NRK, NTB og Adresseavisen gir Per Sandberg fri mikrofon for å skylde på andre for et tøffere debattklima. Ansvaret er det fiskeriministeren selv som har, og medier som ukritisk lar han og hans like spy ut hat og spille offerrollen.
5. april, ikke 1. april, sto det å lese i ei NTB-melding at ingen ringere enn Fremskrittspartiets Per Sandberg «tar oppgjør med personangrep og uanstendig debatt». For alle som ikke kjenner så godt til ham kunne man muligens tro at her kom et etterlengtet kritisk tilbakeblikk på all eder og galle han har spredt utover det ganske land gjennom sin lange politiske karriere. Men slik var det selvfølgelig ikke. Trofast mot verdensanskuelsen til sitt parti er det naturligvis Sandberg selv som er offeret i denne saken.
«Vi har fått en annen type debatt de siste fem, seks årene som jeg kanskje har vokst fra. Det er blitt mer personangrep og mindre diskusjon om politikk. Jeg begynner å bli litt satt der. Dessuten er jeg møkk lei av at det stadig dukker opp gamle sitater fra meg», forteller han till NTB.
LES OGSÅ: Norge får sin første voldsdømte justisminister — Per Sandberg tar over for Listhaug
Det evige offer
Den 58 år gamle fiskeriministeren bedyrer at han «kanskje» har blitt for voksen for å holde på slik debatten har utviklet seg. Det han åpenbart er spesielt lei er at folk påpeker at han selv har kommet med rasistiske og uspiselige utspill.
I en sak fra mars i Adresseavisen tegner Sandberg et bilde av seg selv som en stakkar som har krøpet sammen i fosterstilling i sitt siste desperate forsøk på å unngå de ondsinnede angrepene, kun for å bli knyttet sammen i armer og bein, hengt opp og brukt som piñata.
«Han var tydelig merket etter å ha blitt banket opp. Ansiktet var ille tilredt», kunne fungerende leder ved mottakssentralen fortelle om asylsøkeren Per Sandberg hadde skallet og slått ned på sin egen fest da hun plukket ham opp fra sykehuset dagen etter. Det er 21 år siden Sandberg fikk voldsdommen. Den gang var han representant for partiet i kommunestyret og på fylkestinget. De var så imponert av den nylig voldsdømte politikeren at de satte ham på førsteplass på lista for stortingsvalget like etter. Om det sier mest om FrP eller Sandberg kan man jo spørre seg om, men Erna Solbergs påstand om at man skal kunne «komme tilbake» etter å ha gjort noe galt stemmer dårlig over ens med hva som faktisk skjedde. Sandberg blei aldri skjøvet ut i kulden etter voldepisoden, snarere heller belønnet av eget parti.
LES OGSÅ om Per Sandberg: 50 nyanser av grums
Med media på laget
Voldsepisoden er en sak som Adressa på lederplass mener at man må slutte å ta opp. Samme dag som de fastslår dette har de et intervju med Sandberg som kommer med en observasjon de færreste vil si seg uenig med ham i:
«Debattklimaet har endret seg. Helt siden jeg kom på Stortinget i 1997 har vi sett en negativ utvikling.»
Den observante leser — eller den observante journalist — ville tenkt at dette kan ha noe med Sandberg å gjøre og hans parti som har basert seg på å rakke ned på minoriteter, marginaliserte og undertrykte. Adresseavisen derimot lar Sandberg fremme løgn og frekkheter på løpende bånd, nesten helt uimotsagt.
— Jo, selvfølgelig er jeg en del av det hele. Men du har aldri hørt meg karakterisere personer, (…)
— Men du går jo tungt til verks ganske ofte?
— Jo, men du finner ikke noen sitater fra meg der jeg angriper personer. Bortsett fra i boken min, da. Der gjorde jeg unntak. Men slik er det blitt hele tiden nå; personene blir tatt.
På ett nivå kan man gi Sandberg rett. Mer enn å gå til angrep på enkeltpersoner er det grupper, gjerne etniske grupper, som Sandberg retter storkanonen mot. Slik er det altså ikke enkeltpersoner som får stå til rette for hva de har gjort eller får mulighet til å forsvare seg, men tusenvis eller millioner av mennesker som blir angrepet for hva de er født som eller hvilket fellesskap de er født inn. Noe som jo er mye verre.
Dette blir enda galere når media lar Sandberg og likesinnede buse på med fullstendig urettmessige anklager uten selv å stille kritiske spørsmål eller å la noen av de mange rammede komme til orde. Det kunne vært passende å la omtrent 1000 personer — muslimer og folk på venstresida — komme til orde hver gang Sandberg eller andre bruker begreper som snikislamisering, om man skulle tatt tilsvarsretten alvorlig. I stedet oppfører de seg som mikrofonstativ for ekstreme ytringer og lar en hatefull agenda sette premissene for debatten.
NTB tar jobben sin en smule mer seriøst enn Adresseavisen og påpeker at «i boka «Mot min vilje» fra 2013 omtalte Sandberg partikolleger som «brønnpissere» og «biljardkuler»».
LES OGSÅ: Fram fra glemselen? — Kollektiv fortrengning etter 22. juli
Ga Ap skylda for 22. juli — framstilles som finfølende for tragedier
Selv ikke når Sandberg overgår seg selv finner den trøderske konservative avisa det på sin plass å komme med noen enkle og oppklarende saksopplysninger.
«Jeg vil være forsiktig. Jeg har opplevd situasjoner som gjør at jeg vet hva sorg kan bety. Det norske folk, mange, tror jeg fortsatt ikke vet hvor hardt dette – 22. juli – har vært og er for offer, pårørende og berørte.»
