Tillater man fagforeningsknusing lever fagbevegelsen og det organiserte arbeidslivet bare på nåde av arbeidsgivernes gode moral. Den moralen ryker fort om den havner i konkurranse med profitten!
Venner, gratulerer med dagen!
Det er sikkert mange her som lurer på hvem jeg er, denne «Isak Lekve», og hvorfor han er inkludert i programmet. Det er ikke så rart, forrige gang jeg holdt en første mai-appell, var ikke i fjor, ikke i forfjor eller året før, men i 2001, så det begynner å bli noen år siden.
Til daglig jobber jeg på sosiologisk institutt på universitetet i Bergen, hvor jeg er stipendiat og forsker. Og så vil sikkert mange intuitivt tenke – men forskere skal ikke drive med politikk, de skal være objektive, og beskrive virkeligheten slik som den er, ikke slik som den burde være. Og i hvert fall ikke komme på Rød på Landmark og holde appell på arbeidernes internasjonale kampdag.
Og det er riktig, det er slik det skal være, det er en viktig arbeidsdeling mellom politikere og forskere, nettopp for å opprettholde forskningens troverdighet.
Men samtidig: Jeg forsker på arbeidslivet. Mer bestemt på hvordan arbeidslivet er i endring. Først gjennom internasjonalisering, både ved at utenlandsk arbeidskraft endrer det delikate forholdet mellom tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft – og gir arbeidsgiverne flere mulige kort på hånden ved at de kan spille arbeidere med ofte jævlig dårlige alternativer opp mot hverandre. Videre ved hvordan overnasjonal rettsliggjøring griper inn i det norske arbeidslivet, og flytter makt bort fra partene i arbeidslivet, og hvordan arbeidsgivers anledning til å flytte produksjon ut av landet er blitt større. For som vi alle kan tenke oss: Selv om det gjerne eksisterer både fri flyt av kapital og arbeidskraft, så henger arbeidskraften fast i ekte mennesker med livsledsagersker, foreldre, søsken, barn, boliglån og et lokalmiljø – og er dermed mindre flyttbare. Kapitalen har ikke samme begrensninger – og den frie flyten virker dermed helt ulikt for de to partene.
Videre endres det norske arbeidslivet av fremveksten av nye ledelses- og organisasjonsstrukturer. Tradisjonelt har Norge vært kjent som et land med relativt flat struktur i arbeidslivet, med stor grad av medbestemmelse hvor utføreren, den som gjør det konkret, også er den som bestemmer og løser arbeidsoppgavene – til forskjell fra i USA hvor det gjerne sitter ingeniører og mellomledere og bestemmer, mens arbeiderne bare gjennomfører. Dette har gitt Norge en arbeidskraft med høy kompetanse, og dermed høy produktivitet. Men også høy lønn. Dette ser i mange bransjer i dag ut å være i endring. Samtidig endres organisasjonene ved at alt som ikke defineres som kjernevirksomhet outsources, og det reelle arbeidsgiveransvaret blir utflytende ved for eksempel å opprette nye underselskaper av hovedselskapene – slik Norwegian har gjort med sine pilotselskaper, under hovedselskapet.
Sist endres det norske arbeidslivet gjennom fremveksten av den nye midlertidigheten – hvor særlig bemanningsbransjen, midlertidige stillinger og nulltimerskontrakter er sentrale.
Alle disse tendensene – internasjonalisering, nye ledelses- og organisasjonsstrukturer og fremveksten av en ny midlertidighet, gjør fagbevegelsens arbeid med å rekruttere medlemmer, få på plass tariffavtaler og generelt sørge for et organisert arbeidsliv vanskeligere.
Det norske arbeidslivet er stort sett bra, men dette er tendenser som er tydelige, og som er kommet mye lengre i andre land – og som det derfor er viktig å være oppmerksom på.
Og så dukker det opp slike saker som den på Sotra, som ble nevnt av både LO-leder Gabrielsen og Jørn Eggum på Torgalmenningen i sted.
Streiken og den påfølgende konkursen i Norse Production illustrerer nemlig alle de tre endringstendensene i norsk arbeidsliv, og hvordan disse vanskeliggjør organisering. Det var stor grad av polsk arbeidskraft, det var vikarbyrådirektivet som førte til en reorganisering av selskapsstrukturen, det var midlertidige kontrakter som gjorde at det tok fem år å organisere dem, og det var bemanningsselskaper som gikk inn og utførte arbeidet under streiken, slik at arbeiderbevegelsens viktigste kampmiddel ble mindre effektivt.
Og likevel holdt de ut, disse noen og sytti polakkene. I fem uker! Til seier!
Dette venner, viste at selv om arbeidslivet er i endring, og selv om fagbevegelsens maktmidler kanskje ikke er like sterke som de var. Så nytter det, så kan fagbevegelsen vinne selv der forutsetningene er som vanskeligst, om den bare står på, er tøffe, har mot, og bruker den enorme solidariteten som ligger i LO-familien – for det var nettopp varselet om solidaritetsstreik fra et annet forbund, Industri Energi, som løste konflikten. Norse var som kjent et fiskeriforedlingsselskap, og organisert i NNN.
Men så valgte altså ledelsen, etter seks måneder, å slå selskapet konkurs. Sekkingstad fortsetter sin produksjon som før, med et nyetablert underselskap. Her blir bare de uorganiserte ansatt, og arbeidet med å sikre forutsigbarhet, en anstendig lønn og medbestemmelse, må starte på nytt. For tredje gang.
Og fagbevegelsen ser maktesløs ut.
Og da er det vi må stille oss spørsmålet: Hva skjer om resten av denne bransjen lar seg inspirere av Sekkingstad? De andre selskapene, som er hans konkurrenter, som har ordnede forhold og dermed høyere utgifter. Hva om ledelsen der tenker at de også er nødt til å omorganisere selskapene sine for å henge med i konkurransen?
Det var nettopp det som det internasjonale konsulentselskapet PwC argumenterte for i Sjømat Norge, da de forsøkte å selge inn «Norse-modellen» til resten av bransjen.
Dette kan skje. Men det kan også hende det ikke skjer. Men hvis Sekkingstad får slippe unna med å kvitte seg med tariffavtalen for andre gang, og viser at dette er mulig. Så lever fagbevegelsen og det organiserte arbeidslivet egentlig bare på nåde av arbeidsgivernes gode moral. Men som burde være åpenbart for de fleste: Den moralen ryker fort om den havner i konkurranse med profitten!
Denne fagforeningsknusingen skjer ikke i 1918. Den skjer i dag, i 2018. Som arbeidslivsforsker burde jeg kanskje nøye meg med å rapportere de tingene som skjer, objektivt, uten å si noe om utviklingen er positiv eller negativ.
Vår oppgave er å produsere tellekanter og artikler. Som riktignok leses av kanskje fire personer.
Men det finnes en verden der ute – og den brenner! Og hvordan kan jeg da gjemme meg i elfenbenstårnet?
Nettopp fordi den brenner, fordi vårt trygge arbeidsliv i dag er under knallharde angrep, og jeg er i en posisjon til å melde fra om det. Nettopp derfor er det så viktig at jeg kombinerer rollen som forsker med rollen som appellant. Og derfor er jeg her.
For å fortelle om dagens utvikling. Og for å appellere alle dere til handling.
Så derfor vil jeg si. Til Rødt, til SV. Til Arbeiderpartiet, og LO og Klassekampen – hele alliansen til venstre – Venstrealliansen.
Vår tid er nå!
Denne appellen ble holdt på Venstrealliansen UiB sitt arrangement «Rød på Landmark», kvelden 1. mai 2018.