Veien fra sultelønn tilbake mot sultelønn

Skal sosialdemokratiet overleve er det avgjørende at Norge trekker seg ut av EØS-avtalen. EU står som en eneste stor mørk tunnel for arbeidstakere og trygdede da EUs politikk bygger på høyreideologiens prinsipper.

Hva har tariffavtalene betydd – og hvilken betydning skal de ha? Det handler om å ha ei lønn som er til å leve av, og en inntekt å betale skatter og avgifter av – som kan sørge for en velferdsstat som tar vare på oss i alle livets faser.

På 1800-tallet, da industrisamfunnene vokste frem, og frem til 1907 var spillet og prinsippene i arbeidslivet slik at den arbeidstakeren (lausarbeideren) som kunne utføre arbeidet til «lavest mulig pris» fikk jobben. Det vil si ei sultelønn.

I 1907 fikk Norge den første landsomfattende tariffavtalen. Det var en fireårig tariffavtale med fredsplikt (ikke streikerett i perioden)

I 1947 dannet alle partier i Norge en erklæring med en delingsøkonomi, hvor norske arbeidstakere skulle ha en form for «tarifflønn». Der det ikke var tariffavtaler, skulle man komme frem til en form for «tarifflønn». Det var gjennom en slik solidarisk fordeling at Norge vokste frem og velferdsstaten ble etablert, slik at Norge ble et av verdens beste land å leve i.

Lærdommen av det er at gjennom at arbeidstakere organiserer seg og får en tariffavtale er veien til å få ei anstendig lønn som er til å leve av. Og at man gjennom å betale skatter og avgifter oppnår et velferdssamfunn – for alle.

Etter 1981 – med innføringen av markedsliberalismen (Willoch-regjeringene), og etter 1994 med innføring av EØS-avtalen — blir prinsippene om fordelingsøkonomien avskaffet.

Igjen går vi tilbake mot et system med «billigste anbud (lavest pris)», og som rammer arbeidstakeren.

Det nye er at vi får et system hvor det er virksomheter som «vinner anbudet», med ledere som skal ha «resultatlønn» – og sluttavtaler, pensjonsavtaler, opsjoner, helseforsikringer og all verdens andre frynsegoder. Det vil si skyhøye lønninger/ og en grådighet som ikke kjenner noen grenser. Mens arbeidstakere skal presses på lønns- og arbeidsvilkår for at det skal bli penger igjen av anbudskronene til å dekke lederlønningene. Det nye anbudsregimet er også skreddersydd for konkursryttere.

Fravær av fordelingsøkonomi skaper gjeldsslaveri
Ordningen med den gamle fordelingsøkonomien, var at arbeidstakerne skulle få en viss andel av verdien som de selv hadde skapt.

Fra midten av 1980-tallet avsluttes sosialdemokratiets viktigste arbeid for arbeidstakeren – nemlig ordningen med sosial boligbygging. Retten til bolig overlates til et marked og de med mye penger (arv). Mens arbeidstakeren henvises til å bli forgjeldet gjennom et helt liv – gjennom dyre lån på bolig og forbruk, hvor gjelden kan bli overført til senere generasjoner om den ikke blir betalt.

Slike frislipp av lånekapital har flere ganger nesten kjørt vårt bank- og finansvesen i grøfta  ved bank- og finanskriser.

Arbeidslivet endres
Etter 2000 liberaliserte man lovverket vedrørende bemanningsbransjen slik at bemannings- og vikarbyråer fikk fritt leide.

I 2004 utvidet man Schengenavtalen slik at man fikk fri arbeidsinnvandring. Takket være Fremskrittspartiet som skaffet nødvendig flertall for det.

I dag er det blitt slik at en stor andel av arbeidstakerne må melde seg til et vikar-/ bemanningsbyrå for å få jobb. Et system hvor noen skal tjene penger på at arbeidstakeren arbeider.

For at dette systemet skal fungere presses arbeidstakeres lønn og godtgjørelser ytterligere ned, med krav om å jobbe raskere for bemanningsbyråenes eiere skal også tjene penger — grådig mye penger. Skal vikar- og bemanningsbyråene kunne konkurrere i forhold til at virksomhetene kan ansette egne folk, er det ingen andre måter å gjøre det på enn at arbeidstakere må ned i lønn og ytelser (pensjoner).

