«Andrea hadde lyst til å rope det ut: «Du har jo penger, Kari!», men turte ikke. Det ville være for slemt, tenkte hun. Men hvorfor hadde begge venninnene løyet til henne.»
Vinden beit i kinnene mens hun dyttet beina fremover på fortauet. Bilene suste forbi i voldsom fart og eksosen lå som en tykk grå masse. Andrea dro i høyhalseren slik at den dekket både munnen og nesen. Nå kjente hun bare den milde parfymen sin og den dårlige samvittigheten over at hun ikke hadde med seg noen innflytningsgave til Tone.
Da Andrea kom fram til Fretex som var stedet hun skulle bli plukket opp av Kari, gikk hun inn i butikken for å finne ly for vinden mens hun ventet. Det var varmt og ventilasjonsanlegget suste i taket. Andrea åpnet jakken og spankulerte langs bokhyllene og fikk straks en ide. Hun kunne kjøpe en innflytningsgave her på Fretex! Andrea tenkte at det sikkert måtte finnes noe som kunne se nytt ut, slik at det ikke ville oppstå noen pinlig situasjon.
Midt i butikken stod det flere bord med vaser, skåler og lysestaker. Alle i forskjellige størrelser og farger. Mange av dem fra tidligere generasjoner. Andrea løftet en etter en for å se prisen. Det måtte bli under 50 kroner hadde hun bestemt. En hvit lysestake innerst på bordet fanget Andreas oppmerksomhet. Hun tok den fram, kjente hvor glatt den var mot håndflaten, og kontrollerte at den verken hadde skår eller riper. Prislappen viste 40 kroner. Det måtte bli den. Mens hun gikk mot kassen ringte telefonen i lommen.
«Hei du, Tone har bedt oss om å kjøpe med laks og brokkoli til middagen og jeg har ikke kortet mitt med meg, så du må gå innom en butikk», sa Kari med bestemt stemme.
«Ok», svarte Andrea og løsnet grepet på lysestaken i hånden som var blitt klam.
«Jeg er ikke kjent her ute, hvilken butikk er nærmest Fretex?»
«Jeg vet ikke, bare finn en og send meg en melding om hvor jeg skal plukke deg opp.»
«Hvor mye fisk skal jeg kjøpe?»
«Vi trenger nok to pakker, men bare kjøp First Price.»
Andrea satte lysestaken fra seg på et bord fullt av bestikk mens ingen så i hennes retning og gikk radig mot utgangen. Andrea orket ikke å gå tilbake samme vei, så hun gikk fremover helt til hun så en Meny-butikk. Der har de hvert fall ikke First Price, tenkte Andrea og hostet inn eksos. Vinden svei i øynene og hun begynte nesten å gråte. Beina var tunge å løfte og hun fikk lyst til å bare ta bussen hjem. Ikke likte hun laks noe særlig heller. Det peip i mobilen.
«Husk brokkoli» stod det.
Andrea stønnet da hun leste meldingen, før hun slettet den umiddelbart. Da hun fikk øye på en Coop Extra-butikk pustet hun litt lettere og småløp ned en slakk bakke. Innenfor i butikken var det mye folk og kø i kassene. Andrea brøytet seg gjennom køen i den nærmeste kassen og søkte med blikket etter grønnsaksdisken. Brokkoliene lå stablet i et tårn ved siden av paprikaen og avokado. Hun løftet de øverste forsiktig og tok den som så størst ut. En plakat merket med 17.90,- dinglet rett over henne. Ikke faen om jeg kjøper to, raste Andrea inni seg. Det rumlet i magen mens hun gikk mot frysediskene. Hun speidet, tok hånden ned og roterte rundt i de kalde frysevarene etter First Price, men fant ingenting. Den billigste kostet 69,90 og Andrea hentet opp to pakker med sterk motvilje. De harde laksebitene klakket mot hverandre mens hun gikk til kassen. Heldigvis var det ledig på selvbetjeningskassene. Hun scannet varene og tok frem kortet og satte det inn i automaten. 149,- lyste imot henne. Hånden skalv da hun tastet inn koden.
Ute på gaten var bilen til Kari ikke å se. Andrea stilte seg synlig opp ved innkjørselen. Like etter kom den røde Volvoen til Kari svingene inn på parkeringsplassen med nedrullede vinduer.
«Halloen!»
«Hei», sa Andrea spakt og satte seg inn.
Kari lukket vinduene og maste i vei om jobben i barnehagen og alle ungene som hadde vært ulydige. Andrea bare nikket eller jattet med mens de kjørte opp den svingete veien mot den nye eneboligen til Tone.
Da de kom frem gikk Kari rett inn.
