Mímir Kristjanssons bok om hva Arbeiderpartiet bør lære av Einar Gerhardsen burde vært obligatorisk lesning for alle deres tillitsvalgte. Dessverre er det lite trolig oppfordringene vil følges opp.
Det kan for mange av oss fortone seg som et uløselig mysterium hva som foregår i Arbeiderpartiet. Etter det begredelige valgresultatet i fjorårets valg, har partiet fortsatt å falle, og partiets håndtering av ACER-saken vitner ikke akkurat om et parti på frierferd verken hos folk flest eller partiets kjernevelgere. Taktikken later tvert imot til å være prega av samme stø kurs-mentalitet som før.
I slike situasjoner går det ofte sport i at folk utafor partiet kommer med mer eller mindre velmenende råd om hva Arbeiderpartiet burde gjøre. Rådene er ofte svært forskjellige, og kan dreie seg om alt fra mer offensiv miljøpolitikk, mindre USA-servil utenrikspolitikk, mer eller mindre privatisering, eller en strengere eller mer liberal innvandringspolitikk.
Mímir Kristjansson føyer seg med «Hva ville Gerhardsen gjort?» inn i en slik tradisjon. På en god måte, må sies. Kristjansson velger heller å spørre hva Arbeiderpartiet engang var, hva det er nå, og hva som har ledet til den prosessen. Hvilke endringer har Arbeiderpartiet gjennomført i sin politiske linje fra de var et parti som kunne skilte med valgresultater på over 40 %, til dagens sentrumsparti vaklende rundt 25 %?
LES OGSÅ: Jens Stoltenberg en historisk dårlig Ap-leder
Få tilbake den sosialdemokratiske økonomiske politikken
Et av hovedpoengene i boka er at Arbeiderpartiet bør få på plass retning og ryggrad i sin økonomiske politikk. I klartekst: droppe privatiseringsiveren, legge bort allergien mot offentlig eierskap i næringslivet, samt å ta effektive grep mot de raskt økende økonomiske forskjellene mellom de rikeste og resten av oss.
Dette er trolig den viktigste oppfordringa i boka, og kanskje den det er vanskeligst å forstå at skal være så vanskelig for dagens Ap å gå med på. Hvorfor mente Arbeiderpartiet i sin tid at det var nødvendig å delprivatisere Statoil, Telenor, Yara og annen fungerende offentlig virksomhet? Hvorfor tar ikke Arbeiderpartiet i dag et oppgjør med den kolossale konsentrasjonen av kapital i havbruk- og fiskeriene? Hvorfor er ikke sentrale Ap-krav å få en ny boligpolitikk som vil få en slutt på den spinnville gjeldsbobla nordmenn nå er inne i? Og hvorfor fremmer ikke Ap en konkret strategi for å bygge en ny grønn industri i statlig regi i takt med at oljenæringa trappes ned?
Mye skyldes nok, som Kristjansson er inne på, at partiet for lengst har lagt fra seg viktig ideologisk ryggmargsrefleks. Når man hører moderne unge AP-politikere i dag, er det gjennomgående i retorikken at partiet først og fremst har en «pragmatisk» tilnærming til viktige politiske spørsmål, og underforstått at partiet ønsker å holde seg «midt imellom» både høyrekreftene og sosialismen. Dette forklarer at Ap for eksempel ikke vil gå med på noe så moderat som å forby profitt i velferdssektoren vår.
Et problem med APs måte å tenke på her, er at det som var «høyre» for 30 år siden, kan ha blitt sentrumspolitikk i 2018 . I takt med at høyrekreftene har styrka seg over nær sagt hele verden de siste 40 åra har Arbeiderpartiet, og flere av dets søsterpartier rundt om i verden, fulgt etter. Tilsynelatende har de ikke merket dette selv, men det har både øvrig venstreside og velgerne gjort. Det er ikke foruten grunn at Europas sosialdemokratiske partier har sunket i snitt nesten 10 prosentpoeng siden 1981. I dag betyr «sosialdemokrati» noe slikt som «et parti med rød logo som til enhver tid befinner seg noe til venstre for det største høyrepartiet». Mye annet grunnlag er det vanskelig å spore. Det er ikke lenger noen hemmelighet at det er Arbeiderpartiet, og ikke Høyre, som har Norgesrekord i privatisering. Norge er regelen i Europa, ikke unntaket her.
