Internett er en som en fyllekule hvor vi mister sosiale sperrer og får sympati for vår midlertidige sinnsykdom, en uimotståelig kombinasjon.
Jeg har kjempemange venner på nettet, men jeg har aldri møtt dem. De har ingen anelse om at jeg sitter i trusa mens jeg er på facebook. Hadde de visst det, hadde de kanskje sett annerledes på det? Hva om jeg var naken?
Slik har det blitt på internett: vi er veldig nære og langt borte samtidig. Eller vi innbiller oss ihvertfall at andre er langt borte fordi vi ikke kan se dem. Men om jeg drakk meg full og raljerte over alskens urett på facebook, så er det verre enn å si noe dumt på byen. Simpelthen fordi flere får vite om det. Mange flere.
LES OGSÅ om internettroll: Pedosverterne
Norge, helgefyll og kommentarfelt
Slik var det kanskje også for den godeste Fjordman, kan jeg tenkte meg, da han skrev sine kontroversielle innlegg. Han var trygg i sitt eget hjem, fullstendig avskåret fra Breiviks virkelighet. Likevel er de to bundet sammen. Det er ikke rettferdig, og begge er selvsagt ikke like skyldig, men teknologien har knyttet oss sammen på måter vi ennå ikke forstår. Vi blir forvirret om avstand og nærhet. Mange sier mye verre ting i kommentarfeltene enn de ville sagt til deg ansikt til ansikt. Om du hadde stått foran dem, ville de møtt blikket ditt, kanskje sett ned i bakken. Følt seg ille til pass og skammet seg. Ville du virkelig kalt en politiker «et rasshøl» om du møtte henne på gata?
Det er av barn og fulle folk vi får høre sannheten, blir det sagt. Internett er en sosial fyllekule. Akkurat som alkohol bryter nettet ned våre sosiale sperrer. Det er derfor vi drikker, for å kunne gå opp til den peneste personen vi ser og slå av en prat. På sjekketjenesten Tinder kan du nonchalant sveipe deg gjennom hele sjekkeprosessen. På nettet kan Jørgen Hattemaker, utslitt etter en lang dag som trailersjåfør eller rørlegger, spasere opp til øvrigheta og be dem reise ditt peppern gror. Det har han da sannelig fortjent. Norge er jo berømt for sin helgefyll. Kanskje vi blir kjent for kommentarfeltene våre også?
Samtidig som internett bryter ned våre sosiale sperrer, så skaper det nye fellesskap for det vi uttrykker. Disse nye møteplassene blir kalt «ekkokamre» av noen. Der kan alle som hater muslimer komme sammen i sin edle kamp, og alle som hater barnevernet kan finne meningsfeller. Vi mister altså både sosiale sperrer og får sympati for vår midlertidige sinnsykdom, en uimotståelig kombinasjon.
LES OGSÅ om Sylvi Listhaugs internettvirkelighet: Vis meg dine venner, og jeg skal si deg hvem du er
I en alternativ virkelighet
Så blir vi også radikalisert mens vi sitter på nettet, forført av teknologien. Vi blir ekstreme, som Breivik, IS-tilhengere, scientologer, ja hva som helst. Vi har et uendelig utvalg av grupper hvor vi kan «gjemme» oss. For det er det vi gjør. Vi gjemmer oss fra blikkene, fra arbeidsgiverne, fra hverdagens slit og kjedsomhet. Alle sier Jeppe drikker, men ingen spør hvorfor Jeppe drikker. Hvorfor sitter man nettet i stedet for å gå på kafé? Hvorfor møtes man på facebook og ikke på puben?
Kan det være fordi det er lettvint? Det er den enkleste løsningen på alt som plager oss. Teknologien har reddet oss fra oss selv. Jeg så nylig Spielberg-produksjonen Ready Player One, hvor hele handlingen i filmen foregikk i en alternativ virkelighet. Hovedpersonen brukte en drakt med sensorer og en hjelm med 3D-briller og tilbragte all sin fritid i en fantasi. Der kunne han være «en avatar», en kjekkere virtuell utgave av seg selv. På nettet fantes det troll, nisser, alver og magi og hovedpersonen deltok i en meningsfull kamp hvor det gode sto mot det onde.
Jeg er overbevist om at det finnes slikt i virkeligheten også. Kanskje trollmennene ikke jobber på Rema. Kanskje de ikke stempler ut av kontoret etter åttetimersdager, slik som du gjør. Men at de finnes, det er sikkert. Bare å gå ut og leit.