Kontroll, overvåkning og deling av informasjon om arbeidstakere
Med det nye løsarbeidersamfunnet har bemanningsbyråene full kontroll over arbeidstakerne. Folk som organiserer, stiller krav eller ber om bedre lønns- og arbeidsvilkår kan enten svartelistes eller får simpelthen ikke nye oppdrag. Det vil si at de støtes ut av arbeidslivet. Slik informasjon kan deles mellom ulike bemanningsbyråer. Dette nye løsarbeidersamfunnet har medført at lønningene til arbeidstakere i ikke-akademiske yrker har stått stille siden 2008 (jf Fafo-rapport høsten 2016).

EUs tjenestedirektiv og EUs vikarbyrådirektiv har i praksis medført at arbeidstakere har mistet sin Grunnlovfestede medbestemmelsesrett (§ 110, annet ledd) på blant annet arbeidstid. I 2015 og 2017 er arbeidsmiljøloven blitt liberalisert på arbeidstid. Arbeidstiden er tilbake på 1800-tallet (inntil 12,5 timer pr døgn). Tilpasset gjestearbeidere, på sosial dumping-kontrakter, og hvor spørsmål om forebygging av uhelse, samt helse, miljø, sikkerhet, sosiale og andre velferdsmessige forhold er mer eller mindre et ikke-tema.

Offentlig økonomi utarmes og er avhengig av kriminelle nettverk
Skattepolitikken (skattelette/triksekulturer), skyhøye lederlønninger, supergrådige velferdsprofittører, og tilsvarende PR- og konsulentvirksomheter, gjør at det offentlige ikke lengre har økonomi til å ansette arbeidstakere på anstendige lønns- og arbeidsvilkår til å utføre nødvendig offentlige velferd.

Slik har den norske stat og kommuner gjort avhengig av kriminelle nettverk (som driver med momssvindel, arbeidslivskriminalitet og annen økonomisk kriminalitet), lave anbud og så videre. (Les «Svartmaling» av Einar Haakaas og «Det mørke arbeidsliv» av Torgny Haasås. Disse bøkene dokumenterer det.)

Dette er et resultat av EØS-loven ,med fri etableringsrett for alle i EU i Norge (også kriminelle nettverk), og EUs fire friheter (fri flyt av kapital, varer, tjenester, arbeidskraft).

Frislippet av valutaene — tidenes største svik mot skattemoralen?
Videre sørget Bondevik II-regjeringen (Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti – støttet av Fremskrittspartiet) for deregulering av penge- og valutamarkedene, og fritt innslag av internasjonale mekler- og revisorbyråer, slik at skatteplanlegging og fri flyt til skatteparadiser er blitt en smal sak for spekulanter. Norske arbeidstakere utkonkurreres i stor grad av billig utenlandsk arbeidskraft.

Handelsavtaler — med bøteplikt ved betalinge aver minnstelønn

Handelsavtalene TISA/ TTIP er veldig taushetsbelagt. Norge deltar selv i TSA-forhandlingene, men dersom EU fremforhandler TTIP, vil Norge bli bundet av denne gjennom EØS-avtalen.

Lekkasjer fra forhandlingene (WikiLeaks) viser at det kan bety en total rasering av faglige rettigheter for arbeidstakere. Hvor nasjoner eksempelvis kan bli bøtelagt om det offentlige krever at arbeidstakere gis godtgjøring utover minstelønn. Minstelønnsordninger som kan bli stående i mange år på samme lønnsmessige nivå – uavhengig av inflasjon, prisstigninger osv. Slik som har vært vanlig i eksempelvis USA i lang tid.

Organisasjonsgraden synker
I dag er organisasjonsgraden blant arbeidstakere i Norge under 50%. Hvorfor?