LES OGSÅ av Ivar Espås Vangen: En krigsforbryter på besøk: Kissinger i Norge
Det vanskelige arbeider-begrepet
Noen vil hevde at denne medisinen er «gammeldags», eller i det minste ute av takt med virkeligheten. Norge i dag er tross alt unektelig et veldig annet samfunn enn på Einar Gerhardsens tid, både sosialt, kulturelt og politisk. Nye konfliktlinjer har kommet til, og noen av de gamle er mer eller mindre irrelevante. Men betyr dette nødvendigvis at det er klokt av sosialdemokratiske partier å hoppe til høyre?
Kristjansson mener opplagt at svaret er nei. Verdier som trygghet og tillit vil ikke gå av moten sjøl om folk har råd til hytte, TV og utenlandsreiser. Samfunnet i dag er nemlig mindre ulikt Gerhardsens samfunn enn mange liker å tro. For eksempel er det ikke slik, selv om enkelte sprenglærde akademikere måtte mene det, at arbeidsfolk er borte eller blitt «borgerliggjort». Norge i 2018 har både en vital og faktisk eksisterende arbeiderklasse som gjennomgående har andre meninger om økonomisk politikk enn de som sitter på kapital.
Gerhardsen snakket ofte om viktigheten av «det store arbeidende folk». Kristjansson påpeker at dette sannsynligvis ville stått seg dårlig på en marxistisk studiesirkel, men at det først og fremst var ment å beskrive den store alliansen mellom forskjellige samfunnsgrupper Arbeiderpartiet skulle prøve å samle. Dette var både alminnelige lønnsmottakere, men også laverestående funksjonærer, bønder, fiskere og intellektuelle.
Den samme tankegangen bør ligge bak et arbeiderpartis strategier også i 2018. Hele 67,1 % av det norske folk er stadig uten høyere utdannelse. Et stort flertall av disse vil med rette falle inn under «det store arbeidende folk». Det samme vil nok mange yrkesgrupper med høyere utdannelse, for eksempel lærere, sjukepleiere, sosionomer, enkelte kontoransatte og funksjonærer og andre. Erkjenner man at dette er grupper med en del viktige felles interesser som man kan bygge en politisk bevegelse på, vil det sannsynligvis være lettere å meisle ut politikk som nettopp tar sikte på dette, heller enn å late som at vi alle er en slags «middelklasse».
En annen innvending som stadig kommer mot venstresida, er at arbeiderne er færre fordi flere og flere blir sjølstendig næringsdrivende. Også denne tesen er tull. Kristjansson viser at bare seks prosent av befolkninga har næringsinntekt som hovedinntekt, og at bare 14 % har «noe næringsinntekt» på si (side. 53). Tallet på sjølstendig næringsdrivende falt gjennom mesteparten av etterkrigstida i takt med at landbruket og fiskeriene blei effektivisert, og har ligget nokså stabilt de siste 20 åra. Det er altså en myte at vi går mot et slags individualisert gründer-utopia.
Så hva har denne store gruppen av «det store arbeidende folk» av felles interesser? Mange ting kan synes temmelig åpenbart: et godt og forutsigbart helsesystem, romslige og sunne boliger man har råd til å leve i, en skole for alle, ren og frisk natur, gode pensjonsordninger, og ikke minst et organisert og trygt arbeidsliv prega av faste og hele stillinger. Mange vil ha andre ønsker og behov også utover dette, men man kommer likevel ikke unna de jeg nå nevnte. Et stort sosialdemokratisk parti bør konsentrere seg om disse kjerneoppgavene. Det forstod Arbeiderpartiet under Einar Gerhardsen. I dag er det visst vanskeligere.
