Det kuttes i studietilbud og samferdselstilbud i distriktene. Samtidig er det mangel på fagpersonell og problemene med fortetning i byene fortsetter. Hva blir igjen når sentraliseringen er ferdig?
Jeg bor på ei øy som heter Vega, rett utenfor Brønnøysund på Sør-Helgeland. Vi har et lite samfunn her med en befolkning på om lag 1200 mennesker, og med to hurtigbåter og en ferge kan en ta seg til fastlandet, enten det er nordover mot Sandnessjøen eller rett over til Brønnøysund. Vi har ingen videregående eller høgskoler her, og må dermed pendle dit hvor enn en finner muligheten for å kunne studere. Det begrenser valgmulighetene en del, og en må dermed vurdere hva en skal bli opp mot evnen eller viljen til å flytte. Noe som er relativt for hver og en.
Jeg har brukt alt for lang tid på å få generell studiekompetanse. Faktisk blir jeg å bruke til sammen tre år på å få alt klart til å søke på høgskole neste år. Ved siden av lærlingetid, barn og jobb har jeg brukt fritiden min, som mange andre, til å studere på siden. Og nå kjenner jeg meg klar til å bli ferdig. Jeg har tanken klar i bakhodet, jeg skal i hvert fall prøve å komme meg inn på høgskolen på Nesna. Jeg vil bli lærer.
LES OGSÅ av Camilla Hestvik: Jeg blir så eitrende forbanna
Mindre utdanningstilbud, mer behov for kompetanse
Så inne på tanken har jeg vært at jeg ikke helt har fått med meg hva som skjer med høgskolen på Nesna, litt lengre nord. For det er så naturlig at folk her i fra reiser dit for å gå skole. Så tanken på hvordan det blir, skulle jeg ta senere.
Helt til jeg snakket med ei dame som går den samme linjen som meg. Hun sier at det er sykepleien hun vil gå, men det blir vanskelig med tanke på at de ikke har det på Nesna lengre. De har lagt ned linjen, og hun undrer på hvordan hun skal få til det med et begrenset stipend og lån, med tanke på reise og overnatting. Hun har barn og alt som fører med. Dette fikk meg til å undersøke litt mer.
Det var egentlig veldig ironisk, da vi ifølge denne saken trenger flere sykepleiere.
Det viser seg at høgskolen på Nesna har vært under press flere ganger, og er nå også under press for nedleggelse av studietilbud. Det for å effektivisere.
Effektivisere, eller spare penger? Kanskje begge deler.
Hvordan sparer vi da penger? Vi som skal gå skole, reise og bo? Om vi må dra andre steder, vil vi ha et tilbud på lik linje som de som bor like ved ei høgskole?
LES OGSÅ: Den usynlige reindrifta
Dyrere og lengre å reise
I fjor fikk jeg vite at jeg ikke får studentrabatt på enkelte typer reiser her i Nordland. Det fant jeg ut etter at jeg hadde fått mitt studentbevis, og måtte ta hurtigbåten for å komme meg til skolen i Brønnøysund. Jeg er over 29 år, og får derfor ikke lenger studentrabatt. Det koster meg cirka 250 kroner tur/retur med hurtigbåt hver gang jeg skal ta en prøve eller gjøre noe annet på skolen, og må reise fra Vega. Dette fordi regjeringen har kuttet i tilskuddet for samferdsel her i Nordland.
Så får jeg nå vite at det kanskje blir slik at jeg må reise enda lengre unna for å kunne bli lærer. Det skal tydeligvis ikke mye til før det blir et akutt behov for innskrenkning, og det blir vanskelig å holde høgskolen på Nesna på samme nivå som det var. Tryggheten jeg hadde blir byttet ut med usikkerhet, da det er uklart for meg hva slags tilbud de kommer til å ha der når jeg søker meg inn til neste år.
Kanskje kan en si at det er bare å reise til en annen plass. Norge har mange muligheter og byene har mye å by på!
Men jeg bor ikke i byene, og jeg skulle ikke vært nødt til å verken reise meg blakk eller flytte. Jeg skal kunne bo her jeg bor med mine barn, vårt hus og alt annet. Hvorfor skal jeg flytte vekk fra regionen, ut av distriktet og inn der det er mange nok. Hvorfor skal alt pakkes inn i byer? Vi bor da her òg! Ute på øyer, på innlandet og langs kysten. Hvordan takler små samfunn at folket reiser vekk, fordi det er færre muligheter der? Samtidig bor flere i byen og klager på konsekvensene av å være mange. Jeg forstår det ikke.
Sentraliseringen av alt gjør at vi som sitter igjen her krangler om alt fra jobbmuligheter til oppdrett, for det er vel en slags frykt for å miste det en har igjen når det blir tatt vekk muligheter og tilbud. Og hva er vel ikke bedre enn det til å skape klassesamfunn på små plasser? Utviklingen er så skjør at enhver motstand vil nesten bli sett på som et svik. Forståelig nok! Takhøyden blir lavere.
Og de som er sentrert i utviklingen kan vi vel sette høgt på en pidestall. De som ikke trekker samfunnet ned ved å ikke få seg jobb eller bygge noe. Uten å se på hvilke vedtak fra regjeringen det er som ligger til grunn for at tilbudene blir dårligere. For de er mange og sammen bidrar de ikke akkurat positivt.
Det snakkes om frihet til å velge. Tryggheten til barn. At vi har for lite plass her i Norge. Er det de som sitter en annen plass som mener det? Gjelder det bare noen? Er det bare restene som skal være igjen når sentraliseringen er ferdig? Og når er den egentlig ferdig?
Jeg lever i bakvendt-land.