Hovedsakelig fordi norske arbeidstakere enten blir midlertidig ansatt, og/eller tilbys nulltimers kontrakter, lave stillingsbrøker/deltid, tilfeldige småjobber via vikar- og bemanningsbyråer. Disse arbeidstakerne er mer eller mindre rettsløse ovenfor sine arbeidsgivere, og må stå til disposisjon for sine arbeidsgivere 24/7, med liten beskyttelse av fritiden eller sosiale hensyn. Av frykt for å bli svartelistet organiserer de seg som regel ikke. De tør ikke varsle om uregelmessigheter, eller stiller krav (gjør sin grunnlovfestede medbestemmelsesrett gjeldende) osv. Det er ofte ensbetydende at man ikke har jobb lengre.

Nye underklasser — til disposisjons for kapitalsterke
De som ikke har eller får jobb kan påtvinges gjennom prosjektet «arbeid for trygd» og blir gjort totalt rettighetsløse. Programmet fungerer som gratis arbeidskraft for personer og kjeder som eksempelvis Olav Thon, Peter Stordalen, Rema 1000-kjeden, Nille-butikkene med flere. Protesterer de risikerer de å miste trygde- og stønadsytelser. Det vil si at «arbeidstakere» blir utnyttet til konkurransevridende virksomhet – med godtgjøring betalt av skattebetalerne gjennom NAV. Samfunnet støtter de rikeste med gratis arbeidskraft. (Gjennom Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringens tildelingsbrev til NAV for 2018 er det fremsatt større krav til NAV om slik bruk av de som står utenfor arbeidslivet til slikt arbeid).

Arbeidstakere læres opp til å handle der det er billigst
Å handle der det er billigst, er å handle der hvor det ikke er tariffavtaler, der de ikke behandler eller betaler arbeidstakere på anstendig vis. Det er å handle der hvor kriminelle nettverk kan stå bak, med menneskesmugling, grov utnyttelse av arbeidskraft  og hvor arbeidsmiljøkriminalitet florerer.

Når mange nok arbeidstakere handler «der det er billigst» mange nok ganger, øker kravet om at arbeidstakere må ned i lønn. Argumentet er at de trenger jo ikke så mye penger når varer og tjenester blir billigere. Det er det mange som bittert har fått erfare gjennom anbud, privatiseringer, virksomhetsoverdragelser osv.

Arbeidstakere må bli flinkere til å vise solidaritet med hverandre – og handle der det er tariffavtaler! Det er det eneste virkemidlet som kan snu utviklingen.

Tariffavtaler er i ferd med å miste sin betydning
Med nulltimerskontrakter, lave stillingsbrøker, deltid, tilfeldige småjobber via vikar- og bemanningsbyråer, hyppige jobbskifter med videre, er det mange arbeidstakere som blir stående på lave lønnsnivå til enhver tid. Det påvirker også organisasjonsgraden i arbeidslivet.

Billigste anbud-system, nasjonale minstelønninger, bemanningsbyråer mv, og det at fagforeninger gjennom lovendringer er blitt fratatt de meste av medbestemmelsesretten har medført at fagbevegelsen i Europa ligger med «brukket rygg». Mange er havnet tilbake på «sultelønn». Mens forskjellene i samfunnet akselerer hurtigere enn noen gang.

Årsak: Altfor mange arbeidstakere har tapt av syne betydningen av å være organisert, delta i politisk arbeid i de partiene som fremmer arbeidstakernes sak, og det å ha en tariffavtale.

Det er fortsatt slik at «sammen er vi sterke»! 

Norge må ut av EØS-avtalen!
Gjennom tilpasninger til EU gjennom EØS-avtalen, og anbefalinger fra OECD, har Norge tilpasset seg utviklingen i EU, hvor den høye arbeidsledigheten har bitt seg fast. Stadig dårligere lønns- og arbeidsvilkår kjennetegner EU for arbeidstakere for å kunne få seg jobb. Bruk av minstelønn for å holde arbeidstakere nede og svekke fagorganisasjoner. Det er store sosiale kriser – fordi EU kutter og kutter i offentlige stønader, pensjoner og andre ytelser.

Skal sosialdemokratiet og sosialdemokratiske verdier for arbeidstakere og trygdede overleve – er det avgjørende at Norge trekker seg ut av EØS-avtalen. Fordi EU står som en eneste stor mørk tunnel for arbeidstakere og trygdede – i den forstand at EU politikk bygger på høyreideologiens prinsipper.