LES OGSÅ: Arbeiderpartiet: Gå til venstre eller gå i grava
Kopi av Rødt og SV?
Det kan nesten se ut som at Kristjanssons egentlige motiv er å gjøre Arbeiderpartiet mer likt Rødt og SV. Er ikke det en naturlig konsekvens av enhver kritikk av partiets nyliberale dreining mot høyre? Og videre: hvis dette er så klokt; hvorfor får ikke SV og Rødt flere stemmer?
Kanskje. Det er nok ingen tvil om at løsningsforslagene i boka vil gjøre AP mer likt SV og Rødt. Det er tross alt disse partiene som i dag ivrer mest for offentlig eierskap i næringslivet, mindre sosiale forskjeller, og et ønske om å spille på lag med «folk» mot kapital. Likevel er det flere viktige politiske spørsmål Kristjansson ikke tar med i anbefalingene sine. For eksempel nevner han verken klimapolitikk, utdanningspolitikk, likestillingspolitikk, forsvarspolitikk, utenrikspolitikk, eller Norges forhold til EU i nevneverdig grad. Dette er alle områder hvor AP ofte ligger langt unna SV og Rødt politisk. Rødts revolusjonære målsettinger tilsier også at de vil være villig til å gå mye lenger enn Ap, også på områder hvor man står mer eller mindre på samme side.
Så er jo spørsmålet hvorfor flere ikke stemmer på SV og Rødt i dag, dersom det tydeligvis vil være klokt for Ap å ta etter disse. Det er et godt spørsmål, men svaret ligger nok i de forskjellene som fortsatt er mellom dem, selv etter en slik endring. Det er fortsatt et veldig lite mindretall i dag som ønsker Norge ut av NATO. Mange er nokså lei av snakk om klimapolitikk, og noen tåler rett og slett ikke måten SV og Rødt snakker om politikk på. Andre igjen er overbevist om at alle «ytterpunkter» er galt, og vil heller holde seg til et stort og trygt parti som ikke «tar den helt ut».
LES OGSÅ: «Ingen mennesker er født frie» — liberalismen vil heller ikke hjelpe deg til frihet
Noen kritiske merknader
Jeg regner med boka i første rekke er mynta på folk i Arbeiderpartiet som lurer på hvordan de skal løfte partiet sitt til gamle høyder igjen. I så måte er boka kjempegod, og viser en rekke, egentlig selvsagte, ting Ap burde ha gjort for lenge sia. Om denne boka leses og tas på alvor av et stort nok antall tillitsvalgte i Arbeiderpartiet, bør høyresida ruste seg til noen beinharde valgkamper framover. Og kanskje får vi et litt bedre Norge også.
Likevel er det noen haker her. Det første er den delen av Gerhardsen som politiker som Kristjansson ikke drøfter. Øyvind Andresen påpeker dette i et blogginnlegg, og viser til at det var under Gerhardsens ledelse at Arbeiderpartiet ble et senter for ulovlig politisk overvåking mot den legale venstreopposisjonen i Norge. Dette visste Gerhardsen selvsagt om, og gjorde aldri noe forsøk på å stanse det. Arbeidsforbud, renhetsstemning og konstant visshet om at overvåkningspolitiet fulgte med på alt man tok seg til, ødela tusener av menneskeliv rundt om i landet. Mange av dem hadde ofra livet under kampen mot nazismen under krigen. Jeg forstår selvsagt at dette ikke er en del av Gerhardsen som er relevant for Kristjanssons målsetting om å få Arbeiderpartiet til å skjerpe seg, men enhver framstilling av Gerhardsen «som politiker» bør også ta for seg de mer autoritære, ja direkte ondsinnede sidene av det hele.
