Skal Norge først gå til krig bør Stortinget gi sitt samtykke til dette gjennom avstemming. Avgjørelsen kan ikke tas over SMS eller bak lukkede dører.
Donald Trumps angrep på Syria har bragt aktualitet tilbake i diskusjoner verden over om hvem som skal ha makt til å sende et lands væpnede styrker i krig. I både USA og Storbritannia omgikk regjeringene sine respektive nasjonalforsamlinger da de gikk til krig.
I USA er dette spesielt oppsiktsvekkende. I landets grunnlov slås det fast at «»[The Congress shall have Power…] To declare War, grant Letters of Marque and Reprisal, and make Rules concerning Captures on Land and Water;». Grunnen til dette var helt enkelt at grunnlovsfedrene visste at veien til tyranni ble kortere jo mer sentralisert makta er. De forsto også at den utøvende makt i en stat vil være mer tilbøyelig til å gå til krig enn det nasjonalforsamlingen ville være.
Dette kan virke absurd for oss som har vokst opp med et USA med den ene krigspresidenten etter den andre. På tross av at USAs imperiale ambisjoner begynte lenge før, er det først etter andre verdenskrig presidentmakten har sluttet å konsultere Kongressen for å gå til krig. Dette skjedde første gang under Harry S. Truman da han ville trekke USA inn i Koreakrigen, og har fortsatt mer eller mindre kontinuerlig fram til i vår tid. Krigspresidenten George W. Bush representerer faktisk unntaket da han i sikret godkjennelse fra Kongressen før han invaderte Irak i 2003.
I USA har debatten om hvem som har fullmakt til å bringe nasjonen ut i krig blusset opp med jevne mellomrom helt siden andre verdenskrig. I 1973 fikk Kongressen gjennom «The War Powers Act»1 som gjentok presidentens plikt i å konsultere og søke støtte i Kongressen for å gå til krig. At dette ikke har fått videre konsekvenser for ettertiden, skyldes først og fremst at Kongressen vanligvis er temmelig krigslysten selv, og derfor har valgt å ikke bruke grunnloven eller loven fra 1973 mot presidentmakta.
I Storbritannia, hvor regjeringen også unnlot å søke godkjennelse i parlamentet før angrepet mot Syria, har Labour-leder Jeremy Corbyn tatt affære. I et nytt intervju2 tok han til orde for en britisk variant av den amerikanske «War Powers Act», som ville gjort statsministeren pliktig til å søke støtte i parlamentet før en krigshandling. Fredspolitikeren Jeremy Corbyn lever altså fremdeles.
Hva med Norge?
Norges grunnlov er inspirert av blant annet USAs, og minner dermed også om den. Paragraf 25, lyder slik:
«Kongen har høyeste befaling over rikets land- og sjømakt. Den må ikke forøkes eller forminskes uten Stortingets samtykke. Den må ikke overlates i fremmede makters tjeneste, og ingen fremmede makters krigsfolk, unntatt hjelpetropper imot fiendtlig overfall, må gis adgang til riket uten Stortingets samtykke.
Landvernet og de øvrige tropper som ikke kan henregnes til linjetroppene, må aldri uten Stortingets samtykke brukes utenfor rikets grenser.»
Første ledd slår altså fast at norske tropper ikke skal settes under fremmed kommando uten Stortingets samtykke. Andre ledd slår fast at norske tropper, foruten de såkalte «linjetroppene», aldri skal brukes utenfor rikets grenser uten Stortingets samtykke. Hva som er regnet som linjetropper bestemmes av den til enhver tids gjeldende hærordning, men i dag er dette et bestemt antall av de yngste mobiliseringspliktige årsklassene. Følgelig kan det se ut til at man i dag har en åpning for at de mest vesentlige delene av Norges militære styrker kan benyttes utenlands uten Stortingets samtykke, så lenge dette ikke er under utenlandsk kommando.3 Under Libyakrigen i 2011 sendte Stoltenbergregjeringen norske kampfly under NATO-kommando gjennom vedtak som ble foretatt før Stortinget hadde blitt samlet. Dette er i beste fall en svært kreativ omtolkning av grunnloven. Forhåpentligvis vil dette bli belyst og kritisert behørig i granskningsrapporten om krigen som kommer seinere i år.
Enkelte vil kanskje hevde at ordninga med Den utvidede utenriks- og forsvarskomité, er tilstrekkelig for å løse denne problematikken. Dette er et organ hvor regjeringen drar for å konsultere i forbindelse med blant annet norske styrker utenlands. Problemet med dette er både at det er referatforbud fra disse møtene, og at det endelige vedtaket fortsatt ligger hos regjeringa. Dessuten er orienteringen ofte svært mangelfull, noe som skyldes at de store partiene gjerne uansett er enige. Dette så vi blant annet i forbindelse med Norges militære bidrag i Syria, hvor flere Stortingspolitikere mente informasjonen rett og slett var for dårlig.4 Det er altså vanskelig å bruke komitéen som et utgangspunkt for opposisjon.
På tide å børste støvet av SVs forslag
Den norske ordningen er ikke noe gudegitt. I vårt naboland, Danmark, er det for eksempel Folketinget som avgjør om hvorvidt landets styrker skal brukes utafor rikets grenser. Dette må alle danske regjeringer forholde seg til.
I 2012 prøvde tre representanter for SV å fremme et forslag som ville legge til setningen «Ei heller maa Rigets Land- og Sømagt bruges udenfor Rigets Grænser uden Storthingets Samtykke, medmindre det er tvingende nødvendigt for Landets Forsvar».5 Dette ville vært en ryddig måte å klargjøre at norsk krigføring i andre land krever at landets nasjonalforsamling har gitt sitt samtykke til dette gjennom avstemming, og ikke over SMS eller andre tvilsomme metoder.
Det er vel unødvendig å nevne at det ikke ble flertall for SVs forslag. Likevel mener jeg forslaget bør børstes støv av og fremmes på nytt. Denne gangen gjerne med mer uttrykt støtte fra fredsbevegelsen og andre demokratiske krefter som vil at krigsbeslutninger skal være ettertrykkelig forankra i landets folkevalgte forsamling. Å gå til krig er den mest alvorlige beslutning en politiker kan fatte. Da bør det ikke være mye å forlange at beslutningen bør vedtas i nasjonalforsamlinga.