Når man spiller offerrollen kan man ikke si unnskyld

En enklere hverdag for folk flest, sier FrP. Når de har problemer gjør de det alltid enkelt for seg selv ved bruk av ansvarsfraskrivelse og offerrolle.

Ta denne FrP-kulturen ut til samfunnet og se for deg hvordan det ville fortonet seg:

• Du er pårørende til en gammel dame som ligger på sykehjem. Hun blir grovt mishandlet av en sykepleier på vakt, dette blir oppdaget og vitner forklarer seg. Varslingssaken ender med at sykepleieren bytter avdeling og får utvidet ansvar som gruppeleder med en lønn på litt over 500.000 kroner i året.
• Ditt barn varsler om en lærer som mobber elevene sine på skolen. Du tar en telefon til de andre foreldrene og deres barn bekrefter at dette stemmer, så du tar saken opp med rektor. Etter en stund får du en SMS av sekretæren på skolen som skriver at barnet ditt fra i morgen av skal flyttes over til en annen klasse. Når du spør om lærerens situasjon får du til svar at «saken er behandlet i all fortrolighet!». Dagen etter kommer barnet ditt hjem og forteller at denne læreren nå har blitt rektor på hele skolen.

LES OGSÅ: De vil jakte barneovergripere — men ikke i eget parti

«Tillitsmannen»
Når man snakker om store begreper nå til dags pleier de fleste av oss å snevre inn områdene i underkategorier. Ganske raskt etter #metoo ble lansert kom likene i skapet ut her i Norge, og ganske raskt etter det ble hele skiftet delt opp i underkategorier der noen av gjerningsmennene måtte stå til ansvar for det de gjorde, mens andre nærmest ble hyllet som rockestjerner etter det som kun kan karakteriseres som «å feie det hele under matten».

I et fem minutter langt intervju med NRK i 2001, like i etterkant av avsløringene om Terje Søviknes-skandalen, svarer daværende partileder Carl I. Hagen kun på de spørsmålene det passer ham å svare på. Alle spørsmål som kan vise til at partiet overhodet ikke passer inn i den norske kulturen blir avvist med demokratisk vissvass og svada, formaliteter og sine egne firkantete tolkninger av retningslinjer og kulturelle normer. Det samme gjør nåværende partileder Siv Jensen når hennes egne tillitsvalgte havner på tiltalebenken for noe som aldri har vært allment akseptabel oppførsel så lenge noen av oss eller dem kan huske. Det er tydelig at toppledelsen i FrP har lest «Tillitsmannen» av Einar Gerhardsen, en håndbok for tillitsvalgte og organisasjonsledere, myntet på den demokratiske prosessen i norsk organisasjonsliv.

Etter oppskriften i «Tillitsmannen» hadde Carl I. Hagen helt rett når han henviste til delegatene på landsstyremøtet på spørsmål om det var riktig at Søviknes burde få lov til å komme tilbake som nestleder i partiet. Videre lar Hagen det være opp til velgerne i Os om han skal få fortsette som ordfører eller ei. Hagen er heller ikke vanskelig å skjønne når NRK lurer på om folk kanskje trekker hans dømmekraft i tvil, og henviser til «Dolkesjø-hendelsen» den 15. til 17. april 1994 når Hagen kvittet seg med det han kalte «uromomenter» i partiet. Det var nemlig på Bolkesjø at Hagen selv ble offer for et slags overgrep, eller mytteri, som man på mange måter kan se på som en underkategori for overgrep. Først da tok lederen grep og kvittet seg med disse «uromomentene» som han senere kalte dem.