Videre er EU og EØS-saken temmelig fraværende i framstillinga. Min, og mange andres påstand, er at Arbeiderpartiets EU-romantikk er roten til mye av partiets manglende evne til å sette seg opp mot nyliberalisme og høyrepolitikk. Det sies ofte at EØS-avtalen har blitt en abonnementsordning på høyrepolitikk. I så fall er det veldig vanskelig å vende seg bort fra høyrepolitikk, dersom man ikke har noe ønske om å si opp denne ordninga.
Er det for eksempel mulig å få til så omfattende offentlig eierskap over næringslivet som Kristjansson ønsker innafor EØS-avtalen? Hadde Norge i det hele tatt hatt lov til å opprette Statoil, eller eventuelt en statlig eid oppdrettsnæring eller grønn industri uten først å si opp EØS-avtalen? Jeg veit ikke, men dette bør man faktisk finne ut av. Erfaring viser nemlig at dersom EØS kommer i konflikt med eventuelle målsettinger i Ap, er det nesten uten unntak EØS som vinner fram. Det er ikke godt å vite hva Gerhardsen ville gjort om EØS-avtalen hadde gjort det vanskelig å føre sosialdemokratisk politikk, men jeg holder i alle fall en knapp på at han ville vært betydelig mer kritisk til EU enn dagens AP. Dette burde Kristjansson ha diskutert, spesielt med tanke på den stadig voksende misnøyen med EØS blant tillitsvalgte i fagbevegelsen.
Konklusjon
Alt i alt er absolutt dette ei bok som er verdt å lese for de fleste. Boka tegner opp et godt veikart for hva som har vært god og populær sosialistisk politikk tidligere, og stiller enkle spørsmål om hvorfor det ikke vil være det også i dag. Kanskje er mange oppfatninger av hva som er moderne og gammeldags politikk rett og slett feil. Det er tross alt ingen hemmelighet at sosialismen er en langt nyere ideologi enn liberalismen.
De som virkelig bør lese denne boka, er tillitsvalgte i Arbeiderpartiet som er i villrede eller i det minte er åpne for å dra partiet i nye retninger. Det kan ofte være en trist affære å se at idealistiske og progressive AUFere ender som stivbeinte grå politikere med «pragmatisk» syn på offentlig og privat eierskap når de kommer i posisjon. Men dette trenger kanskje ikke å være noen naturlov. Vi har sett før at gamle partier får friske idéer og retter seg etter dette. Men det vil kreve diskusjon om disse idéene. Arbeiderpartiet vil aldri velge noen Jeremy Corbyn inn i ledelsen dersom partiets medlemmer tror partiet i dag fører omtrent samme type politikk som Gerhardsen i sin tid førte. Men dersom motsetninga mellom det «nye» og «det gamle» Arbeiderpartiet blir diskutert og tydeliggjort, vil en mer progressiv og sosialdemokratisk orientert kandidat kunne ha en sjanse. Da vil Ap kanskje kunne bli et reelt bolverk mot nyliberalisme og høyrekrefter. Dette vil i sin tur igjen gi SV og Rødt mer handlingsrom til å føre en offensiv strategi, framfor å gjøre den defensive jobben AP burde ha gjort for å bremse høyrekreftenes angrep på velferdsstaten.
Dessverre tyder lite på at dette vil skje med det første. Aps håndtering av ACER-saka vitner ikke om et parti som er spesielt villige til å lytte til gamle sosialdemokratiske tanker. Tvert imot tyder mye på at den samme stivbeinte «pragmatisme» som tidligere står ved lag. Det er vanskelig å skue noen «venstreopposisjon» i dagens Ap. Det som måtte ha eksistert tidligere er enten passivisert, eller omvendt. Skal Ap ha noe håp om å ta til seg Gerhardsens gamle vinneroppskrift, må medlemmene sjøl ta affære. Ellers blir det opp til andre partier å sikre rødgrønn seier ved neste veiskille. Valget ligger hos Arbeiderpartiet.