller i skolepensumet. Jeg kunne ikke vente på at de skulle plutselig våkne fra deres snevre syn på samfunnet og historien. Dette måtte jeg gjøre gjennom utstillingen.
Vi er opplært til å tenke om historie som en historie om fremskritt, som noe som beveger seg i retning av mer opplysning, større frihet, flere rettigheter for alle, mer rettferdighet, og som om det finnes en naturlighet i denne utviklingen. Allerede da jeg ble voksen pekte det jeg så omkring meg i motsatt retning – det var ingen kollektive solidaritetsbevegelser å slutte seg til; de var blitt umoderne, og vi så begynnelsen på oppløsningen av prosjekter foreldregenerasjonen hadde jobbet for å få på plass.
Min generasjon ble kalt «Generasjon X», en betegnelse jeg mislikte. Jeg tenkte at ironien som kjennetegnet den i virkeligheten var et dekke for en opplevelse av håpløshet, en manglende tro på at noe kan gjøres for å endre den verdenen vi lever i. Siden da har samfunnsutviklingen gått videre i retning av atomisering og dyrkelse av egoisme, en dog-eat-dog-situasjon. De som vokser opp i dag har utsikter til en dårligere levestandard enn sine foreldre, til et livsløp uten fast arbeid, der de ser velferdsstater gå i oppløsning og er vitne til samfunn der ingen er rede til å ta deg imot hvis du faller.
Rasismen, sexismen, etnosentrismen og fremmedhatet har gjort sitt inntog på nytt, ikke bare fremmet av terrorister som Breivik, men fra regjeringshold, av Trump og av hans mange fans i Europa – den er blitt offisiell politikk.
Nylig åpnet Iffit Qureshis inspirerende fotoutstilling Aktivistene på Utøya. En konvensjonell forestilling utstillingen rokker ved er det vi har blitt fortalt om hva som skaper endring, av hvordan historie blir til. Tankene går til Brechts dikt, En lesende arbeiders spørsmål, «Hvem bygde Theben med sine syv porter?/ I bøkene står navnet på konger./ Har kongene slept bort steinblokkene?» Historie blir ofte fremstilt som om de rettighetene vi har i dag er noe som er blitt gitt oss fra oven – som om de ikke ble kjempet frem, utrettelig av menn og kvinner som holdt det gående under massiv motstand, og som gjerne ble hatet for det de gjorde.
Som Aki de Leon fremhevet i sin tale, der han beskrev hva som kjennetegnet den norske, strukturelle, rasismen, hvem som ses som en aktivist og hvem som ses som en ekstremist eller fanatiker er ikke opplagt. La oss ikke glemme at Martin Luther King, som inspirerte Qureshis prosjekt, i likhet med en rekke svarte aktivister, ble myrdet for sin kamp for rettigheter. I ettertid har mange trykket ham til sitt bryst, men i en amputert versjon der de uttalelsene som ses som mest provoserende er utelatt.
I den sammenhengen understreket Liv Tørres i sin tale hvordan sosiale rettigheter for King gikk hånd i hånd med borgerrettigheter – det hjelper ikke å få rett til å sitte på en bestemt kafé hvis du ikke har råd til å bestille en kaffe der. Arild Knutsen tok opp demoniseringen og forfølgelsen av rusbrukere i sin tale, og fremhevet hvordan det å ty til rus er enn reaksjon på overgrep eller mangler. Der samfunnet ikke har gitt det det skulle gitt av meningsfulle fellesskap, blir rus en utvei, og det brukere trenger er hjelp, ikke straff.
Å se utstillingen, og å høre representanter for de som er portrettert fortelle om sitt engasjement, var en stor opplevelse. Referansen til Martin Luther King gir et glimt av et internasjonalt bakteppe, mens de ulike aktivistene som er portrettert har virket i en norsk sammenheng. Det vil ikke nødvendigvis si at de er hvite, eller at de er født i Norge. En kamp for rettigheter for minoriteter eller undertrykte grupper er felles for mange, basert på erfaringer av urettferdighet, der inspirasjonen kan komme fra mange hold – ofte er den internasjonal.
Stedet for denne utstillingen er Utøya, som både var åstedet for den verste massakren i Norge i nyere tid og et samlingssted for politisk engasjement og deltagelse for AUFere og andre etter krigen. Her ble mange generasjoner av unge mennesker inspirert til å gjøre noe for å forandre verden, og her ble 69 mennesker brutalt drept av en høyreekstremist, de fleste av dem altfor unge, før de fikk en sjanse til å prøve å sette sitt stempel på samfunnsutviklingen. Konteksten stedet får oss til å tenke på er både lokal, nasjonal og internasjonal. De rettighetene aktivistene som er avbildet har kjempet, og kjemper, for er under press i et verdenssamfunn der fascismen truer, der menneskerettigheter ikke lenger tas for gitt som noe man kan begynne en samtale utfra.
Verden trenger mer aktivt engasjement fra de mange. Det foregår gjerne ved mange små skritt, med stor motstand, og uten å bli ledsaget av applaus, men kanskje med en endret verden som utfall.
Jeg ble først oppmerksom på Iffit Qureshis arbeider da jeg oppdaget prosjektet Humans of Oslo via Facebook mens jeg var bosatt i London. Drapene i Regjeringsbygget og på Utøya hadde da funnet sted, og hendelsene hadde brakt en tydeligere rasisme til overflaten i Norge. Det langt mer flerkulturelle London opplevdes en stund som tryggere i sammenligning.
Humans of Oslo viste frem et annet bilde av byen, og jeg ble fascinert av hva prosjektet gjorde i forhold til representasjon. Det presenterte en for vanlige oslofolk, samtidig som det fremviste hvor ulike de var. Det fremsatte kvinnen og mannen i gata som verdige til å bli portrettert og intervjuet, det skildret mangfoldet som fantes i byen, og det viste frem disse svært ulike menneskene som noen en kunne forholde seg til og forstå.
Qureshi sier i et intervju at prosjektet ble til som en reaksjon på 22. juli, som fikk henne til å skifte medium – hun la fra seg pennen og plukket opp fotoapparatet. Hun ble født i Glasgow i Skottland og bosatte seg i Norge, som ble hennes hjem, i 1986. Etter å ha opplevd diskriminering på kroppen og ha følt frustrasjonen ved at minoritetsungdom ble nærmest utelukkende negativt fremstilt i norske medier, deltok hun med en rekke innlegg i samfunndebatten i årene 2005-2011.
Mens det å kritisere minoritetsmiljøer blir tatt godt imot i norsk offentlighet, er det å kritisere strukturell rasisme hos majoriteten sjelden like velkomment, og innleggene møtte motstand. Skiftet av medium etter 22. juli sprang ut av et ønske om å omdefinere premissene, å vise frem det som binder folk sammen snarere enn det som splitter, vektlegge muligheten for meningsfylt kontakt på tvers av skillelinjer. Utstillingen Aktivistene tar denne tanken videre ved å presentere mindre kjente så vel som berømte rettferdighetsforkjempere. Vi har alle en historie å fortelle. Vi kan alle lære av hverandres historier. Og hvordan Historie med stor H fortelles er ikke noe vi bør ta for gitt.
— Jeg kunne ikke vente, uttalte Qureshi, på at historikere og fagpersoner skulle gi disse menneskene en plass i historiebøker eller i skolepensumet. Jeg kunne ikke vente på at de skulle plutselig våkne fra deres snevrer syn på samfunnet og historien. Dette måtte jeg gjøre gjennom utstillingen. Ballen er herved kastet, over til tilskuerne, som kan tenke og fortelle og forme historien videre.
