Anklagene om bruk av kjemiske våpen i Syria har fått amerikanske krigshauker på offensiven igjen. Hva skjer om Russland denne gangen forsvarer Syria mot det amerikanske angrepet?
Det er noe besynderlig over Syriakrigen. I fjor, da Trumps FN-ambassadør, Nikki Haley, uttalte at å fjerne Assad «ikke lenger var noen prioritet» for USA[1] (hvilket fikk Norge til samme dag å anerkjenne Bashar Al-Assad som Syrias legitime statsoverhode[2]), kom raskt meldingene om et angrep med giftgass i provinsen Khan Sheikdom. Lenge før det var bevist hvem som sto bak dette angrepet, regnet amerikanske krysserraketter[3] over Syria. Alt knapt en uke etter den opprinnelige stadfestelsen av at USAs mål ikke lenger var ulovlig regimeskifte.
Assad-regimet besto likevel videre. Med russisk og iransk assistanse vant Syrias regjering stadig nytt terreng i krigen. Samme sommer avsluttet også Trump-administrasjonen bevilgningene til CIAs program for å væpne og trene syriske opprørere som kjempet mot sentralregjeringen.[4] Trumps nykonservative krigshauker i administrasjonen har likevel vært tydelige på at det «ikke finnes noen framtid» for Assad i et framtidig Syria.[5] Som kjent er det USA som bestemmer slikt. Sent i fjor gjorde også USAs forsvarsminister det klart at USA skulle opprettholde sin tilstedeværelse i Syria, på tross av at terrorgruppa IS var slått[6]. Man kunne visst ikke risikere et «ISIS 2.0», som han formulerte det.
Strategien så altså ut til å være noe endret: støtt kurderne i Nord-Syria gjennom Pentagons budsjett i form av rådgivere, spesialsoldater, trening og våpen, og la disse fungere som kanonføde inntil IS er knust. Dette så vi da den syriske byen Raqqa, etter en vedvarende teppebombing[7] av USA, ble inntatt av kurdiske militser ledsaget av amerikanske spesialstyrker[8]. Det er foreløpig ingen planer om å gi Raqqa tilbake til Syrias myndigheter. USAs fortsatte tilstedeværelse i Syria på tross av IS’ militære nederlag, vitner om at målene er noe helt annet enn bare å «bekjempe terror». I eventuelle forhandlinger om Syrias framtid, ville USA kunne bruke sitt militære brohode gjennom sine kurdiske klienter til å presse Syrias regjering. Det er det dette handler om.
Ny helomvending – Trump mot krigspartiet
I slutten av Mars holdt Trump en tale i Ohio hvor han lovte at USA skulle ut av Syria «svært snart».[9] Haukene i administrasjonen og flere allierte gikk nærmest av skaftet. Pentagon var raskt ute med å avfeie presidentens utspill.[10] Israels statsminister, Benjamin Netanyahu, tok også en «spent» telefonsamtale til Trump for å få ham på bedre tanker.[11] Etter at både Utenriksdepartementet og Den militære overkommandoen hadde uttalt seg, modererte Trump seg til å si at det ikke var «noen tidsfrist» for tilbaketrekking av de amerikanske styrkene.[12] Så mye for «America first».
Kjemiske våpen – nye trusler om krig
Den sjuende april kom meldingene om et nytt kjemisk angrep, denne gangen i Douma like ved Øst-Ghouta som Syrias regjeringsstyrker var i ferd med å gjenerobre fra opprørerne. Angrepet tok livet av rundt 40 mennesker. Både EU og USA hevdet Syria sto bak giftangrepet.[13]
To dager seinere ble angrepet diskutert i FNs sikkerhetsråd på forespørsel fra Russland. Det endte med uenighet om uttalelser og eventuell granskning, og ingen felles uttalelse kom ut av dette. Dagen etterpå uttalte Trump at reaksjonen mot Syria ville bli «svært kraftig».[14]
Russland gjorde dermed klart at alle eventuelle missiler som ble skutt mot Syria ville bli skutt ned. Trump repliserte med en twittermelding: «Gjør dere klare Russland, missiler vil komme til Syria, fine, nye og smarte!».[15] Det er vel det nærmeste man kommer en krigserklæring på Twitter.
Hva veit vi?
Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPWC) erklærte tidlig at den ville etterforske hva som hadde skjedd.[16] Det lure vil kanskje være å vente på hva de har å si, før man trekker konklusjoner. Per i dag veit vi ganske enkelt ikke hva som har skjedd i Douma. Men hva skal man med fakta og opplysninger i vår post-faktuelle tid?
I dette øyeblikk tyder ikke mye på at man vil vente på funn fra slike undersøkelser. Trump er allerede godt i gang med å bygge opp en koalisjon for nye angrep mot Syria.[17] Både Saudi-Arabia,[18] Storbritannia og Frankrike har uttrykt vilje til å delta i en slik krig. Alt tyder på at dette vil bli noe helt annet enn det relativt beskjedne rakettangrepet i fjor.
Også i Norge har vi politikere som stemmer i til Trumps krigsrop. Abid Q. Raja fra partiet Venstre, tok til orde for at «verdenssamfunnet» skulle «intervenere» i Syria og «bringe Assad og krigsforbryterne til ansvar» Tydeligere oppfordring til norsk deltakelse i Donald Trumps potensielle nye krigseventyr, er ikke observert i skrivende stund.
På randen av storkrig?
Det som skjer nå, peker mot mange mulige livsfarlige hendelsesforløp. Om USA begynner å avfyre missiler mot Syria og Russland skyter ned disse – hva vil så skje? Akkurat det veit ingen. Men faktum er at Russland er svært tungt til stede i Syria fra før, og at USA nylig sendte missiljageren, USS Donald Cook, til Syrias kyst.
Da USA angrep Syria med missiler i fjor, unnlot Russland å besvare ilden. Om dette skyldtes besinnelse, visshet om at det uansett ville være fåfengt, eller direkte trusler fra USA, vites ikke. Det vi veit er at det bare er et begrenset antall ganger en stormakt vil finne seg i å bli overkjørt slik. Denne gangen har også Russland vært langt tydeligere i sitt forsvar av Syrias suverenitet.
Hva har denne utviklinga vist oss? For det første at intervensjonisme og kriging i fremmede land øker faren også for stormaktskrig. USA og Russland har aldri vært så direkte involvert på motsatt side i samme krig som i Syria. At USAs tilstedeværelse i Syria er forbudt både i henhold til FN-pakten, resolusjoner vedtatt av FNs Generalforsamling, og i henhold til amerikansk lovgivning, er av underordnet betydning når USA for lenge sia har hevet seg over den slags.
Videre er det klart at krigspartiet fortsatt er ved makta i USA. Donald Trumps forsiktige snakk om å trekke landet ut av den forferdelige krigen, ble raskt sabla ned, både av medier og andre i establishmentet. Med mindre OPWC klarer å konkludere med at det ikke finnes bevis for at Syrias regjering ikke var delaktig i kjemikalieangrepet, vil dette nå brukes som påskudd av alle som ønsker mer krig i Syria. Det er derfor haukene har fått sånt hastverk.
Dette er rett og slett en dødsens farlig politikk. Ikke bare setter det oss i fare for å trekkes inn i en tredje verdenskrig, denne gang mellom atomvåpenstater. Det er også et klart brudd på internasjonal lov. Det er selvsagt ikke lov å benytte kjemiske våpen i krig, men det er heller ikke lov å gå til krig mot stater som bryter denne bestemmelsen. Det er faktisk ikke opp til USA, Frankrike og Storbritannia å erklære når det er lov å gå til krig.
For krefter som ønsker fred, er det nå av avgjørende betydning å slå ring om folkeretten og protestere resolutt mot Trump-administrasjonens krigsplaner. Sovjetunionens siste leder, Mikhail Gorbatsjov, sa det helt enkelt: – Kom til sans og samling![19] Norges holdning burde vært den samme:
- Ta avstand fra alle trusler om krig, slik FN-pakten har forbudt dem.
- Uttrykk støtte til en uavhengig granskning av det som har skjedd i Douma
- Krev at alle styrker som ulovlig oppholder seg i Syria tilbaketrekkes
- Ta til orde for en internasjonal våpenembargo mot Syria
Dette kommer selvsagt ikke til å skje. Da Trump angrep Syria i fjor, slo Børge Brende, daværende utenriksminister, fast at det var «forståelig fra norsk side»[20] at Trump forbrøt seg på FN-pakten og annen internasjonal lovgiving. Det er ingen grunn til å tro reaksjonen vil bli annerledes i år. Men det er lov å håpe, og det er lov å jobbe for forandring.