Per Sandberg har fra Stortingets talerstol anklaget Arbeiderpartiet for å spille offer etter 22. juli. Er det å være forsiktig? Høres det ut som en mann som vet hva sorg kan bety og beter seg deretter?
Dette har han riktignok kvasi-beklaget, men han benyttet også anledninga etter de absurde og skjendige anklagene på å minne oss at Breiviks ideologiske fellesskap med ham selv og hans parti ikke måtte distrahere oss. «Denne gale personen må ikkje få ufarleggjere den skadelege islamske ideologien». Sandberg har ikke beklaget eller kvasi-beklaget at han i boka si skriver at «Dette kan Arbeiderpartiet aldri løpe fra, det var de som hadde ansvaret for at 22. juli kunne skje».
Blant enkeltpersonene som fikk erfare Sandbergs såkalte unntak i sjølbiografien var en familiefar fra ei lita bygd i Sogn og Fjordane. Sandberg fant på ei utrolig historie om at vedkommende ikke hadde mindre enn tre koner og 22 barn. Med i løgnene om den stakkars faren var det at bygda måtte bygge ny skole til ungeflokken hans. Som vane er hadde han bare ei kone. De hadde mange barn, men bare halvparten av hva Sandberg hadde funnet på. Konfrontert med den skamløse løgnhistoria som i all høyeste grad gjorde en uskyldig enkeltperson sårbar for hets og det som verre er fortalte FrP-politikeren «Men det kunne ha skjedd».
LES OGSÅ: Når man spiller offerrollen kan man ikke si unnskyld
Terrorbeskyldningenes pionér
I intervjuer med Adresseavisen mer enn antyder nordtrønderen at media og andre politikere har vært for hard med Sylvi Listhaug, som fikk fyken for å ha anklaget Ap for å sette terroristers rettigheter over nasjonens sikkerhet. De fant det ikke verdt å nevne at intervjuobjektet er en slags pionér på dette området da han syntes å mene at regjeringas samarbeidspartner, KrF, ønsket massakrer av kvinner og barn av norske fremmedkrigere i fjerntliggende land:
«Kristelig Folkeparti har et enormt ansvar for at flere titalls mennesker, unge mennesker, født og oppvokst i Norge, som reiser ut og slutter seg til terrororganisasjoner, driver med krigshandlinger og massakrerer barn og kvinner der ute. Dette er det Kristelig Folkeparti som har ønsket, og resultatet ser vi i dag.»
Eksemplene på Sandbergs rasisme og ufinheter er mange, og medias aksept og normalisering av svineriet er omtrent like i tallet. Han ville stenge grensene for romfolk fordi «man av erfaring vet at disse menneskene bryter den alminnelige ro og orden». Utsagnet «Forskjellige raser, religioner og kulturer må ikke blandes hvis vi skal ha et harmonisk samfunn i Norge» taler for seg selv. Foreldre til hijabkledte jenter skal sendes ut av landet. Jeg kunne skrevet en hel artikkel med slike sitater, og det er det flere som har gjort, men at folk påpeker at en justisminister vil bryte norsk lov for å gjennomføre en rasistisk forskjellsbehandling er altså ikke personangrep. Det er medias rolle. Om noe burde vi sett mer av det, i tillegg til at Sandberg må konfronteres med dette i stedet for å gi ham klippekort for å sutre for fri mikrofon.
Den glemte mullaen
Per Sandberg har vært en av de fremste eksponentene for å skåre billige poeng på at mulla Krekar var i landet mens Ap var ved makta. Han har ikke vært like villig til å svare på spørsmål om den forhatte irakeren etter partiet hans kom i regjering (se video under).
Man kunne kanskje konfrontert ham med den godeste Krekar da han på pressekonferansen hvor Tor Mikkel Wara tok over som justisminister kom med den åpenbart falske påstanden «Jeg tror jeg til og med har utvist alle som skal utvises så langt.»
LES OGSÅ: FrPs nye justisminister: Kommer fra lobbybransjen og mener rike er en forfulgt minoritet
Aggressiv mot journalist — fiendtlig mot den frie presse
Sandbergs åpenbare problemer problemer med journalister og den frie presse, og hvordan dette skulle håndteres om han hadde fått lengre tid i posten som justisminister har jeg ikke sett påpekt. Muligens ville han sett også på det som et uanstendig personangrep, men det er vel på sin plass å bemerke at det ikke er passende med en justisminister som har truet med statlig økonomisk press fordi han ikke likte hvordan FrP blei framstilt i et SAS-magasin. At en fiskeriminister går oppi trynet på en journalist som stiller kritiske spørsmål og oppfører seg som han mest har lyst til å delje ham i kjeften er vel heller ikke uproblematisk, og mindre så for en justisminister (se video under).
Når NRK si overskrift av den omtalte NTB-meldinga er «Per Sandberg (FrP) tar oppgjør med personangrep og uanstendig debatt» framstiller de det som om mannen som i ei årrekke har vært ansvarlig for trakassering og en oppførsel som ville vært fullstendig uakseptabel for en på barneskolen er de ansvarlige for ei falsk framstilling av en sak. Adresseavisen har kastet over bord alle journalistiske prinsipper om maktkritikk. De gir heller en mobber en arena for å framstille seg som et offer. For Sandberg gjør det også klart at han selv ikke har gjort noe galt:
«Jeg unnskylder ikke meg selv. Jeg er tøff i debatter. Og mange av oss har lett for å bli provosert.»
Sandberg har rett i at vi har fått et langt styggere debattklima. Når Per Sandberg og Adresseavisen duller med folk med rulleblad som fiskeriministeren bidrar de til at det befester og forsterker seg.