Ved å godta “alternative” og lettvinte sannheter risikerer man også å godta det totalitære. I dag ser vi en president i USA som kom seg til makt og styrer uten respekt for media eller fakta. Da vet vi at vi går skumle tider i møte!
I våre dager må man virkelig passe seg for hva man sier, men ikke så mye for hva man skriver. Det du tenker er ikke verd noe som helst hvis ikke det kommer ut gjennom åpningen fra Helvetes forgård, munnen. Mindre verd er det dersom det viser å være gjennomtenkt.
Informasjonen flyter i nettet og den tenkende hjernen blir for hver dag degradert av nervesystemets instinkter og følelser med den tilhørende økende forakt for sannheten og dens beskyttere. Ekstreme ytterkanters talerør skjærer seg gjennom den forurensede luften i samfunnet og skriker høyere etter hvert som tilsynelatende all skrift enten er total sannhet, eller total løgn. Hvem og hva som står bak utspillet har dog alt å si.
LES OGSÅ av Svein Kåre Takle: Ved statsmedisterens bord er ACER hovedretten på et svindyrt måltid
Timothy Snyder har skrevet en bok med tittelen «Om Tyranni: 20 ting vi kan lære av det 20. århundre». Skulle du finne veien til datamaskinens av-knapp vil jeg anbefale denne boken som et godt alternativ.
I kapittel 11 «Undersøk» skriver Snyder: «Finn ut av ting selv. Bruk mer tid på lange artikler. Støtt undersøkende journalistikk ved å abonnere på papirmedier. Innse at en del av det som finnes på nettet, er der for å skade deg. Gjør deg kjent med nettsteder som undersøker propagandakampanjer (som noen ganger stammer fra utlandet). Ta ansvar for hva du formidler til andre.»
Videre forklarer Snyder at «vi trenger tradisjonelle journalister, slik at artiklene kan utvikle seg på siden og i tankene våre.»
Jeg er gammel nok til å huske både 1980 og 1990-årene, og den respekten Hans Wilhelm Steinfeldt og Fredrik Græsvik høstet for sitt arbeid i å dekke saker fra det store utland. De var journalister, en utdannelse med et nokså krevende forløp. Av alle jeg kjenner er det kun to journalister i kretsen. Han ene, som jeg kjenner veldig godt, er en av de smarteste jeg kjenner. Nysgjerrig, kritisk, undersøkende, inspirerende, og god formidlingsevne. Når han forteller noe går han grundig og objektivt til verks, og det koster meg ingen kalorier å lytte til han er ferdig, det være seg å anbefale en restaurant eller en fjelltopp. Det føles som om du er der når han snakker, alt blir så levende og fullt av nyanser. Men samtidig mer praktisk informativt heller enn teatralske krumspring. Tillitsvekkende med andre ord.
Jeg har i skrivende stund skrevet et titalls kronikker og vurderinger, samt blogginnlegg, men jeg tør ikke kalle meg journalist av den grunn. Fakta: Journalist er ikke en beskyttet tittel. Åpner ikke det opp for at jeg da kan kalle meg journalist? Rent juridisk vil jeg ikke gjøre noe galt ved å tilegne meg den tittelen. Etisk og moralsk derimot…
Nei, nei og atter nei. Jeg har en sånn enorm respekt for journalistens yrke at jeg aldri kommer til å kunne klare å kalle meg selv journalist.
Det handler om respekt for yrkesgrupper som tjener samfunnet med omfattende arbeid. Når du ser Fredrik Græsvik på TV2 bør det levne ingen tvil om at han i forkant ikke bare har gjort grundig arbeid, men at han også utsetter seg selv og kamerateamet for store farer kun for å formidle noe så enkelt som «her er det som skjer utenfor din lille private sfære.».
I dag kan alt dette bare avfeies med et lett søk på nettet. Et lett søk etter den alternative sannheten, den som ikke finnes andre steder enn i det todimensjonale. Konspirasjonsteorier er lettlest materiell, nyhetssaker uten kilder er mer populært enn Steinfeldt og Græsviks grundige arbeid, fordi det er både enkelt og konkluderende, og ikke minst totalt.
Forskjellen på svadakilden og toppkarakterkilden er den litterære oppbygningen og ikke minst opphavet. Mens svadakildene kommer fra ingen plass, må toppkarakterkildene leses flere ganger, sjekkes opp, skrives om, revurderes, slettes, skrives på nytt, leses på nytt, begreper må undersøkes og avklares før de kan få plass i teksten. Man skriver for eksempel ikke «jeg tenker å bruke TEACCH-metoden», før man kan gjøre rede for at det er «Treatment and Education of Autism an Communication handicapped Children”, og skal man først skrive det så må det forklares. For at det kan forklares må man lære det, og for å lære det må man undersøke. Når man undersøker blir man sittende å fordype seg, gående rundt å snakke med folk, men tiden det tar gjør deg sterkere og roligere. Ikke minst mer kritisk og intellektuell.
Snyder mener i sin avhandling at ved å godta alternative sannheter man lett kan finne på internett, så godtar vi også det totalitære. I 1930-årene ble kritikere ofte henrettet av en kommende sadistisk diktator på hans vei mot å etablere en av historiens jævligste regimer. I 2016 ble kritikerne nektet adgang til en potensiell sadists valgkampmøter, han uttalte at «medier har blitt utrolig uærlige», og i tillegg egget han til hat mot journalister ved å poste tweets om at all kritikk mot ham simpelthen bare var «løgn». Han brukte også internett flittig til å finne sine egne alternative sannheter han kunne bruke på vei mot makten, og ingen skjønte alvoret av at 78 prosent av alle utspillene, ifølge grundige journalister, var bløff og oppspinn. Ingen tok disse fagfolkene på alvor lenger, det var nemlig enklere å ikke undersøke selv.
Latterliggjøring og nedsettende kommentarer har blitt et sterkt våpen i kampen mot kritisk tenkning. Dersom tema og informasjonen rundt det er omfattende skal det aller helst bare graves ned eller ignoreres, det er tross alt mye lettere å forholde seg til et bilde med litt tekst på. Dette er en gruppe som ville fått angst på et bibliotek, men biblioteket er på vei ut av samfunnet.
Det totalitære regimet har ikke bruk for biblioteker, forskere og journalister. Det totalitære regimet tåler ikke sannhet og kritisk tenkning. For hver gang du bruker latterknappen på Fredrik Græsviks innlegg inviterer du det totalitære regimet inn i din egen stue, for hver gang du forkaster nyhetssakene til faglærte journalister får du den alternative sannheten det totalitære regimet er avhengige at du tror på, for hver gang du kaller de intellektuelle for idioter åpner du døren din for det totalitære regimet.
TISA, EØS, ACER og EU er de alle den potensielle veien til det totalitære. Holdninger om at terrorister har sterkere rettigheter enn folket er totalitært. Konklusjoner om at muslimer er terrorister er totalitært. I Russland produseres ofte nyhetssaker om ting som aldri har skjedd, disse sakene finner lett veien til konspiratoriske medier som for tiden ligger på krigsstien mot sine kritikere. Nettverket på ytre fløy er stort og internasjonalt, men interessene er langt fra sunne og til det beste for folk flest. De som ofte avslører dette, journalistene, blir ledd av og karakterisert av politiske ledere og deres velgere.
Det er da vi vet at vi går skumle tider i møte!