LES OGSÅ av Svein Kåre Takle: Åpent brev til Stein Erik Hagen

Suksessoppskriften
Man kan si det slik at det var her de mest ekstreme tok med seg liberalismen videre, men Hagen og FrP satt igjen med de to viktigste ingrediensene på suksess:

1. Ansvarsfraskrivelsen.
2. Offerrollen.

Den norske organisasjonsmodellen, Gerhardsens verk, er nemlig myntet på innkomne forslag, møter der sakene tas opp til behandling, og til slutt avstemninger ofte gjort med at klubben slås i bordet for å symbolisere at avgjørelsen nå er endelig. Hagen, og nå Siv Jensen, viser fra det perspektivet helt korrekt handlekraft når de lar det være opp til delegater og velgere om gjerningsmannen skal skrotes eller beholdes.

Jensen er også velsignet med et organisasjonsutvalg som behandler alle saker om brudd på partiets relativt nye retningslinjer, eller i dette tilfellet: verdiløse ord på et stykke papir. For når Jensen med hele sin ufravikelige arroganse kan si at hun ikke husker noen varsler om Ulf Leirstein, da er det som man kan lure på om disse retningslinjene er skrevet ned på papyrus med usynlig blekk.

Søviknes-saken avgjorde altså partiets nye retningslinjer og opprettet nye «verv» i et utvalg som ikke bare skulle behandle disse sakene, men også holde dem unna toppledelsen og i tillegg uttale seg til mediene om avgjørelser som ble tatt. I personvernlovens ånd utøver FrP både profesjonalitet og diskresjon rundt de relativt alvorlige sakene de nå har hengende over seg, men i #metoos ånd viser de med hele seg at de overhodet ikke bryr seg om å slutte seg til og støtte det skiftet vårt land nå går gjennom. For #metoo handler ikke bare om hvem som har ligget med hvem og hvor frivillig det var, det handler om menneskeverd, respekt, lojalitet, solidaritet, omtanke, trygghet og sikkerhet. Sikkerhet for alle. Om dette nye utvalget til FrP ble behandlet på et årsmøte og stemt over i tråd med organisasjoners kutymer vet jeg ikke, men det ville ikke overrasket meg om opprettelsen av det ikke ble demokratisk behandlet før den ble tatt i bruk.

I partiets program er ordet «stykkprisfinansiering» det eneste jeg ikke klarer å finne logikk i. I retningslinjene fremstår partiet som et trygt valg for alle, men i realiteten viser partiet at maktkampens midler ikke har noen som helst begrensninger. Vi ser effektiv menneskesortering som for eksempel spekuleringer rundt hvor flyktninger bør komme fra, vi ser grupper som splittes og knebles som for eksempel de mange varslerne som anonymt står frem i media om toppledelsens fravær i alvorlige interne saker, vi ser underkategorisering av store temaer som for eksempel terror og hvem vi kan godta den utført av.

LES OGSÅ: Om hekser og ministrar — eit ope brev til Sylvi Listhaug

Fryktkulturen i FrP
«Varslere skal tas på alvor» skriver Siv Jensens rådgiver Petter Kvige Tvedt i en SMS til NRK. Videre skriver Kvige Tvedt at «av respekt for partene må saken behandles i fortrolighet, og ikke i mediene!». Fremskrittspartiet er utad veldig opptatt av nasjonens og folkets sikkerhet. Dette viste Sylvi Listhaug mye av i sin tid som statsråd, og Per Sandberg brukte valgkampene til partiet på å utbrodere dette når han la seg etter det etablerte systemet vårt som han mente ikke tok noe oppgjør mot blant annet Mullah Krekars opphold i landet som en fri mann. At loven måtte skrives om og hvilke ringvirkninger det ville få var det ingen i FrP som tok hensyn til i sin mobilisering av velgere som åpenbart lot seg skremme av Krekars nærvær på norsk jord. «Send han hjem» var budskapet, så enkelt og tydelig som FrP baserer hele sin strategi på i offentligheten.