«Hva gjør du? Skal du ikke ringe på?», spurte Andrea mens Kari allerede var kommet inn i gangen.
Tone vinket til dem fra kjøkkenet med telefonen på øret. Hun mimet et «hei» til dem.
Andrea kjente en vegring da hun gikk inn i huset med bæreposen. Det stod flere uåpnede flyttekasser på gulvet. Alle markert med hvilket rom de tilhørte. SOV 3 var skrevet med svart tusj på kassen som stod rett ved inngangen. Lurer og votter tøt ut fra en kommodeskuff, og på veggen hang bildet av Kari, Tone og Andrea fra det året de gikk sammen på folkehøgskole.
«Her er maten», sa Andrea da Tone hadde lagt fra seg telefonen.
Andrea løftet posen opp på kjøkkenbenken og viste stolt fram varene.
«Fint om vi kan spleise på maten», sa Andrea mens hun tittet ned – «for det ble ganske dyrt.»
«Hvor mye ble det da?» spurte Tone.
«169» sa Andrea og ble varm i kinnene.
Verken Tone eller Kari sa noe.
To jenter på fem og syv år kom opp fra underetasjen og satte seg ved bordet og tegnet. De voksne begynte på middagen og Tone forklarte hvor grytene stod. Barna sa ingenting, bare kikket bort mot kjøkkenbenken med store blå øyne da de løftet ansiktene forsiktig opp fra arket. Først så de på Andrea og Kari og deretter på moren. Ansiktene deres var bleke og munnvikene pekte nedover.
Tone tok frem en flaske med sennepssaus og et beger med rømme fra kjøleskapet. All fisken hadde hun allerede dandert i en form dekket med sitronskiver og salt og pepper. Andrea stirret vantro da Tone ristet hardt i sennepsflasken og sprutet ut en dæsj over fisken. En tykk gul-brun saus rant utover og Andrea fikk trang til å rope «stopp» og røske sennepsflasken ut av hendene hennes, men ble stående å glane. Tone fortsatte med å smøre rømme på toppen. Barna ropte lavt «mamma» i bakgrunnen.
«Ja, hva er det», sa Tone med ryggen til dem.
«Kom hit», sa de i kor.
Tone plasserte skjeen som dryppet av hvit rømmeklatter inn i hånden til Andrea.
«Fortsett», kommanderte hun.
Andrea ble stående med skjeen i hånden helt til Kari dyttet til henne i siden.
«Skal du ha hjelp eller?»
«Nei da, jeg er ferdig», sa Andrea og la lokket på rømmebegeret og satte det tilbake i kjøleskapet. Hun ble stående i døren og lukket øynene mens hun kjente kulden sive inn mot brystet.
«Skal du ha hjelp eller?», gjentok Kari i bakgrunnen.
Andrea lukket kjøleskapsdøren. Tone satt sammen med barna og tegnet. Det kom en svak summing fra dem og lyden av tegneblyantene som traff arket. Fram og tilbake i en fast rytme.
Andrea stod med den ene hoften inntil kjøkkenbenken. Skulle hun igjen nevne pengene som Kari og Tone skyldte henne for middagsmatvarene? Hvis de hadde fått det med seg, hvorfor spurte de da ikke etter kontonummeret hennes?
Tone reiste seg og gikk bort til det store skapet som stod i hjørnet. Hun fant frem engangstallerkener, engangsbestikk og engangsglass og ba Kari om å dekke på bordet. Tone sa at hun ville gjøre det enkelt og fikk ikke noen spørsmål på det. Kari dekket på uten å forstyrre barna. Andrea bøyde seg ned for å kikke inn på fisken i stekeovnen. Hun orket ikke synet av den boblende sausen og rettet seg straks opp igjen. Mot henne kom Tone bærende på to poser fra Kiwi som hun satte oppå benken ved siden av henne med et smell. Andrea rygget unna, men fulgte med fra avstand.
Tone tok fram den ene matvaren etter den andre, men det var ikke før hun tok frem en brokkoli, som hun helt uanfektet la inn i kjøleskapet, at Andrea ble forvirret. Hva var all denne handlingen? Hadde hun løyet? Varene så ferske ut, de måtte være fra i dag, tenkte Andrea og kikket ned for å ikke avsløre det forvirrede uttrykket som hadde lagt seg over ansiktet.
Etter en stund sa Tone at maten var klar, men barna insisterte på å få tegne ferdig selv om halve arket fortsatt var hvitt. De små møkkete hendene deres på bordplaten sendte et gufs gjennom kroppen til Andrea. Noen av fargeblyantene lå på gulvet under bordet sammen med diverse leker og et par tøfler. Da de endelig skulle sette seg ned ved middagsbordet var maten rukket å bli lunken. Barna sa de ikke likte fisk, men Tona sa «jo da» og la noen biter av den rosa fisken på papptallerkenene deres. Begge jentene rynket på nesen og pirket i maten med plastgaffelen.
«Forsyn dere», sa Tone og nikket til Kari.
Andrea klarte ikke å stoppe tankestrømmen om hvorfor Tone hadde bedt henne og Kari om å kjøpe brokkoli når hun selv hadde kjøpt. Og hvorfor hadde ikke Tone kjøpt laks i samme slengen da hun var på Kiwi? Penger hadde hun jo tydeligvis.
Andrea forsynte seg med to fiskebiter, to poteter og et lass med brokkoli som trillet ned på gulvet. Hun plukket den opp og la den tilbake på tallerkenen.
«Æsj», sa den yngste av jentene og pekte på brokkolien.
«Sånt sier vi ikke», sa Tone og dro armen hennes ned.
Det tok ikke lang tid før barna fikk gå fra bordet for å se på barne-tv. Andrea stirret på de fulle tallerkenene deres som stod igjen. Hun holdt nesten på å spørre Tone om de ikke var sultne, men holdt det i seg.
Kari tilbydde seg å dekke av bordet, det vil si kaste alt i søppelbøtten. Tone la beina opp på den ene stolen og skjenket vann i glasset. Andrea la merke til mobilen til Kari som lå på bordet. Den lå i et etui stor som en lommebok. Maten la seg som en stein i magen da hun fikk øye på sedlene. Både et par tohundrelapper og en hundrelapp lå sammenrullet i etuiet. Andrea skulte bort på Kari som stod borte ved vasken. Så kikket hun på Tone før hun så på pengene en gang til for å være sikker.
Andrea hadde lyst til å rope det ut: «Du har jo penger, Kari!», men turte ikke. Det ville være for slemt, tenkte hun. Men hvorfor hadde begge venninnene løyet til henne. Bedt Andrea kjøpe mat fordi de ikke hadde verken penger eller kort, når det ikke var tilfellet?
«Jeg må på toalettet», sa Andrea og reiste seg slik at stolen skrapte i gulvet.
Hun satte seg ned på dolokket og stirret på seg selv i speilet. Knep øynene igjen og ristet hodet fra side til side.
Da hun åpnet øynene la hun merke til alle de dyre kremene som stod på en hylle ved badekaret.
«Kommer du snart?» Tone ropte fra kjøkkenet.
«Ja», ropte Andrea og trakk i snoren.
Da Andrea kom ut igjen på kjøkkenet kikket Kari på henne med et lurt smil om munnen.
«Du har ikke vondt i magen vel? Var det noe i maten?»
Tone lo av Kari. Andrea ristet på hodet og satte seg ned igjen ved bordet. Mobilen til Kari og pengene lå fortsatt på samme sted. Stolen til Andrea kjentes hardere ut i ryggen da hun lente seg bakover.
Ute var det begynt å mørkne og et par regndråper falt mot ruten. Barna ropte fra underetasjen. Det var noe med lyden på tv-en. Tone reiste seg og gikk ned trappen da de ropte for tredje gang. Det ble stille mellom Kari og Andrea. Foran dem lå en inntørket fiskebit igjen i formen. Ingen av dem sa noe før Kari sa hun måtte på toalettet og Andrea ble sittende alene igjen ved bordet. Straks hun hun hørte Kari vri om nøkkelen i døren til toalettet, festet hun blikket på pengesedlene i mobiletuiet som lå en halv meter ifra henne.
Med en hånd grep hun tak i etuiet. Hun fiklet ut en tohundrelapp, brettet den sammen, reiste seg og dyttet seddelen dypt ned i baklommen på buksen. Døren til toalettet gikk opp og Kari kom mot henne. Andrea knyttet nevene under bordet og håpet hun hadde lagt etuiet tilbake på samme sted.
Da Tone kom opp trappen fortalte hun at barna skulle legges. Andrea ble sittende og holdt pusten mens Kari strakte seg etter mobiletuiet.
«Kom, så kjører vi», sa hun til Andrea og la en hånd på skulderen hennes.
De tre venninnene sa farvel på kjøkkenet. Tone forsvant tilbake til barna og Kari og Andrea gikk ut i gangen og tok på seg yttertøyet.
I bilen skrudde Kari på radioen og nynnet til popmusikken mens hun trommet lett med fingrene på rattet.
Vindusviskerne gikk fram og tilbake på frontruten. Regndråpene slo kraftig.
Andrea satt rolig i passasjersetet med ansiktet rett fram og armene lå tett inntil kroppen.