Men når det kommer til sikkerhet og verdighet for folk flest innad i partiet har de plutselig ikke noe program å kjempe for, ingen vedtekter, ingen retningslinjer å forholde seg til. Alt er lov i maktkampens navn. Hvordan foreldrene til disse unge guttene i Leirstein-saken har de er det ingen som lurer på, eller kanskje ingen har spurt dem fordi partiet internt har «løst» saken i all «fortrolighet»? Hvordan reagerte moren til den 16 år gamle jenten Terje Søviknes og en partikollega trengte seg på den gangen? Hun fikk lov til å reise på seminar med ungdomspartiet, moren syntes kanskje også det var flott at datteren engasjerte seg i noe så viktig som politikk, sikkert også veldig stolt var hun over at datteren brydde seg nok om samfunnet til at hun heller ville være med å endre det enn å sitte hjemme i sofaen å kritisere alle andre som prøver å endre det. ‘

At det foreligger en fryktkultur i FrP kan ingen som følger med være i tvil om. De står frem anonymt når de først tar bladet fra munnen, for da er det toppledelsen som skal kritiseres. Å stille kritiske spørsmål til FrP blir enten møtt med latterliggjøring eller med fullstendig taushet, alternativt med publisering av bilder med enkel tekst på, der teksten er en antagelse om andre mennesker og organisasjoner. På den måten fraskriver FrP seg alt ansvar for sine egne toppledere, fordi da er det plutselig mye verre det alle andre gjør og alle skal dermed skjemmes med samme kammen. Hvis ikke denne avledningsmanøveren funker trekker de offerkortet. Da er plutselig alle disse «onde tungene» ute etter å sverte FrP. Både Carl I. Hagen og Siv Jensen er begge eksperter på det å plukke ting fra hverandre i egne rekker for å få bildet til å se best mulig ut. 

Den voksne som forlot barnehagen
I Søviknes-saken passet det ikke Carl I. Hagen å reagere som forventet av folk flest, derfor plukket han saken fra hverandre, trakk fram at Søviknes tross alt hadde gjort mye bra som politiker og at vi derfor ikke måtte henge oss opp i denne ene lille dumme hendelsen.

I Leirstein-saken passet det ikke Siv Jensen å reagere slik lovverket for blant annet arbeidslivet forteller oss om, derfor husket hun ikke å ha mottatt noen varslinger om Leirstein. Kanskje hun valgte nettopp denne forklaringen fordi hun hadde friskt i minnet Carl I. Hagens bortforklaringer om Søviknes-saken 16 år tidligere? Det får vi aldri vite.

Hva er egentlig poenget med denne strategien? Hva er hensikten med å plukke ting fra hverandre for å redde restene? Hva er poenget med å insistere på at man ikke husker alvorlige begivenheter som er dømt til å få stor oppmerksomhet på et eller annet tidspunkt? Det er offerrollen. Et offer skal aldri be om unnskyldning for noe som helst, det er det alle andre som skal gjøre. Offeret skal bare ta imot unnskyldninger, det er dets eneste oppgave her i livet. Dette kunne vi også tydelig se når Listhaug gikk av som statsråd. For sannsynligvis første gang i partiets historie ba en tillitsvalgt om unnskyldning for å ha gjort noe dumt, en unnskyldning som sto seg i fem dager før hun reverserte alt sammen med å påstå at hun ble forsøkt kneblet av Støre og hans Ap, og at det var best for hennes stakkars parti, offeret for barnehagen, at hun opptrådte som voksen og ga seg mens leken var god. Storsinnet som hun var.

Forkjemperne for en enklere hverdag for folk flest, for nasjonens sikkerhet, for trygghet i gatene våre, for våre barns trygghet, for en god eldreomsorg, for våre arbeidstakere på gulvet, til og med for klimaet – FRP – viser en sterkt betinget utøvelse for det de selv hevder å stå for som organisasjon. For innad ser det ut til at makt går foran alt. Ingen program, ingen retningslinjer, ingen vedtekter, ingen prinsipper, ingen ufravikelighet, ingen lojalitet. Bare instinkter.

Hvorfor kjøper vi dette?